Selv om situasjonen i Norge ikke er direkte sammenliknbar med amerikansk rett under Chief Justice William Rehnquist, har vi i Norge etter hvert en nokså lang, uavbrutt rekke med høyesterettsdommer i samisk disfavør, skriver UiTs jussprofessor Øyvind Ravna.

En Rehnquist-periode i norsk samerett?

Body bilder: 
Da William Rehnquist ledet USAs Høyesterett tapte urfolk en lang rette med saker. I 2016 opponerte urfolk med aksjoner med aksjoner mot inngrep i deres landområder. Bildet er fra Standing Rock, North Dakota. Foto: Ø. Ravna.
Høyesterett slo med dette ikke bare fast at det skal være to vidt ulike forvaltningsordninger for offentlig eid grunn i landet, men også at det historiske skiftet Stortinget la opp til med finnmarksloven skal skrinlegges. Videre sier domstolen at verken ILO-169 eller annen rett er krenket når urfolk fratas retten til å styre over egen utmark.

Chief Justice William Rehnquist tjenestegjorde i USAs Høyesterett fra 1972 til sin død i 2005, 80 år gammel. I disse 33 årene var han Chief Justice eller justitiarius i 19, noe som gjør ham til den 4. lengst-sittende i dette embetet i USAs historie. Utnevnt til Chief Justice av Ronald Reagan, tilhørte Rehnquist den mest konservative fløyen i USAs Høyesterett, som under hans ledelse ble kalt Rehnquist-domstolen og flyttet amerikansk rett flere steg mot høyre.

I Norge er ikke høyesterettsdommere utnevnt på politisk grunnlag, og de fleste innbyggerne i landet har tillitt til at landets øverste domstol tar hensyn til alle lag av folket. De har også tillitt at domstolen ivaretar menneske- og minoritetsrettigheter. Det har Høyesterett gjort i saker der den samiske minoritetens interesser har stått i konflikt til storsamfunnets, eller med norske jordbrukere og grunneieres rett. Brekken- og Altevann-dommene, begge avsagt for nokså nøyaktig 50 år siden, viste at Høyesterett maktet å avvikle doktrinen om at samisk bruk var en tålt bruk som måtte ha lovgivers bifall eller grunneiers tillatelse.

Går vi til 2001 avsa Høyesterett Selbu- og Svartskog-dommen, også to banebrytende dommer. I førstnevnte sa Høyesterett at samisk språk og kultur måtte vektlegges i saker om samisk bruk og at bruken måtte vurderes ut fra sin art (og ikke ut fra en norsk agrarstandard). I sistnevnte hadde samisk språk, kultur og rettsoppfatninger stor betydning da Høyesterett kom til at lokalbefolkningen i en samisk-dominert bygd i Troms hadde eiendomsrett til sin lokale utmark. Disse to dommene ble i sin tur fremhevet av Stortinget da finnmarksloven ble fremforhandlet, hvor det ble uttalt at «Nyere norsk rettspraksis, særlig Selbu- og Svartskogdommen, har gitt anvisning på hvordan tradisjonell samisk bruk skal anses som grunnlag for rettserverv». Lovgiver understreket videre at dommene ville være viktige rettskilder for Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen».

Hva har så norsk høyesterettspraksis å gjøre med Rehnquist-domstolen i USA? Chief Justice Rehnquists ideal var mindre føderal (sentral) styring og lovregulering og større selvråderett til delstatene. De amerikanske urfolkene og deres reservater, som i følge USAs konstitusjon er selvstendige nasjoner, var imidlertid ikke omfattet av dette idealet. Rehnquist utpreget seg ved å stille opp en rettslig terskel det var umulig for amerikanske urfolk å skritte over, hvor han formulerte nye tester for å avgrense deres suverenitet og selvbestemmelsesrett.

Rehnquist har som Chief Justice hatt stor innvirkning på holdningen til urfolk i amerikansk rett. I tidsskriftet Public Land and Resources Law Review påpeker jussprofessor Ralph W. Johnson og Berrie Martinis at i de 75 sakene med urfolksinteresser Rehnquist har deltatt i, har han knapt noen gang votert til fordel for disse: «Rehnquists ideer om indiansk lov, kombinert med hans stilling som Chief Justice, har hatt alvorlige implikasjoner for indianeres suverenitet og velferd», fortsetter Johnson og Martinis, som også skriver at den amerikanske regjeringen tidligere har eksperimentert med «terminasjon» (avslutning/utryddelse), med ødeleggende resultater for urfolkene. Johnson og Martinis avslutter artikkelen fra 1995 med å påpeke at «tross de leksjonene regjeringene har fått gjennom disse historiske feilgrepene, og til tross for sine nåværende forpliktelser om å anerkjenne stammenes selvbestemmelsesrett, både argumenterer Rehnquist for, og gjennomfører i praksis, en rettslig terminasjonspolitikk».

Selv om situasjonen i Norge ikke er direkte sammenliknbar med amerikansk rett under Rehnquist, har vi i Norge etter hvert en nokså lang, uavbrutt rekke med høyesterettsdommer i samisk disfavør. Selbu- og Svartskog-dommene har heller ikke blitt til de rettslige eksemplene som lovgiver forutsatte da finnmarksloven ble vedtatt. At den første høyesterettsdommen som skrev seg fra rettskartleggingen i Finnmark, Stjernøy-dommen, i 2016 endte med tap for de samiske partene var likevel ikke så uventet. Men at Høyesterett samtidig, uten at det var påkrevd for å grunngi resultatet, reduserte betydningen av ILO-konvensjon nr. 169, var derimot ikke ventet. I 2017 behandlet Høyesterett hele tre saker med samiske interesser. I Hjerttind-dommen, HR-2017-1230-A, kom en samlet Høyesterett til at hyttebygging innen et reinbeitedistriktets vår-, sommer- og høstbeite, ikke var i strid med samenes rett. Heller ikke i Langsundforbindelsen, HR-2017-2247-A, hvor det var dissens om betydningen av manglende konsekvensutredning, fant Høyesterett at internasjonal minoritetsrett var krenket og dømte i samenes disfavør. I den mye omtalte Jovsset Ante Sara-dommen, HR-2017-2428-A, kom fire av fem dommere til at tvangsreduksjon av rein fra 116 til 75 for en reineier i oppstartsfasen, verken var i strid med nasjonal eller internasjonal rett. 

Den 9. mars 2018 avsa Høyesterett i plenum Nesseby-dommen, hvor krav fra et bygdelag i et samisk område om å få forvalte egne utmarksressurser ble avvist av samtlige 17 dommere. Høyesterett slo med dette ikke bare fast at det skal være to vidt ulike forvaltningsordninger for offentlig eid grunn i landet, men også at det historiske skiftet Stortinget la opp til med finnmarksloven skal skrinlegges. Videre sier domstolen at verken ILO-169 eller annen rett er krenket når urfolk fratas retten til å styre over egen utmark.

Rekken av dommer det er vist til «terminerer» ikke sameretten i Norge. Norge har ikke hatt en konservativ justitiarius som ut fra ideologiske grunner har satt seg i lovgivernes stol og nedvurdert urfolks rettigheter. Vi er dessuten ennå langt unna rekken med tapte dommer urfolk i USA måtte forholde seg til under Rehnquist-perioden.

Rekken er likevel så lang at man kan frykte at Norge ikke vil være i stand til å ivareta sine rettsforpliktelsene overfor sitt urfolk om den ikke snus. Den viser også at ILO- og FN-konvensjoner for Norges del heller utgjør fine formuleringer enn reelle rettslige forpliktelser. I den siste dommen i rekka uttrykker Høyesterett dessuten så stor mistillit til Utmarksdomstolen i Finnmark at det ikke bare vil prege domstolens avgjørelser, men hele rettskartleggingsprosessen. Men noen rettslig terminasjon – det får vi forhåpentligvis ikke se.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse