Jeg er usikker på om det vil passe å gå rundt med kofte fordi mine forfedre snakket samisk for 150 år siden

Selv har jeg feiret den store dagen med å melde meg inn i samemanntallet.

La meg si det slik at prosessen har tatt tid, en kvart mannsalder eller deromkring. Så fikk min samiske identitet sikkert en ekstra dytt ut av tenkeboksen den 6.februar. Det kan ha vært all den fine viraken på Samefolkets Dag som spilte inn. Sammen med den sterke 100-årsmarkeringen av det første samiske landsmøtet i Trondheim. Markeringer som har minnet meg om at det samiske er en helt avgjørende del av min egen nordnorske identitet.

Det er for så vidt ikke noe ekstraordinært ved at en godt voksen nordlending melder seg inn i samemanntallet. Mange av de som har røtter i nord, og går tre-fire generasjoner tilbake, vil finne de samme sporene som jeg har gjort.

Men noe behov for å posere som nybakt sjøsame, har jeg ikke. Med det mener jeg at jeg er usikker på om det vil passe å gå rundt med kofte fordi mine forfedre på Senja  snakket samisk for 120 år siden. Kanskje kommer koften senere, men ikke nå.

For vår egen generasjon nordlendinger haster det med å bygge en mye sterkere bro mellom det samiske og det nordnorske. Det har vært for mye hat, mistro og fornektelse gjennom mange tiår. Vi burde erkjenne at vi deler skjebne og er uatskillelige. Og at vi trenger hverandre fordi vi er i samme båt innenfor samme geografi.

Tenk hvis Sapmi og Nord-Norge kunne forstå kraften som ligger i felles politiske strategier. Alt for ofte snakker vi forbi hverandre, uten å forstå at vi deler felles verdier som to folk i nord. Målet må være at vi sammen kjemper tålmodig for våre rettigheter.

Og har vi ikke dypest sett den samme følelsen av mindretallets avmakt, av å være utsatt for en urett? Vet vi ikke hva det er å bli betraktet som selve kolonien?  Vi som har de rike naturressursene, mens verdiene hentes ut av andre, og så lite av det som skapes blir igjen hos oss?

Men for å bygge denne broen mellom Sapmi og Nord-Norge, må samene nå ta et oppgjør med det skarpe skillet i de samiske miljøene. Der finnes det en egen rangordning som få snakker høyt om.

For akkurat som norske nasjonsbyggere på Østlandet definerte det autentiske norske, har de samiske identitetsbyggerne definert det ekte samiske, eller selve kjernen i det samiske. Heller ikke i dette bildet har kysten hatt noen plass, for der gikk det samiske språket  tapt for flere generasjoner siden.

I noen samiske miljøer deles det ikke ut medaljer til de som ikke sto imot fornorskningen på kysten. Det blir tvert imot sett på som et uttrykk for svakhet, ja nesten et svik.

Debatten rundt Helga Pedersens kandidatur som sametingspresident understreket dette på en stygg måte, vil jeg si. Fra noen av de «ekte samene» var ordbruken hard og uforsonlig. Det handlet om dårlig skjult forakt fordi Pedersen ikke snakker språket.

Og da den nåværende sametingspresidenten Vibeke Larsen holdt sin nyttårstale på norsk for noen uker siden, utløste det kraftige reaksjoner fra enkelte samiske miljøer.

Den samiske identiteten er altså for mange knyttet til å beherske språket. Og selvsagt reindriften på vidda, som er å betrakte som en samisk helligdom.

Å tre inn i det samiske rommet er ikke enkelt for en utenforstående. En håndverker fra Kåfjord i Troms ble for eksempel først utestengt fra 100-årsmarkeringen i Trondheim denne uka fordi han ikke er same. Det er ikke nok å lage samisk brukskunst, man må ha etnisiteten i orden. 

Tenk over hva som hadde skjedd om en same hadde blitt utestengt fra å delta på en norsk kunstutstilling, med henvisning til etnisitet!

Det samiske samfunnet må komme ut denne blindgaten. Den samiske “eliten” står ofte på barrikadene mot ekskludering og utenforskap. Men det samiske kan selv oppleves som innadvendt, med tilbøyeligheter til å dyrke gamle fiendebilder. De som går aller fremst og fronter samiske rettigheter, har selv en jobb å gjøre for å komme ned fra pidestallen og fremstå som inkluderende.

Lihkku beivvin!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg liker å bo litt utenfor tettbebygde strøk, og skulle aller helst bodd et stykke fra veien ved et vann i skogen. Man drømmer seg litt bort når man er ute på tur og passerer ensomme hytter, ofte med bilvei frem. Å bo der i stedet for i et boligfelt må da være drømmen for mange!

1
248

De aller fleste ansatte med direkte pasientkontakt gjør en utmerket jobb ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN): Løper, smiler, pleier, måler, trøster, medisinerer, lindrer og helbreder.

0
2