Elzbieta havnet i realiteten i et skvis mellom sterke krefter utenom hennes kontroll, og hun følte seg etter ei stund brukt og kastet.

Kulturskolelærer Elzbieta Lemaniak tapte nylig ankesaken i Hålogaland Lagmannsrett. Eller rettere sagt, hun ble knust i lagmannsretten. Hun tapte på alle punkter og ble dømt til å betale arbeidsgivers saksomkostninger i tingretten og i lagmannsretten. I tillegg må hun av egen lomme dekke sine egne advokatutgifter på flere hundre tusen kr. Og hun er fradømt jobben.

Lagmannsrettsdommen er gjennomført ensidig, på arbeidsgivers premisser. Arbeidsgivers vitneutsagn er gjennomgående lagt til grunn for dommen, mens Lemaniaks vitner  ikke nevnes i det hele tatt. Med unntak av undertegnede, hvor lagmannsretten ut av et tre kvarters vitnemål klarer å trekke ut ett eneste utsagn som ikke klart underbygger Lemaniaks forklaring, på ett enkelt punkt. Å kalle en slik behandling tendensiøs blir et kraftig understatement i forhold til sakens stygge realiteter. Dommen er for det meste klipp og lim fra tingrettsdommen. Lagmannsrettens egen behandling og vurdering av saken er et venstrehåndsarbeid, totalt på arbeidsgivers premisser.

Denne saken er dessverre i tråd med hvordan varslere generelt blir handtert i rettsapparatet. Rettstilstanden på området er intet mindre enn grotesk. Som også nylig dokumentert i lagmannsrettsdommen i Natalia Olsen – saken.

Elzbieta har arbeidet som lærer på kulturskolen siden 2001. I 2006 la daværende rektor planer for å bygge et nybygg med tre dansesaler som kunne slås sammen til nærmest et lite kulturhus på Sør-Tromsøya. Tillitsvalgt Elzbieta og andre reagerte på at nybygget skulle finansieres bl.a gjennom  inntekter fra elevkonserter og økt foreldrebetaling. Den 29.9.06 ble Elzbieta innkalt til et møte med rektor, bak lukkete dører. Dette møtet opplevde Elzbieta som et sjokkerende overgrep, som hun ennå har problemer med å snakke om. Det skulle vise seg at det var en svært betent materie hun hadde stukket fingrene borti.

Ifølge rettsdokumentene fra Hålogaland lagmannsrett kontaktet hun kommunaldirektør Valstad Simonsen og personalsjef Bergmo på rådhuset.  De tok godt mot henne og lovte henne fortrolig behandling. Elzbieta havnet i realiteten i et skvis mellom sterke krefter utenom hennes kontroll, og hun følte seg etter ei stund brukt og kastet. Dette gjorde henne svært redd. I desember 2006 stanset den politiske og administrative ledelsen rektors prosjekt. Dette resulterte i et førstesideoppslag i bladet «Tromsø» den 8.12.06, der ledelsen på kulturskolen oppfordret «ansatte og foreldre til opprør» mot kommuneledelsen. Rektor uttalte til avisa: «Denne saken gjør meg gal!» (Med denne «illojale» handlingen skrev rektor under sin egen oppsigelse. Et halvt år etter var han borte.)

Elzbieta havnet i et kraftig skvis, hun ble traumatisert og hun måtte vekk fra kulturskolen. Saken gikk utover hennes barn – noe som ble ei enorm belastning for henne. Hun jobbet et år i barnehage, i ei stilling som hun var overkvalifisert til. Sommeren 2008 forsøkte hun å vende tilbake til et normalt liv som lærer på kulturskolen. Det endte med panikkanfall og kollaps på vei til skolen. I 2009 meldte Fagforbundet saken inn for varslingsgruppa. Varslingsgruppa i kommunen erkjente hennes status som varsler, men avviste at hun var blitt utsatt for gjengjeldelse fra arbeidsgiver. (Denne varslingsgruppa var ensidig sammensatt av arbeidsgivers representanter, og Fagforbundet konkluderte med at den var inhabil i denne saken. Ei tid etter fikk ansattes organisasjoner gjennomslag for at varslingsgruppa skal være partssammensatt.)

Høsten 2011 klarte Elzbieta å gå tilbake til kulturskolen. I 2012 kom det nedskjæringskrav på hennes område som medførte at hun engasjerte advokat for å sikre seg mot gjengjeldelse etter varsling. Rektor forsikret da at Elzbieta var trygg. Sommeren 2013 hadde iTromsø noen artikler om kulturskolen. Elzbieta var den eneste ansatte som uttalte seg under fullt navn om flere forhold ved kulturskolen. I lagmannsretten fortalte flere vitner om ledelsens kraftige reaksjoner etter hennes uttalelser i avisa.  I et referat som ble framlagt i retten kommer det fram at daværende kommunaldirektør Stein Vidar Loftås på et allmøte på kulturskolen stemplet hennes uttalelser som «grovt illojale». Byråd Jonas Stein var også til stede der. Med dette var Elzbieta i realiteten ferdig. Hennes stilling ble noen måneder senere borte gjennom ei økonomisk nedstyring besluttet av kommunaldirektøren og byråden. Elzbieta ble overtallig og deretter oppsagt.

Det er klart for alle som kjenner saken at Elzbieta hadde ennå vært i arbeid dersom hun ikke hadde uttalt seg under fullt navn i avisa i 2013. Lagmannsretten går overhodet ikke inn i konsekvensene av å bli stemplet som «grovt illojal» av den politiske og administrative toppledelsen. Lagmannsretten drøfter ikke det helt sentrale spørsmålet om nedleggelsen av stillingen og den påfølgende oppsigelsen var saklig eller usaklig. Lagmannsretten tiltrer i stedet arbeidsgivers forklaringer og bortforklaringer rundt nedleggelsen av hennes stilling og hennes påfølgende status som overtallig og oppsagt arbeidstaker. Dersom lagmannsrettens dom blir rettskraftig er Elzbieta den første arbeidstakeren i Tromsø kommune som faktisk er blitt oppsagt fra sin stilling etter å ha blitt erklært overtallig!

Forskjellene øker i arbeidslivet. Ingen kjenner dette mer på kroppen enn arbeidstakere som  varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. En nylig publisert undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstuttet (AFI) dokumenterer at arbeidslivet utvikler seg i autoritær retning. Dette skjer i en slik grad at forskerne bak undersøkelsen stiller spørsmål ved om den norske modellen er i fare. Det samme spørsmålet må stilles angående varslingssaker. Er arbeidstakeres rettssikkerhet i fare? Svaret så langt er et klart JA på begge spørsmålene. Kan vi akseptere ei slik rettstilstand og ei slik samfunnsutvikling? Svaret er NEI.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I norsk politikk er det flertallet – og ikke mindretallet, slik statsråd Per Sandberg later til å mene – som bestemmer hva som skal være rett i Norge. Sandberg har muligens misforstått dette siden har prediker et syn som ikke representerer flertallets- men mindretallet syn.

2
782

I et debattinnlegg i Nordlys 21.4.2017 trekker kommentator Tone Angell Jensen frem Steigen som eksempel på en kommune som blir brukt til fiskeoppdrett, men som ikke får noe igjen for det. 

0
0