Omveltninger kan suge energi

I sin åpningstale under Høyres landsmøte raljerte statsminister Solberg over politikken til SP som hun åpenbart har utpekt til en hovedmotstander i valgkampen. Hun påstår partiet er totalt uvillig til å endre på noe som helst. Mellom linjene oser det av ord som bakstreversk, gammeldags og sidrumpa. Selv representerer hun og hennes regjering det fremoverlente og moderne, men er de blå-blås forandringer tidens løsen, og tåler Norge fire nye år med Endrings-Erna?

Enten det gjelder det offentlige eller i det private, finns det flust med eksempler på at strukturendringer kan være en svært synlig, men ofte akk så lite samfunnstjenlig måte å vise handlekraft på. En handlingens kvinne er nettopp det Erna ynder å framstå som, mens alternativet til hennes regjering framstilles som en bremsekloss for samfunnsutvikling, vekst og velstand. Så langt har de dratt denne strategien at man saktens kan lure på om ikke mange av disse endringene kommer bare for endringens skyld? Dessverre blir da snart neste spørsmål: “Hvor ble det av framskrittet?”

Omveltninger kan suge energi ut av de berørte både under selve prosessen og i uoverskuelig tid etter at den er gjennomført. Det hele blir fort politisk, sosialt og økonomisk svært kostbare eksperimenter. Uro skapes nasjonalt, regionalt, i by og bygd. Mange lokalsamfunn rammes og mennesker får livet snudd på hodet når arbeidsforhold og -sted endres. Det er ofte svært krevende å få forskjellige kulturer til å smelte sammen, og det er store kostnader ved enhver omstilling. Sistnevnte ser vi ikke minst ved den pågående kommunereform der millionene renner ut av statskassa i stønad til de erkjente utgifter. I tillegg kommer det enorme forbruk av tid og energi prosessene krever rundt i organisasjonene, ressurser som kunne vært brukt til noe mer matnyttig.

Selvfølgelig kan en i utganspunktet suboptimal struktur være til hinder for å finne de aller beste løsningene. På den annen side vil evnen til å finne gode løsninger og drive samfunnsbygging innenfor eksisterende struktur ofte forsvinne der hvor en overdreven endringskultur råder. I stedet for å ta tak i selve problemet, i innholdet, tyr man stadig til strukturendring i seg selv som løsning. Dette blir så en sovepute og en unnskyldning: “Vi får ikke gjort noe med dette før sammenslåingen er et faktum”, er en beleilig distraksjon ved handlingslammelse, og: “Problemet lot seg ikke løse fordi de nektet å slå seg sammen”, brukes som bortforklaring for feilslått politikk. Selvsagt kan det være mye å klage på i enhver organisasjon, men ved å tro at alt skal bli så mye bedre under en annen og større paraply, hvilket det neppe blir, kanaliseres energien i feil retning og mot rene luftslott.

Skal man ha et lokaldemokrati eller administrative inndelinger for de forskjellige samfunnsfunksjoner, fordres det nødvendigvis også noen grenser, og man vil alltid kunne finne eksempler hvor disse kan virke uhensiktsmessig i en eller annen sammenheng. Ved å endre dem oppnår man i beste fall bare å flytte på de påstått problematiske grenseområdene. Samtidig oppstår ofte nye uforutsette utfordringer. Se bare på de nye regionene! Viken skal strekke seg fra Hardangervidda til Hvaler og hovedargumentet for grensefjerninga er at det er nødvendig for bedre samordning. Etter en slik “kraftsamling” kan man saktens frykte for hvilke hindre som derved dannes mot naboene. I følge retorikken skal jo også disse få så mye mer tyngde og gjennomslagskraft i kampen mot de andre maktbastionene. Hvordan skal det da gå rundt Drammen der det fra hjertet av det nye Viken bare er et steinkast til det fusjonerte Vestfold/Telemark? Hva med den kjente visa om “felles bo-og arbeidsmarkedsregion” når det trekkes nye og tjukkere streker på kartet? At de således slår i hjel sine egne argumenter er gjerne ikke så nøye siden dette grepet likevel bare er regjeringas mellomstasjon til deres egentlige ønske om å fjerne fylkene helt.

En overordnet og dårlig skjult målsetting for alle strukturreformene er sentralisering, og denne politikken har gjort oss til en nasjon av karttegnere. På grensa til det komiske spriker resultatene i alle retninger, overlapper hverandre og stemmer ofte dårlig med terrenget. Vanligvis er det slik at stabile grenser er et kvalitetsstempel på et samfunn. Begynner man å tukle ved dem, kan det fort bli kaos. Forslaget om å gi bort noen skarve kvadratmeter av et fjell til Finland på vår gode nabos 100-årsdag ble stoppet nettopp av denne respekten for de opptrukne grenser. Ellers i verden hegner man generelt sett i høy grad også om innenlandske grenselinjer. Selv med et mye mer tilfeldig og uhensiktsmessig utgangspunkt er USA et stjerneeksempel på det.

Hos oss er det ikke dermed sagt at enhver struktur skal være hogd i stein, men ønsket om endring bør i stor grad komme nedenfra, skal det bli vellykket. Toppstyrte prestisjeprosjekt fører helst til et himla spetakkel og et dårlig resultat. Når lovet frivillighet følges opp av ren tvang for at regjeringa skal få det som den vil, blir det ekstra ille.

Er så Erna og hennes regjering så moderne som de elsker å gi inntrykk av? Den internasjonale trenden både innenfor privat næringsliv og i det offentlige er jo heller at det går mot mindre enheter. Det handler om å beholde handa på rattet lokalt for så å bygge nettverk, trekke veksel på hverandre på tvers av grenser og å drive samarbeid man kan gå inn i etter behov ut av ved eventuell manglende funksjonalitet. Det er dette som gir fleksibilitet, ikke påtvungne megakonstellasjoner.

Vi som ønsker nærhet til alle tjenester og levende lokalsamfunn i hele landet, mister ikke trua på vårt Norge, alternativet til Ernas sentraliserte versjon med stordrift, strukturrasjonalisering og tvang fra øvrigheta som oppskrift. Landet vårt tåler ikke mer av gigantomani og reformpsykose. Derfor må høstens valg også bli et farvel til Endrings-Erna.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Foruten ukene der Arctic Race er et tema virker interessen for å prate om syklister laber i de politiske kretser i Tromsø.

0
10

– Den faren verden står overfor, er like stor som før annen verdenskrig, eller sannsynligvis større, fordi klimaendringer er irreversible, sa Californias guvernør Jerry Brown da han nylig hadde besøk av klimaminister Vidar Helgesen (H).

0
31