Generalene blir vanligvis ikke frittalende før de er blitt pensjonister! For velgerne og demokratiet er dette et problem.

De siste 15 år med norsk forsvarspolitikk er en trist historie. Store beslutninger er feilslått på grunn av manglende forankring i en strategisk langsiktighet. Kvalitetskontroll på utredinger og beslutningsgrunnlag virker tidvis å være ikke eksisterende. Planer og større beslutningsprosesser virker å være frakoblet fra den sikkerhetspolitiske virkelighet. Vi bruker dobbelt så mye på forsvar som Finland, men har bare brøkdelen av Finlands forsvar og får nesten ingen forsvarsevne igjen for investeringene. De store pengene ødsles vekk på gale beslutninger og feilinvesteringer. Situasjonen bærer preg av fullstendig systemsvikt i den langsiktige og strategiske ledelsen. Norges forsvarspolitiske styringssystem fungerer ikke. Ansvaret ligger hos samtlige regjeringer de siste 15 år.

Da den dype freden hadde senket seg over Europa var det på tide å dimensjonere Forsvaret for en ny tid og politikerne mente de trengte større innflytelse over beslutningsprosessene i forsvarssaker. Forsvaret ble reformert gjennom den største omveltningen av en statlig etat i moderne tid. I 2003 avviklet man Forsvarets Overkommando - Forsvarets helhetlige ledelsesorganisasjon med ansvar for strategi, planlegging og den helhetlige drift. Organisasjonen var høyt respektert og Forsvarssjefen, - med sine staber, hadde stor autoritet som landets militær- og strategifaglige tyngdepunkt. Etter reformen ble Forsvarsledelsen samlokalisert med Forsvarsdepartementet i den nyopprettede Forsvarsstaben. Konseptet ”Integrert Strategisk Ledelse” – ISL, ble innført der flere av Forsvarssjefens tidligere ansvarsområder ble formelt underlagt departementet. Stilingen”Forsvarssjef” ble formelt redusert til leder for den daglige driften av forsvarsorganisasjonen og Forsvarets øverste rådgiver overfor ministeren. ISL var ment å være et integrert ledelseselement som skulle være både sekretariat for statsråden og en strategisk stab for Forsvarssjefen. Hans tidligere viktigste ansvarsområde, - den langsiktige strategiske innretningen av Forsvaret og den langsiktige planleggingen var med dette lagt inn under departementets avdeling IV og formelt under Forsvarsministeren. Der er det departementet og ministerens byråkrater som styrer butikken.

Denne sammenblandingen av politikk og fag er stikk i strid med praksis i resten av statsforvaltningen der man bevisst skiller politikk fra fag i fysisk adskilte og selvstendige organisasjonsenheter som departement og direktorat. I stortingsmeldingen om forvaltningspolitikk leser man at dette gjøres for å ”verne det faglege sjølvstendet mot påverknad frå dei dagsaktuelle politiske vurderingane som gjerne pregar arbeidet i eit departement”.

Etter denne omorganiseringen har mye av forvaltningen av nasjonens forsvar gått virkelig galt. Forsvarets viktigste rasjonale er å forsvare Norge, norske interesser og verdier mot eksterne trusler og angrep, og denne føringen må nødvendigvis være styrende for alle de store disposisjonene for Forsvaret, men det kan virke som om den langsiktige strategiske og militærfaglige dimensjonen i mange forsvarssaker er blitt fullstendig overkjørt. I et demokrati er det ikke tvil om at det er politikerne som må sitte med kontrollen over Forsvaret. Men når funksjonene politikk og fag røres sammen blir fort skille- og ansvarslinjene utydelige. Politikerne er premissleverandører for Forsvarets ledelse, og all den tid den politiske ledelsen står øverst og maktforholdet er ulikt, vil de forsvarsfaglige vurderingene fort settes under press når politiske ambisjoner skal innfris. Beslutningene blir fort offer for andre politiske motiver og målsetninger. Et utydelig skille mellom funksjonene politikk og fag fremmer heller ikke demokratiske prinsipper som maktfordeling, åpenhet og etterprøvbarhet.

Når Forsvarssjefen avgir sitt fagmilitære råd gjør han dette innenfor rammen av forutsetninger og retningslinjer gitt av politikerne. Han gir ikke et objektivt råd for hvilket
forsvar nasjonen trenger i lys av den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjonen. Han gir ideelt sett et råd om hva som er beste forsvarsfaglige løsning innenfor de rammene han har fått. Det ferdige produktet er også fremarbeidet og produsert under Forsvarsministerens formelle kontroll og ledelse. Det vi kaller Forsvarssjefens fagmilitære råd er formelt sett produsert av ministerens egen avdeling og er derfor formelt ministerens eget produkt. Det er fristende å spørre om det ikke er Forsvarsministeren selv som skulle gitt det fag militære rådet? Men svaret gir seg selv - ministeren er ikke fagmilitær. Så da er det kanskje heller legitimt å spørre hvorfor ikke ansvaret for Forsvarets langsiktige planlegging og strategiutvikling formelt ligger under Forsvarssjefen? For den til enhver tid sittende minister er ordningen i midlertid fantastisk. De politiske valgene fremstår som Forsvarssjefens eget valg, noe de nødvendigvis ikke er, - og ministeren slipper i stor grad å måtte forsvare sine egne politiske disposisjoner. Hele seansen bærer flere preg av å være en forestilling.

Forsvarets generaler er etatens embetsmenn, og embetsmannsloven gir dem landets sterkeste stillingsvern. De kan kun ansettes eller sies opp ved Kongen i Statsråd. Deres
rolle i politiske prosessene er å være den objektive faglige motvekt til politikken og målbære den faglige dimensjonen inn i beslutningsprosessene, - selv om den kanskje er
kontroversiell. Dette skjer vanligvis på politikernes bakrom og den blinde lojaliteten overfor statsledelsen hindrer Generalene i å offentlig diskutere fag som det ikke er politisk enighet om. Generalene blir vanligvis ikke frittalende før de er blitt pensjonister! For velgerne og demokratiet er dette et problem. Politikerne kan filtrere hvilke argumenter de bringer videre til allmennheten og velgerne går glipp av et objektiv korrektiv å evaluere den utøvde politikken mot. Dersom eksempelvis Forsvarssjefens fagmilitære råd hadde dimensjonert hvilket forsvar Norge trenger sett i lys av den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjonen og fremtidig usikkerhet, - på et rent faglig grunnlag, måtte gjerne politikerne prioritert annerledes, men da måtte de også argumentert og svart for sine prioriteringer overfor velgerne og allmennheten. Da hadde velgerne fått sitt objektive korrektiv og det hadde definitivt opplyst allmennheten og gjort forsvarspolitikk mer forståelig. Det hadde ansvarliggjort politikerne i forsvarsspørsmål og styrket kvaliteten i velgernes politiske valg.

De siste 15 årene er det tatt mange store forsvarsbeslutninger med alvorlige konsekvenser for Norges forsvarsevne. Prosessen rundt byggingen av den nye kampflybasen på Ørlandet, for våre nye F-35 jagerfly, fremstår som en katastrofe fra begynnelse til slutt. Beslutningsprosessen ble av fagmiljøet kritisert for å være selektiv med fakta og for å hemmeligholde økonomiske forhold rundt investeringen. Prosjektet ble sterkt kritisert for at den strategiske plasseringen av basen var svakere enn dagens skarpe kampflybase i Bodø, men denne strategiske og operative dimensjonen ble overkjørt av Stoltenberg-regjeringen. Flybasen på Ørlandet ble i utgangspunktet kun dimensjonert for å ivareta Luftforsvarets øvingsbehov i fredstid. Forsvarsdepartementet avfeide all forsvarsfaglig kritikk i debatten og forlangte også å bli trudd på at det var økonomisk lønnsomt å legge ned en fullt utviklet og fungerende kampflybase i Bodø - for å bygge to nye på Ørlandet og på Evenes.

Estimater viser overskridelser på nærmere 15 milliarder. Dette er flere ganger det opprinnelige budsjettet på 5 milliarder. Det er norgesrekord i budsjettsprekk og representerer flere ”mong”. Etter at den sikkerhetspolitiske realiteten har innhentet prosjektet har baseprosjektet underveis endret seg fra ”øvingsbase for fredsforhold” til ”beskyttet kampflybase for krigsberedskap”. Den alvorligste konsekvensen for forsvarsevnen og Forsvarets operative handlingsrom er at vi er i ferd med å flytte vår viktigste enkeltkapasitet - jagerflyene - ut av en strategisk riktig plassert, fullt utviklet og stridsklar kampflybase i Bodø og ut av det selvsagte operasjonsområdet.

Prosjektets måloppnåelse fremstår som så til de grader ute av kontroll at den ikke lengre kan forklares med totalt fravær av vurderingsevne og dårlig politisk håndverk. Feilene i kalkylene og beslutningsgrunnlagene er for store, og kan bare forklares med fullstendig systemsvikt i prosjektutredingen og fullstendig sviktende sikkerhetspolitiske- og strategiske inngangsverdier. Hadde departementet virkelig ønsket et reelt og godt fundert beslutningsgrunnlag, hadde man gått flere runder med kvalitetssikring etter all kritikken som kom i debatten etter høringsrunden. Hadde Forsvarsdepartementet løftet blikket i 2012 mot den sikkerhetspolitiske utviklingen og ført en grundig prosess basert på solide militærfaglige vurderinger, hadde Ørlandet aldri blitt igangsatt.

Nå prøver Stortinget å reparere konsekvensen av en feilslått beslutningsprosess, ved å spa tier av friske, men begrensede forsvarsmilliarder, etter et prosjekt som aldri skulle vært påbegynt. Det hele blir fullkomment når det økonomiske hovedargumentet for flytting fra Bodø var at en ny rullebane ble for kostbar - en kostnad som Staten nå har besluttet å ta likevel. Et annet fremsatt hovedargument for valg av Ørlandet var manglende tilgang på luftrom for øving rundt Bodø, men Bodø har nettopp avviklet Europas største flyøvelse der konklusjonen var – ”fantastisk øvingsområde”. Var utredingen i det hele tatt reell?

I dag er Forsvarsdepartementet inne i prosessen med nedleggelsen av Andøya flystasjon og flytting til Evenes, og vi er inne i et gjenkjennelig politisk landskap. Dette er en ny prosess der våre forsvarspolitikere forlanger å bli trudd på at det er lønnsomt å legge ned en fullt utviklet og fungerende base på Andøya, for å bygge en ny på Evenes. Et samlet fagmiljø er enige om at de naturgitte forholdene på Andøya er bedre egnet for en slik base, og de faglige og økonomiske beslutningsgrunnlagene plukkes fra hverandre, men politikerne vil ikke revurdere beslutningen. Politikernes stahet og manglende interesse for motargumentene er påfallende. Det er et problem for fellesskapet at Norge ikke har noe system for upolitisk og uhildet etterprøving og kontroll med løpende statlige prosjekter.

Både ubåtbasen Olavsvern, kampflybasen på Ørlandet og nå potensielt Andøya flystasjon - fremstår som feilslåtte beslutninger, der man ødsler vekk begrensede forsvarsbudsjetter på omlokalisering av fungerende og strategiske viktige baser. Når beslutningen om avviklingen av Bodø ble tatt i 2012, og beslutningen om salg av ubåtbasen Olavsvern ble tatt i februar 2013, var Russland allerede gjenoppstått som en sikkerhetspolitisk utfordrer, men de forsvarspolitisk ansvarlige innså ikke denne sikkerhetspolitiske realiteten og var ikke mottakelige for forsvarsfaglig logikk. Hadde Forsvarsministeren og departementets avdeling IV hatt en strategisk langsiktighet i sin planlegging hadde heller ikke salgskontrakten for Olavsvern Orlogsstasjon blitt undertegnet. Behovet for en ny ubåtbase meldte seg straks etter at salget var gjennomført.

Resultatet av dette sløseriet er at resten av Forsvaret svekkes og at det operative handlingsrommet innskrenkes. Så lenge stortingsvedtakene er resultat av en politisk
prosess kan ikke politikerne stilles til ansvar selv om prosessene er aldri så feilslåtte. Mange store beslutningsprosesser i forsvarssaker bærer preg av total systemsvikt eller politisk manipulasjon av prosessene. Avviklingen av ”Forsvarets Overkommando”, som en helhetlig militærfaglig etatsledelse, og politikernes økte innflytelse på rent forsvarsfaglige vurderinger, har ikke bidratt til å bringe landets forsvarsevne i riktig retning. Fellesskapet fortjener et klarere skille mellom politikk og fag som gjenoppretter Forsvarssjefens faglige selvstendighet og integritet. Folket fortjener større åpenhet i beslutningsprosesser og Forsvarets embetsmenn må få en friere rolle i den offentlige debatten om faglige forhold, slik at forsvarspolitikk blir mer forståelig for velgerne og slik at politikerne faktisk må argumentere for-, og forsvare sine valg.

Det er ikke vanskelig å fastslå at Norges forsvarspolitiske styringssystem ikke fungerer, og dette landet trenger en revidert styringsmodell. Norge trenger også en uhildet og upolitisk kontrollkomite for kvalitetssikring av løpende statlige prosjekter. I resten av samfunnet er mennesker ansvarlige for sine handlinger, men når politikerne forvalter fellesskapets ressurser som fulle sjømenn kan de etterpå trekke på skuldrene å si at ”det er bare politikk”. Det er intet mindre enn nasjonens fremtid og folkets sikkerhet de forvalter, og dette kan ikke forvaltes av mennesker som gjemmer seg bak sviktende systemer og som ikke kan stilles til ansvar.

Hvis målet med forsvarsreformen var økt politisk innflytelse over Forsvaret, har reformen overgått forventningen. Politikerne har fått den hele og fulle kontrollen. Hvis målet var å få kontroll med økonomien, kan man vel si det var mislykket. Det har vel aldri tidligere noen gang i statsforvaltningen vært misbrukt og sløst med offentlige verdier og ressurser i et slikt omfang. Dersom målet var å styrke Forsvaret, har reformen vært en katastrofe. Landet ligger åpent og forsvarsløst.

(Artikkelen er etter første publisering korrigert ift. overskridelsen av budsjettet for kampflybasen på Ørlandet.)

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Bit for bit blir det lagd opp til ei nedbygging av regionale institusjonar og regional makt i Finnmark.

2
165

Forsvarsministeren er ute i media med kritikk av Arbeiderpartiet angående 339-skvadronen på Bardufoss. Faktum er at argumentasjonen for å flytte hele skvadronen med tilhørende maskiner fra Bardufoss til Rygge, igjen ikke holder mål.

1
89