​​​​​​​Når Jan Henry T. Olsen nå har gått ut av tiden, er det en av Norges mest markante politikere og samfunnsmennesker som er borte, skriver Svenn A. Nielsen. Bildet er fra en pressekonferanse i forbindelse med Norges forhandlinger om EU-medlemskap. "Ikke en fisk å gi," sa Olsen. Foto: Aleksander Nordahl

En sjeldent modig politiker

Det er alltid uvirkelig når noen dør. Når dette siste imperativ rammer oss. Og det er slett ikke noe unntak når det er Jan Henry T. Olsen som går ut av tiden.

Han ble Norges kanskje mest berømte og beste fiskeriminister, og da han slo fast at Norge i forhandlingene med EU om medlemskap før folkeavstemningen i 1994 ikke hadde en eneste fisk å gi bort, var det med et sjeldent politisk mot.

Nei-mann i regjering

Han var knapt blitt varm i fylkesordførerstolen før Gro Harlem Brundtland kalte han til Kongens bord den 4. september 1992. Og nei-mannen Jan Henry, fikk raskt hele nasjonens skjebne lagt på sine skuldre. Det ville ikke bli noe medlemskap i EU om Jan Henry sa nei også etter forhandlingene.

Han hadde gjort seg bemerket langt tidligere, blant annet som en dyktig sekretær i Troms Fiskarfylking, og Gro Harlem Brundtland skriver i sin bok, «Dramatiske år», at Jan Henry hadde vært på tale som statssekretær allerede i 1986, han var en Arbeiderpartiet ville satse på.

Jeg møtte Jan Henry for første gang i 1986, han hadde nettopp blitt ansatt i fiskarfylkingen, og jeg skulle skrive om ett eller annet som hadde med fisk å gjøre. Der var jeg på den tiden ikke spesielt formuende, for å si det mildt, og jeg minnes ennå at jeg ikke følte meg veldig høy i hatten der jeg vandret trappene opp i Fiskernes Hus i Tromsø. Jeg hadde ventet å møte en langt eldre og kanskje autoritær figur, men ble tatt i mot av en ung, smilende mann i krøllete dress, som om jeg var en gammel kompis.

Respekt og anstendighet

Jeg kan fortsatt ikke huske hva jeg skrev den gangen, men jeg husker at jeg fra første øyeblikk møtte forståelse, og varme, og at jeg nesten umerkelig, gjennom samtalens løp, fikk kunnskap om det tema vi hadde foran oss. Jeg har opplevd denne evnen hos noen få mennesker, evnen til å formidle kompliserte saker uten at det kommer ovenfra og ned, på en måte som ikke bare gjør det forståelig, men som også gjør at jeg blir i stand til å danne meg en egen oppfatning og stille egne kritiske spørsmål til det som blir sagt.

Noen vil kalle det sjarm, og det er ingen tvil om at Jan Henry hadde sjarm. Men det er noe mer, det handler om å møte alle mennesker med respekt og anstendighet. Jan Henry hadde dette, og av og til når jeg opplevde han i politiske debatter der han måtte forklare, kunne jeg tenke at det var noe nesten naivt over han fordi han alltid syntes å forutsette at også alle han snakket med var i besittelse av den samme anstendighet og respekt.

Fravær av grov kjeft

Han hadde medietekke og han var det vi må kalle vellykket, og han tok altså sete i regjeringen bare 36 år gammel. Men han var også en helt alminnelig mann, en som kunne vandre kailangs i Tromsø og snakke med folk med slog på nevan.

Fiskerne i Nord-Norge er ikke kjent for å snakke med sordin, eller holde lovotten framfor kjeften når de har noe på hjertet, og Jan Henry likte seg i et miljø der fravær av grov kjeft kunne ansees som rein ros.

Og det er få forunt langs kysten å bli respektert, ja til og med likt, etter at de har endret standpunkt i spørsmålet i norsk medlemskap i EU.

Skepsis i sør

Da Gro kalte han til kongens bord som Oddrun Pettersens etterfølger, var det ikke uten sterk skepsis fra ja-siden i partiet. Allerede hadde de Tove Strand Gerhardsen som hadde flagget et klart nei-standpunkt, og så skulle de til overmål ta inn Jan Henry.

Men som ofte før; Gro gjorde som hun ville. Hun så at fiskerispørsmål, og Europa nord for Trondheim, ikke sto spesielt høyt på dagsordenen i EU. derfor trengte Norge noen som kunne brøyte vei og få Brussel til å forstå viktigheten av Norge som fiskerinasjon. Denne oppgaven takket Jan Henry ja til. Han må ha vist hvilken risiko han tok.

Modig

Men det forteller også om en uredd mann, en som turde å ta på seg den antakelig vanskeligste politiske oppgaven noen norsk politiker har stått overfor i etterkrigstiden; å forhandle frem en fiskeriavtale med EU som skulle kunne svelges med hode, finner og spord av fiskerne langs kysten, deres familier og alle andre som skulle stemme ja eller nei i 1994.

Han klarte det ikke, men ble likevel av Fiskeribladet i 2007 kåret til Norges beste fiskeriminister gjennom tidene i konkurranse med Bjarne Mørk Eidem, Eivind Bolle og Svein Ludvigsen, for å nevne noen.

En institusjon

Når Jan Henry T. Olsen nå har gått ut av tiden, er det en av Norges mest markante politikere og samfunnsmennesker som er borte. En mann som ble både et begrep – «no fish Olsen» og en institusjon, men som også grunnet sykdommen som rammet ham, alt for tidlig ble frarøvet muligheten til å fortsette.

Vi har savnet ham lenge, av og til har vi i lavmælt beundring snakket om han ved kafébordene i byen. Nå tar vi farvel og gir han Rudolf Nielsens ord med på den siste reisen:

Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,

de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen

og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse