NEI: - Jeg føler at Finnmark bør være et eget fylke. Det er noe særegent med befolkningen her, vi skiller oss ut sammenlignet med andre fylker, sa Ronja Thomassen til Nordlys da hun leverte sin NEI-stemme i Lakselv. Men spørsmålet er om fylkespolitikerne i Finnmark kan bruke resultatet fra folkeavstemningen til å levere synlige resultater for innbyggerne sine, kommenterer Jonas Stein. Foto: Thor Harald Henriksen

En seier med bismak

Motstanderne av sammenslåingen mellom Troms og Finnmark kan innkassere seg en seier etter folkeavstemningen i Finnmark. Det er likevel en seier som har en bismak for vinnerne.

Selvsagt kan man argumentere for at dette er en unik sak, men faren er at dette vil kunne skape presedens. Det vil kunne komme krav om folkeavstemninger om Stortingsvedtak gjort om rovdyr, oljeboring, flyktningekvoter, asylmottak, bompenger osv.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik sa at hun var både «stolt og kry» da hun presenterte seieren på vegne av Finnmark fylkeskommune. 87 prosent hadde stemt nei til sammenslåing mellom Troms og Finnmark fylkeskommune. At motstanden var stor i Finnmark var ingen overraskelse. I en meningsmåling tatt opp for NRK i mars svarte 86 prosent av de spurte i Finnmark at de var mot sammenslåing av Troms og Finnmark. En meningsmåling koster noen titusener å ta opp. Folkeavstemningen kostet 3 millioner kroner.

Det eneste spenningsmomentet var hvor høy valgdeltakelsen skulle bli. Også på dette området kunne Vassvik innkassere en seier med valgdeltakelse på 58 prosent. Den ville riktignok vært lav dersom det var et stortingsvalg og ved folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994 var valgdeltakelsen i Finnmark på hele 88 prosent. Likevel var valgdeltakelsen ved folkeavstemningen på mandag høyere enn ved fylkestingsvalget i 2015 hvor det kun var 53 prosent stemte. Det aller viktigste for motstanderne av sammenslåingen var den symbolske kraften som ligger i at 50,8 prosent av de stemmeberettigete stemte nei til sammenslåingen. Riktignok valgte 49,2 prosent av innbyggerne å stemme ja, stemme blankt eller ikke en gang løfte mobiltelefonen for å si sin mening. Men det var nok til at Vassvik kunne konkludere med at det var «et massivt og rungende nei».  

Seieren kommer likevel med en viss bismak for motstanderne av sammenslåingen. For det første er det er det helt riktig som fylkesordføreren sier at lokale folkeavstemninger er hjemlet i kommuneloven. Men i valghåndboken for hvordan slike folkeavstemninger skal gjennomføres står det også at «kommunen bør sikre at prinsippet for allmenn stemmerett og hemmelig stemmegivning etterleves også ved folkeavstemninger, slik kravet er ved ordinære politiske valg.» Finnmark fylkeskommune har ikke sikret hemmelig stemmegivning. Valg over internett bryter med prinsippet om hemmelig stemmegivning. Stortinget valgte å bryte forsøksprosjektet med elektronisk stemmegivning som ble prøvd ut i 2011. Hvem vet hvem som står bak han eller hun som trykker på stemmeknappen på mobilen eller ipaden? Er man sikker på at datamaskiner koblet på internett ikke kan hackes? Men å bryte dette internasjonale prinsippet for å sikre frie og rettferdige valg, har vist seg å være et smart grep for å sikre legitimiteten til folkeavstemningen. Nesten 6 av 7 avlagte stemmer har skjedd elektronisk. Den ordinære valgdeltakelsen var på kun 8,7 prosent.

Det andre er den åpenbare geografiske skjevheten internt i Finnmark. Selv om det er klart nei-flertall, er det i både Alta og Kautokeino en betydelig minoritet som har stemt ja til sammenslåingen. I Alta stemte 1 av 3 ja til sammenslåing. Tallene for elektronisk stemmegivning pr kommune er ikke offentliggjort, men i Alta var det kun 4 prosent av de stemmeberettigede som valgte å stemme med tradisjonell papirstemmeseddel. Motstanden mot sammenslåingen er klart sterkest i de minste kommunene og de som ligger lengst øst i fylket.

Den tredje og kanskje største utfordringen for fylkespolitikerne i Finnmark blir hvordan de skal levere på seieren? Hvis Stortinget skulle snu i saken om sammenslåing basert på en folkeavstemning i Finnmark risikerer de samtidig å åpne opp en Pandoras eske. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre krever nå for at Stortinget skal ta saken om sammenslåing opp på nytt. Selvsagt kan man argumentere for at dette er en unik sak, men faren er at dette vil kunne skape presedens. Det vil kunne komme krav om folkeavstemninger om Stortingsvedtak gjort om rovdyr, oljeboring, flyktningekvoter, asylmottak, bompenger osv. Selv Arbeiderpartiets Trond Giske, som er erklært motstander av sammenslåingen mellom Troms og Finnmark, uttalte før mandagens folkeavstemning i Finnmark at: «Folkeavstemninger bør ikke styre hva Stortinget gjør. Jeg er uenig i at folkeavstemninger skal styre norsk politikk.»

Samtidig kan heller ikke Stortinget og regjeringen overse at det er en betydelig mobilisering av sentrum-periferikonflikten, spesielt i Finnmark. Spørsmålet er om fylkespolitikerne i Finnmark kan bruke denne konflikten kombinert med resultatet fra folkeavstemningen til å levere synlige resultater for innbyggerne sine? Hvis de ikke kan få stoppet sammenslåingen, hva kan de da få i stedet for? Kommunal- og moderniseringsminister, Monica Mæland, har nok ikke mange verktøy i verktøykassen. Det spørs om utflytting av et tyvetalls statlige arbeidsplasser er nok kompensasjon for fylkespolitikere i Finnmark som har lovet sine velgere at de skulle stoppe tvangsammenslåingen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse