Landsdelen hadde fortjent bedre enn å bli stående stille.

Kommunereformen er nå i sluttfasen. I Nord-Norge blir den en misbrukt mulighet. Endringene er små og ytterst få. Tre frivillige sammenslåinger er fasiten, en i hvert i fylke Hammerfest/Kvalsund (Finnmark), Lenvik/Tranøy (Troms) og Narvik/Ballangen/Tysfjord (Nordland). Det er mulig også Evenes blir en del av denne løsningen.

I tillegg blir Bindal helt sør i Nordland flyttet over fylkesgrensen med tvang - og sammen med Vika, Leka og Nærøy i Trøndelag.

Det siste har fått den tidligere Ap-statsråden Lisbeth Berg-Hansen(som bor i Bindal) til å «tenke på russernes annektering av Krim».

Det er denne type logikk - å snakke om kommunesammenslåinger som om det var  brudd på folkeretten - som har ført til at det i praksis ikke blir gjennomført en kommunereform i Nord-Norge. Til tross for at det faktisk er den delen av landet som trenger den mest. Kommunereformen viser et Nord-Norge med en grunnleggende uvilje mot å konfrontere det ubehagelige.

Tidligere denne uka la Statistisk Sentralbyrå fram nye tall om folkemengde og befolkningsendringer i 2016.

Det viser at hele 46 av kommunene i Nord-Norge – over halvparten – hadde nedgang i folketallet i fjor.

Når folketallet i landsdelen i sum har en liten prosentvis fremgang, skyldes det Alta, Tromsø og Bodø. Uten disse tre byene hadde situasjonen vært svært alvorlig.

Den nordnorske debatten om kommunereformen har løftet frem mye feststemt panegyrikk om det gode liv i utkantene. Slik er jo vi nordlendinger skrudd sammen. Få har våget å bryte konsensus og ta et politisk eierskap til å målbære endringer. Faren for å bli lyst i bann er for for stor. For også blant oponionsdannere i Bodø og Tromsø er det mange som lett faller i gråt når de tenker på hjembygda si.

Debatten har dessverre dokumentert en enorm vilje til å feie problemer under teppet. Der få, om noen, har gode svar på hvordan hovedutfordringen løses. Den som handler om å skape samfunn som mennesker vil flytte til, og ikke fra.

Fylkesmennenes utredninger i forbindelse med kommunereformen har vært grundig og burde leses av alle som har kjøpt antisentraliserings-retorikken med hud og hår.

Rapportene avdekker at (og hvorfor) mange utkantkommuner  i Nord-Norge sliter med høy andel eldre og negative fødselstall. Kvinneunderskudd og høy kommunal lånegjeld er også en gjenganger mange steder.  Og deler av tjenestetilbudet er meget svakt, ikke minst gjelder det barnevern, planarbeid innenfor byggesak, samt samfunnsvikling og tilrettelegging for næringsliv.

Mange små kommuner må i tillegg kjøpe dyre tjenester de selv ikke kan dekke opp. Samtidig viser bakgrunnstallene at mange kommuner vil oppleve en ytterligere og til dels dramatisk reduksjon i folketall de neste 20 årene.

Dette har blant annet fått ordføreren i Loppa til å rykke ut og trygle om å bli tvangssammenslått med Alta. Vi klarer ikke å drifte kommunen alene og trenger hjelp, sier han. Vi er for få og for gamle og har ikke råd til å stå alene om å opprettholde velferdstjenester, er konklusjonen.

Han er antakelig dagens modigste nordlending, og gjenvalg kan han nå vinke farvel til.

Loppa-ordførerens modige erkjennelse står i grell kontrast til alt storslått snakk om at lokaldemokratiet må være viktigst. Det er kanskje en god målsetting. Men om 20 år vil kommunestyrene i Nord-Norge bestå av enda eldre folkevalgte enn i dag, en gruppe lokalpolitikere som vil være nøyaktig like urokkelige i troen på egen fullkommenhet, helt til den aller siste slukker lyset.

I 1964 hadde Stortinget vilje og kraft til å overse disse klageropene. Utrolig nok skjedde det et mirakel etterpå. Norge har fremdeles levende bygder og spredt bosetting - etter at 300 kommuner gikk over i historiebøkene for 53 år siden.

Landsdelen hadde fortjent bedre enn å bli stående stille. Den nordnorske motstandsbevegelsen feirer nå at angrepene fra Oslo-eliten er slått tilbake. Men det er lite trolig at neste norske kommunereform vil bli akkompagnert av lokale folkeavstemninger og “frivillighet” som politisk honnørord. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Nasjonalstaten Norge har akseptert at der bor samer innenfor landets grenser. Denne erkjennelsen har fått dyptgripende konsekvenser; nasjonalt ved at et samisk folkevalgt organ er opprettet og grunnloven endret og internasjonalt ved at Norge har sluttet seg til ulike folkerettslige konvensjoner.

1
68

Går man noen få år bakover i tid, var det få eller ingen som tvilte på at samene var et urfolk i Norge. De kom først til Nordkalotten. De var blitt fratatt både land og rettigheter. Sameland var okkupert og kolonialisert av sørnorske inntrengere.

2
16