TIL bør være et lag for mer enn bare Tromsø, skriver Jonas Stein. Her fra forrige kamp på hjemmebane, da laget ble slått av FK Haugesund. Foto: Astrid Pedersen

TIL - en klubb for mer enn bare Tromsø

Som for nesten alle andre Eliteserie-klubber sliter TIL med en negativ publikumsutvikling. I 2007 var det i snitt 6052 tilskuere på hjemmekampene, så lang i år har snittet på Alfheim vært på 3 763 tilskuere. Utviklingen burde få TIL og de andre klubbene til å tenke nytt. Hvordan skal de få andre enn fotballinteresserte menn som bor i nærområdet til å bry seg om Eliteserien?

Selvsagt påvirkes noe av dette at av at NFF har laget et kampoppsett med seriestart samtidig som Holmenkollhopprennet, flere ukers ferie midt juni/juli hvor det faktisk er temperatur til å spille fotball og sesongavslutning helga før første søndag i advent. Men i 2007 var det i gjennomsnitt 10 521 tilskuere per kamp i Eliteserien. Trenden siden den gang har vært et fall hvert år og så langt i 2018 er snittet på skarve 5 746 tilskuere per kamp. Altså nesten en halvering av antall tilskuere.

I stedet for å legge ut saker om at det er så høye inntekter (som skyldes spillersalg), burde NFF og klubbene vært virkelig bekymret over den negative publikumstrenden. Hvorfor er ikke folk nok interessert i produktet i Eliteserien? Etter å ha bodd noen måneder i Australia er det interessant å observere den store tilskueroppslutningen rundt deres nasjonale sport, Aussie Rules Football (eller bare «footy»), en idrett som omtrent kun spilles i Australia. Forrige helg var hele Melbourne Cricket Ground med plass til 100 024 tilskuere utsolgt. Det var slående hvor mye «hyggeligere» stemningen var på kampen. Folk drar på kamp for å ha en hyggelig opplevelse, som inkluderer mer enn bare å se på sport. Før, under og etter kamp kunne man velge i et bredt utvalg av mat og drikke. Noen liker kylling, noen vil ha burger og andre vil ha salat. Ikke til forkleinelse for Mydland-pølsa, men jeg tror det hadde vært lurt om ikke alle bodene på Alfheim solgte omtrent det samme. Hva med å ha hatt forskjellig profil på salgsbodene? I tillegg kunne også folk som heiet på det gule og det røde laget sitte ved siden av hverandre uten å rope skjellsord til hverandre. Det var kanskje ikke overraskende at det var en betydelig høyere andel både kvinner og barn på kampen enn det er på fotballkamper i Norge.

I motsetning til Eliteserien, har også de som styrer med Australian Football League, skjønt at de må drive for et nasjonalt publikum og tenkt på hvordan de kan nå ut med «footy» til hele befolkningen. Det gjør de for eksempel gjennom kamp på en av de store gratiskanalene hver fredag, lørdag og søndag. De som styrer med eliteserien burde erkjenne at produktet deres, i motsetning til Premier League eller vinter-OL, ikke er godt nok alene og at de trenger solid drahjelp av de nasjonale mediene. Da norsk toppfotball hadde sin storhetstid på 2000-tallet nøt de godt av at TV2 som nasjonal aktør brukte alt av sine sportssendinger til å hype opp produktet Eliteserien og sendte kamper i beste sendetid på gratiskanalen TV2. Det førte til at NRK og regionale medier også måtte rapportere om fotballnyheter.

Etter at rettighetene forsvant til Discovery har TV2, NRK og de nasjonale mediene brukt stadig mindre tid på Eliteserien, samtidig som de har store konkurrerende sendinger i samme tidspunkt. Selv om stadig færre ser på lineær fjernsyn, så hadde TV2 og NRK i 2017 til sammen en markedsandel på 67 prosent og har de to desidert største app’ene for digitalt fjernsyn. Det kan godt hende at Norsk Toppfotball fikk noen titalls millioner mer gjennom avtalen med Discovery, men det ville de ha tjent inn gjennom økte sponsorinntekter, flere tilskuere og økt mediedekning som de ville ha fått gjennom kamper i prime time på en av de to store fjernsynskanalene. Det er nok rett og rimelig at sport fremover krever en viss betaling fra de største tilhengerne gjennom abonnementsordninger, men et krav fra toppfotballen om at minst 2-3 kamper hver runde skulle gått på gratiskanal, som folk faktisk ser på til vanlig, ville ha styrket interessen betydelig.

En siste ting som de har gjort i Australia er at noen «hjemmekamper» ikke går på den ordinære hjemmebanen. Et slikt forsøk ville ha vært utmerket i et langstrakt land som Norge og hvor 65 prosent av befolkningen ikke bor i en kommune som har eliteserielag. Tromsø IL burde for eksempel ha ambisjoner om å være en klubb for mer enn bare Tromsø. Tenk hvis 1 av 15 hjemmekamper til Tromsø IL ikke gikk på Alfheim stadion, men i stedet for ble spilt i Harstad, Narvik eller Alta? Det måtte selvfølgelig vært interesse for det hos en lokal arrangørklubb, men gjort på en skikkelig måte ville det ha gjort at eliteseriefotball ble tilgjengelig for en betydelig større del av befolkningen og man kunne selvsagt ha satt opp gratis transport fra Tromsø for hjemmesupportere.

Suksessen til Arctic Race of Norway har nettopp vært at de har brukt flere forskjellige arrangørsteder og at det lages en folkefest hver gang det er ritt der. Nordnorske fylkeskommuner og kommuner har sammen med ARN-arrangørene god erfaring om hvordan få det til økonomisk og praktisk. Kanskje noen på Alfheim burde ta en telefon til ARN-sjef, Knut-Eirik Dybdal?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse