"Epitafium (minnetavle) over Sidsel Maria Parelia og Johanna. Lage av Sigvard Kildal, Vågan 1750. Nå på Tromsø Museum - Universitetsmuséet. Foto: Tromsø Museum, Mari Karlstad."

Et nordnorsk reformasjonsportrett

Body bilder: 
For Luther og de som fulgte hans læreforståelse, var helgenskulpturer bare portretter av avdøde personer og burde ikke være objekter for religiøs tilbedelse.

I år er det reformasjonsjubileum. I 1517 offentliggjorde reformatoren Martin Luther sine nittifem teser mot avlatshandel i Wittenberg. I 1536, nitten år senere, kom reformasjonen til Danmark-Norge. Kirken i Norge ble ikke lenger underordnet paven i Roma, og det norske riksrådet som hadde vær ledet av den katolske erkebiskopen i Nidaros ble oppløst. Norge mistet formelt sin selvstendighet. Kong Kristian III av Danmark ble overhode for både kirke og stat. I årene som fulgte gjennomgikk landet en rekke forandringer religiøst, politisk og økonomisk. Noen av disse kom til uttrykk i den nye kirkekunsten. En unik minnetavle fra Vågan i Lofoten, i dag på Tromsø Museum – Universitetsmuséet, markerer mange av reformasjonens endringer, selv om den er tohundre år yngre.

I 1750 laget Våganpresten Sigvard Kildal minnetavlen til sin kone og datter som begge døde da datteren ble født. Tavlens hovedtekst forteller at ”Herunder hviler Sidsel Maria Parelia med sin smertedatter Johanna i sin venstre arm”. På denne tiden var det vanlig at bygdas viktigste familier ble begravd under kirkegulvet, og slik var det nok også med disse to.

Det spesielle med denne minnetavlen er at en treskulptur fra katolsk tid som forestiller jomfru Maria med barnet er blitt plassert inn i en luthersk minnetavle. Maria-statuen holder jesusbarnet på sin venstre arm, slik teksten under forteller at Sidsel Maria Parelia gjør med Johanna. Skulpturen har endret betydning fra å forestille Maria og jesusbarnet til å forestille Sidsel og Johanna.

Dette viser ikke bare manglende ærbødighet for katolske helgenfigurer, men også forskjeller mellom forståelsen av portretter før og etter reformasjonen. Selv om man også hadde portretter av vanlige dødelige i middelalderen, var de fleste portretter i kirkene av helgener. En helgen ble antatt å ha levd så plettfritt at han eller hun kom direkte til himmelen uten å måtte være i skjærsilden først, og de fleste døde martyrdøden. Helgenportrettene var til minne om den helgenen som en gang hadde levd på jorda, men i tillegg representerte de den samme helgenen som levde i himmelen. Det var vanlig at man knelte foran en helgenskulptur med bønn om at han eller hun gikk i forbønn hos Kristus, blant annet for å få redusert tiden for seg selv eller avdøde slektninger i skjærsilden, noe man også kunne få ved kjøp av avlatsbrev.

Da Martin Luther i 1517 offentliggjorde sine teser, avviste han begge muligheter. Handelen med avlatsbrev betegnet han som en uskikk, og han avviste læren om skjærsilden og at helgener kunne lette menneskers opphold der. For Luther og de som fulgte hans læreforståelse, var helgenskulpturer bare portretter av avdøde personer og burde ikke være objekter for religiøs tilbedelse.

Minnetavlene overtok mye av kirkerommet etter helgenfigurene. Nå kunne man se portretter som representerte folk man hadde kjent i hjembygda. Minnetavlenes portretter og tekster skulle fortelle at livet er forgjengelig, og overbevise folk om at man kunne bli frelst. Livet de avdøde hadde levd skulle fremstilles som et fromt eksempel til etterfølgelse. Det ble også den nye funksjonen til Mariafiguren fra Vågan. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer