Også vi som bor i byene har en interesse av levedyktige distrikter.

En bedre distriktspolitikk er ikke til hinder for en bedre politikk for byene. Tvert imot henger det tett sammen. Vi er alle tjent med at distriktene tas mer på alvor.

Det foregår et opprør i Norge. I regjeringens iver etter å sentralisere både makt og beslutninger er distriktene i ferd med å slå tilbake. Slå tilbake mot elitene, slå tilbake mot byene og slå tilbake mot makta.

Selv om regjeringens sentraliseringspolitikk rammer distriktene hardest, er det et anliggende for hele landet. Også vi som bor i byene har en interesse av levedyktige distrikter. God distriktspolitikk er en politikk for mer verdiskapning og mindre forskjeller.

En av de viktigste byggesteinene til norsk økonomi er de fantastiske naturressursene vi har tilgang på. Våre mest suksessrike industrieventyr handler om å bruke naturressurser på en måte som kommer hele landet til gode. De ressursene befinner seg ikke akkurat innenfor Ring 3. Vi er rett og slett helt avhengige av ikke bare fabrikker, men hele lokalsamfunn knyttet til utvinningen og videreforedling av de ressursene som har gjort Norge til et verdens rikeste land.

Når regjeringens politikk handler om å flytte ressurser vekk fra brukerne i det offentlige og makt flyttes lengre unna der folk bor, er det ikke bare et angrep på et lokaldemokratisk ideal. Det er også et angrep på verdiskapningen som foregår hver eneste dag i norske distrikter.

Industrieventyrene på Mo i Rana, Sunndal eller Karmøy skyldes innovative bedrifter og dyktige ansatte, men de er også avhengige av gode og velfungerende samfunn rundt seg. 

Suksesshistoriene er avhengige av dyktige lærere som kan oppdra en kunnskapsrik generasjon med nye innbyggere, arbeidere og medmennesker. De er avhengige av et rikt kulturliv som gjør de små samfunnene til bra steder å bo også utenfor arbeidstid. Alle steder er avhengig av noen som tar vare på gamle og syke, noen som passer barn, et politi som passer på de voksne og en rekke andre mennesker som på sin måte bidrar til at samfunnet går rundt. Å legge til rette for at alt dette skal fungere er et politisk spørsmål.

Når politifolk tas vekk fra distriktene, lokale helsetilbud legges ned eller reduseres til et minimum og fylker slås sammen uten å gis innhold, er det en utvikling som i sum gjør det litt mindre attraktivt å bo utenfor de store byene. For hver slik reform legger man en litt større del av ansvaret for at hele landet skal fungere på de som bor i landets mange distrikter. Det er rett og slett en dårlig ide. Myndighetene må ta sin del av ansvaret for at norske distrikter skal være attraktive nok for mange nok mennesker.

Sentralisering betyr ikke først og fremst at makt og ressurser flytter seg geografisk (selv om det også skjer). Når tilbud og tjenester sentraliseres har ressursene en tendens til å flyte oppover i systemet. Vekk fra de som tar vare på gamle og syke i helsevesenets førstelinje. Vekk fra de oppsøkende politifolkene som gjør det viktige forebyggende arbeidet. Vekk fra de som kjenner virkeligheten lokalt og er det offentliges ansikt i møte med innbyggerne.

Det er ikke alenemoren på Tøyen som får mer makt eller mer penger når det offentlige byråkratiseres og lokaldemokratiet angripes. Det er en forflytning oppover i systemet hvor de som allerede har både makt og ressurser får mer av begge deler.

Vi har et langstrakt land og det finnes få grunner til å ikke bruke det. Mens boligprisene stiger ukontrollert i Oslo og politikerne sliter med å bygge ut kollektivtilbudet raskt nok er situasjonen stikk motsatt i mange av landets kommuner.  Infrastrukturen er på plass og boligene finnes, men menneskene mangler. Når regjeringen legger til rette for ytterliggere sentralisering er konsekvensen i realiteten at flere mennesker skal konkurrere om de samme, knappe ressursene. Å stå opp for distriktene handler om at ressursene skal utnyttes mest mulig effektivt og gi mulighet til å leve gode liv i hele landet.

En aktiv næringspolitikk med gode arbeidsplasser i distriktene er også noe byfolk har interesse av. Jobbmuligheter i hele landet gjør ikke bare at konkurransen om jobbene i byene blir mindre, men det kan bidra til å gi bedrifter i byene nødvendig konkurranse i form av attraktive lønns- og arbeidsvilkår.

Distriktsfiendtlige tiltak blir ofte forsvart med effektivitet og pengebesparelser. Det er feil. Å bruke penger på å opprettholde og videreutvikle norske distrikter er investeringer i både livskvalitet og verdiskapning når det gjøres på riktig måte. Vi trenger heller ikke kaste mer enn et raskt blikk på hovedstandens boligpriser for å forstå at dagens sentralisering streng tatt ikke er noen billig affære for folk flest. Sentraliseringspolitikk er enkelt og greit forskjellspolitikk.

Regjeringens sentraliseringspolitikk fører til en skeivere fordeling av makt og ressurser. De som vinner bor riktignok i byene, men de fleste av oss som bor i by er heller ikke tjent med utviklingen.

Fremover bør vi stå sammen for en politikk som fordeler både makt og ressurser på en rettferdig måte. Det tjener de fleste av oss på. Uansett hvor vi bor.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et mer urealistisk forslag skal man lete lenge etter - i såvel innhold som i fremdrift.

1
38

Med gruppeleder Erlend Svardal Bøe i spissen har vi de siste månedene sett flere utspill fra Høyre i Tromsø der de går til dels kraftig imot at ansatte i Tromsø kommune kommer med ytringer i det offentlige rom.

0
52