Et kunstnerektepar var på besøk på skolen i Kautokeino og lot ungene joike. Det er akkurat denne dagen i februar 1953 at historia om joikeforbudet begynner. Foto: Elisabeth Brokke Fotokreditering på portrettet: Esben Holm / UiT Norges arktiske universitet

Et møte mellom mennesker

Den har hatt en imponerende livskraft og har overlevd både forfølging, trakassering og nedvurdering gjennom mange hundre år. I våre dager nyter joiken en anerkjennelse og respekt som er enestående.

Gjennom mer enn 60 år har Tromsø Museum – Universitetsmuseet samlet og forsket på norsk, samisk og finsk/kvensk tradisjonsmusikk. Det gjør at folkemusikksamlinga på museet i dag har store samlinger av viser, slåtter, suller, joiker, salmer m.m. Dette er ei kulturell skattkiste man kan øse av.

Joik er en mangfoldig musikkform hvor et menneske kan få sin egen, personlige melodi. Joiken følger deg gjennom hele livet.  Den uttrykker deg og blir som en del av deg sjøl. Også dyr og steder kan få sin egen joik, og hver melodi skal være forskjellig fra alle andre. Melodiene kan være ganske avanserte, og kunne vært brukt som eksempler på komposisjon ved ethvert musikkstudium. Jeg ble tidlig fascinert av denne musikken, og innså hvilken rikdom det er at ulike kulturer kan leve side om side i landsdelen vår.

Den sjøsamiske joiken har dødd ut for lenge siden de fleste steder. Likevel viste det seg at det ble mulig å finne noen lokale joiker nord på kysten av Finnmark. Der arbeidet jeg med innsamling gjennom mange år, besøkte gamle mennesker og fikk gjort opptak av så mye som et par titalls joiker.

De var verdifulle fordi de ga et bilde på en hel tradisjon. Det føles fint å være med å bevare tradisjonen fra en nesten glemt kultur. Gjertrud, som jeg intervjuet flere ganger, endte opp med å ha et bilde av oss to over senga si på aldershjemmet i Havøysund. Hun var stolt over å være sjøsame, stolt over å ha fått løftet fram den gamle kulturen sin, og fornøyd over at museet kunne hjelpe. Joikeopptakene finnes på museet si nettside.

På Kolahalvøya bodde Anfissa Gerassimova, en flink, samisk tradisjonsbærer. Tromsø Museum hadde et forskningsprosjekt der, og vi var ei gruppe fra Norge, Finland, Estland og Russland som møtte henne sommeren 1994. Hun tok hjertelig imot oss og ville gjøre «njonn», gni nese mot nese som en velkomsthilsen. I løpet av besøket sang hun mer enn 100 gamle skoltesamiske joiker for oss. Flere av disse har museet seinere gitt ut.

Museet prøvde å sette i gang opplæring av gamle joiker for samer i dette området i regi av den lokale sameforeninga og med Anfissa som lærer. Etter en prøveperiode ble det søkt Barentssekretariatet om støtte, men de så ikke verdien i dette. Anfissa døde ei stund etterpå, og med henne gikk den levende tradisjonen i grava. Heldigvis finnes joikeopptakene i arkivene på Tromsø Museum, hvis nye generasjoner ville ønske å revitalisere tradisjonen.

Både i sjøsamiske og skoltesamiske miljø har joiken langt på veg forsvunnet. I de sentrale samiske strøkene derimot står joiken sterkt. Men det har opp gjennom tidene vært mye konfliktstoff. Tidligere sto kirka for fordømming av alt som het joik. Det finnes til og med folk som er brent på bål fordi de joiket. Dette var ei stygg tid som heldigvis er over.

I en periode fra 1953 til cirka 1997 var joik forbudt på skolene i Kautokeino. Forbudet ble innført av det lokale, samiske skolestyret. Historia om forbudet viste seg å være ei spennende historie om utvikling av det samiske samfunnet og om holdninger som brytes og endres, men også ei historie om forholdet mellom majoritetssamfunnet og det samiske minoritetssamfunnet. I arbeidet med denne historia intervjuet jeg blant andre ei av de argeste motstanderne av joik i skolen. Jeg følte meg ikke særlig høg i hatten da jeg dro til henne og ikke ante hvordan hun ville ta i mot meg. Det var ingen grunn til engstelse. Hun var ei riktig hyggelig gammel dame som gjerne ville utdype synet sitt, men som også innså at joiken var kommet for å bli.

Folkemusikksamlinga har de siste årene hatt et forskningsprosjekt støttet av Norges forskningsråd. Her har vi prøvd å se på joikens stilling i det moderne samfunnet, hvordan den tradisjonelle joiken påvirkes og hvilke framtidsutsikter den kan ha. Vi har gjennom ei seminarrekke både i Norge, Sverige og Finland invitert en rekke moderne joikere til å reflektere over disse spørsmålene.

Tromsø Museum har i dag verdens største samling av joik. Det er ei vitenskapelig samling som gir grunnlag for utforskning og ny kunnskap. Det er også et sted som besøkes av alt fra unge joikere til studenter, artister og etablerte utenlandske forskere.

Joiken bidrar til kulturell stolthet blant mange mennesker og brukes både av tradisjonelle utøvere og nyskapende artister. Det en tradisjon med svært gamle røtter. Den har hatt en imponerende livskraft og har overlevd både forfølging, trakassering og nedvurdering gjennom mange hundre år. I våre dager nyter joiken en anerkjennelse og respekt som er enestående.

Du kan høre mer om forskningen til Ola Graff i UiTs forskningspodcast ”Observatoriet” som du finner på uit.no/50 og på iTunes, SoundCloud og andre podcast-kanaler.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse