Nestleder Hadia Tajik og partileder Jonas Gahr Støre i Arbeiderpartiet.

Et nytt, sosialdemokratisk manifest?

Har Ap byttet ut den tradisjonelle arbeiderklasseforankringen og i stedet blitt talerør for alskens minoriteter?

Den forfeilede valgkampen. Det tapte valget. Giske-saken. De elendige meningsmålingene. Året 2017 ble Arbeiderpartiets «annus horribilis».

De politiske katastrofene kom på løpende bånd. Nå er Ap et parti i villrede. Hvor skal veien gå videre? Skal man gå mot sentrum eller mot venstre? Og hvordan har det seg at man feilet så fundamentalt at man tapte valget mot tidenes blåeste regjering? Skal Ap nå måtte lide samme grimme skjebne som sine søsterpartier i flere store, europeiske land, der de sosialdemokratiske bevegelsene har forvitret og blitt totalt marginalisert? 2017 kan ha vært et forvarsel om at ingenting er umulig.

Det største og eldste partilaget i Ap, Oslo Arbeidersamfunn, har tatt til ordet for at Ap må få et nytt og revidert prinsipprogram, at landsmøtet i 2019 må vedta et sosialdemokratisk manifest for det 21. århundre. Fredrik Mellem er leder i Oslo Arbeidersamfunn. Han oppfordrer i Klassekampen partiledelsen til snarlig å starte en prosess der man kan sette gamle sannheter under lupen og fornye den sosialdemokratiske politikken, og utarbeide et nytt ideologisk styringsdokument. Det forrige prinsipprogrammet så dagens lys i 1981 og verden har på mange områder forandret seg fundamentalt siden den gang. Da må også Arbeiderpartiet forandre seg, mener Mellem.

Det er ikke dårlig tenkt. En slik total «makeover» kan riktig nok bli en stri prosess. Men alternativet er mye verre. Erfaringene fra Europa taler sitt tydelige språk i så måte.

Så hvor skal man begynne? Det er et spørsmål som er lett å svare på. Man kan begynne med å slå fast at de grunnleggende sosialdemokratiske verdiene, solidaritet, fellesskap, likestilling og minst mulig ulikhet, danner grunnmuren. På denne må man så meisle ut en ny politikk, en reformert sosialdemokratisk vei som kan appellere bredt. Det er her utfordringen ligger. Det er dette byggverket som må restaureres før det raser fullstendig sammen og meningsmålingene havner et sted godt under 20 prosentpoeng.

Nylig hadde Oslo besøk av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama. Han reiser en rekke problemstillinger som ikke minst et sosialdemokratisk parti må finne de riktige løsningene på. Hvordan kunne det for eksempel ha seg, at da den amerikanske turbokapitalismen ble kledt naken i all sin uhyrlighet under finanskrisen i 2008, så var det ikke den politiske venstresiden som sto frem som et alternativ, som et politisk korrektiv? Det helt motsatte skjedde. I kjølvannet av dette økonomiske sammenbruddet var det i stedet høyrepopulismen som vokste seg stor, og fortsatt er på fremmarsj, både i USA og i Europa. I de snart ti årene som har gått siden finanskrisen, har venstresiden, heri inkludert sosialdemokratiet, til fulle bevist at de har ikke troverdige svar på mange av nåtidens store utfordringer, slik det store flertallet av velgere ser det. Ikke i USA, ikke i Europa og heller ikke i Norge.

Fukuyamas forklaring på venstresidens forvitring er at man har forlatt ståstedet med å være en politisk bevegelse for folk flest. Man har byttet ut den tradisjonelle arbeiderklasseforankringen og i stedet blitt talerør for alskens minoriteter. Det er enkeltmenneskers identitetsmarkører, i form av seksuell orientering, religion, etnisitet etc. etc., som blir gjenstand for venstresidens beskyttelse. Denne voksende oppsplittingen av samfunnet i stadig flere minoritetsidentiteter skygger mer og mer for de sosioøkonomiske forskjellene i samfunnet, og opphavet til disse. «Venstresida tapte da den lot minoriteter overta arbeiderens plass som hovedperson i den store fortellingen om samfunnet», sier Fukuyama i et intervju med Klassekampen.

Det kan tillegges at også den høyrepopulistiske bølgen er opptatt av minoritetene, bare med motsatt fortegn. Høyreekstremister fører som kjent en nitid kamp mot minoriteters rettigheter og oppfyller slik venstresidens selvbilde som en forkjemper for de svake og utsatte. I denne ideologiske tvekampen vinner imidlertid høyrepopulismen en klar seier blant de mange som føler seg forlatt av de politiske elitene til venstre, og i stedet gir sin støtte til populistenes enkle løsninger i en utrygg verden.

Problemstillingene Francis Fukuyama peker på, inkluderer en rekke av de politikkområdene der sosialdemokratiet må finne nye og troverdige svar når ny politikk skal utmeisles. Det gjelder innvandring, arbeidsliv, voksende ulikheter og balansen mellom internasjonalt samarbeid og nasjonal styring, for å nevne noe. Sosialdemokratiets seiersresept i det forrige århundre var kombinasjonen av politisk styring og frie markedsmekanismer. Det er på midten av den politiske aksen, i skjæringspunktet mellom høyre og venstre, Arbeiderpartiet hører hjemme. Men mange tegn tyder på at mer eller mindre ubevisst har også de norske sosialdemokratene nesten umerkelig sklidd nærmere det mer radikale venstre, eksemplifisert ved omfavnelse av identitetspolitikken. Her har særlig AUF hatt en sterk påvirkningskraft.

En prosess for å utarbeide et nytt sosialdemokratisk prinsipprogram vil bli både utfordrende og spennende. Det gjenstår å se om Arbeiderpartiet gjennom et slikt arbeid vil makte å finne tilbake til seg selv.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer