Sentrale nordnorske politikere har åpenbart et forhold til amtsinndelingen fra 1660 som om den skulle være den hellige gral.

Så var løpet kjørt. Kjørt i grøfta av nordnorske politikere i posisjon, men med forskjellige politiske tilhørigheter. Det er mulig at spikeren i kista ble satt sist lørdag på Høyres landsmøte.

Da stilte delegasjonslederen fra Troms, fylkesleder Geir Inge Sivertsen, seg opp sammen med sine to kolleger fra Finnmark og Nordland, og erklærte at Nord-Norge skal bli til to regioner. Troms og Finnmark slås sammen og Nordland blir egen region. Fylkesgrensen mellom Troms og Nordland forblir som den er.

Sivertsen, som hadde vært for én samlet nordnorsk region, mente at dette nå var umulig å få til, og at han derfor bare hadde å slutte seg til opplegget med to regioner.

Flere av delegatene nordfra var oppgitt, frustrert og rett ut sagt fly forbannet. Det er forståelig. To regioner-modellen er et formidabelt feilsteg og når man på toppen beholder den for lengst utdaterte fylkesgrensen mellom Troms og Nordland, tar man regioninndelingen ut i parodien.

Sentrale nordnorske politikere har åpenbart et forhold til amtsinndelingen fra 1660 som om den skulle være den hellige gral. Det er nemlig denne inndelingen som dagens fylkesgrenser i hovedsak bygger på. Geir Inge Sivertsen og hans allierte i Høyre har med dette gitt begrepet konservatisme et innhold som mest av alt minner om en åpenbaringsreligion der de hellige skrifter ikke må tukles med.

I 2017 står imidlertid ikke Høyres fylkesleder i Troms alene om denne tragiske unnfallenheten. Det er Arbeiderpartiet som styrer alle de tre fylkeskommunene i landsdelen. Da Jan Tore Sanner sendte ut sin milde anmodning om sammenslåing av fylker, unnlot Cecilie Myrseth, Runar Sjåstad og Tomas Norvoll (henholdsvis fylkesrådsleder i Troms, fylkesordfører i Finnmark og fylkesrådsleder i Nordland), å gjøre det de burde ha gjort.

De burde svart Sanner og sagt at dette er interessant, men vi vil ha en rekke oppgaver som er nødvendig for å skape en robust region, og så skulle de listet opp hva de trengte. Men, nei. I stedet forholdt de seg passive, bortsett fra at Troms og Nordland fant det opportunt å begynne å kappe land hos hverandre.

For en pinlig seanse! En slik offentlig oppvisning i smålig nabokrangel reiser spørsmålet om egnetheten til disse nordnorske toppolitikerne. Det politiske håndverket til Ap i denne saken sto kort og godt til stryk.

Sist høst leverte de to tankesmiene Civita og Agenda, sammen med kompetansebedriften Salt, en analyse av hva en nordnorsk regionreform burde avstedkomme. «Løftet som kreves for å utløse det nordnorske vekstpotensialet, fordrer at vi spisser laget. Regionreformen bør gripes med begge hender, slik at fylket Nord-Norge ser dagens lys», sa Kriss Rokkan Iversen i Salt til NRK Nordland.

Både Agenda og Civita var hjertens enige. For tross lange avstander og spredt befolkning er det mye mer som samler enn skiller: Nord-Norge er en rik ressursregion med villfisk, havbruk, reiseliv, spektakulær natur, mineraler, olje og gass.

Samlet er Nord-Norge vekstregion nr. 1 i landet. Splittet går vi glipp av en unik sjanse til i sterkere grad styre vår egen skute og ha en stemme som blir hørt av statsmaktene. 

Man kan undres på hva det skyldes at sentrale politikere fra begge de to store partiene her nord   utviser slik lunkenhet overfor muligheten for en samlet nordnorsk region.

Noen vil sikkert spekulere i motivene. Jeg nøyer meg med å konstatere at de politikerne og partiene som skulle og burde vært fremsynt og foroverlent, i stedet har henfalt til pusleri og unnfallenhet.

Sørgelig nok. Nord-Norge hadde fortjent bedre.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Advokatforeningen i Norge advarer mot å legge ned det juridiske fakultetet i Tromsø.

5
357

Hurtigrutens forhandlinger med Tromsø Havn har havarert. Nå vil ikke Hurtigruten benytte seg av Tromsø Havn sine tjenester, inkludert den splitter nye passasjerterminalen som er under bygging.

4
307