Det gir tyngde å kunne sette professortittelen foran sitt navn. Da må også innholdet i det man setter sitt navnetrekk under være deretter, skriver Aps Kari-Anne Opsal og Tove Karoline Knutsen om denne kronikken fra UiTs Ragnar Elias Nilsen.

Et professoralt mageplask

Professor Ragnar Elias Nilsen avslører store kunnskapshull om Arbeiderpartiets politikk og politikkutvikling i nord.

Aldri har vi sett et innlegg så fullt av feil og ravgale resonnementer fra en så høytstående akademiker.
Vi er heldige som har sterke akademiske miljøer i Nord-Norge, ikke minst takket være UIT Norges arktiske universitet. Her finner vi folk som deler kunnskap fra et nordnorsk ståsted og gjør oss alle klokere. Derfor var det svært overraskende å lese professor Ragnar Elias Nilsens kronikk i Nordlys 5. april. Aldri har vi sett et innlegg så fullt av feil og ravgale resonnementer fra en så høytstående akademiker.

Makta rår

Professor Nilsen slår om seg med fyndord som «elite», «Oslo-makta» og «Oslo-kontrollen»; ord som i Nilsens kontekst mangler retning og begrunnelse. Vi kan ikke på noen måte se at slike begreper treffer de beslutningsprosessene vi har i Arbeiderpartiet, selv om forholdet mellom sentrum og periferi, mellom maktkonsentrasjon og maktspredning alltid må ha fokus i det politiske arbeidet.
 
Men det mest eiendommelige med professor Nilsens kronikk er at han så å si ikke nevner regjeringen. For sannheten er at de negative utviklingstrekkene som Nilsen kritiserer, særlig har skutt fart de siste fem årene. Og det skjer på Høyre og Frp sin vakt.
 
Arbeiderpartiet har, sammen med de øvrige opposisjonspartiene på Stortinget, systematisk jobbet mot denne utviklingen. Hvis Nilsen ikke har fulgt med i timen, vil vi anbefale ham å lese Dagsavisens Hege Ulstein sin meget presise og opplysende kronikk sist lørdag, der hun kommenterer Erna Solbergs landsmøtetale og blant annet peker på følgende: siden Høyre overtok makten har skatten, og dermed de offentlige inntektene, gått ned.  Sentraliseringen pågår for fullt og kommuner og fylker slås sammen med tvang. Offentlig sektor rigges for mer privatisering, samtidig som det kuttes i velferdsytelser. Høyre forandrer Norge i sitt bilde hver eneste dag, er Ulsteins konklusjon. 

Oppsiktsvekkende om regionreform

Det vil ta for mye plass å skulle kommentere likt og ulikt som trekkes fram av Nilsen i den nevnte kronikken. Men når han i fullt alvor påstår at Arbeiderpartiet er «medskyldig» i høyresidens haltende regionreform, må det rett og slett bygge på manglende kunnskap. Vi vil derfor opplyse professoren om at Arbeiderpartiets landsmøte i 2015 vedtok at eventuelle sammenslåinger av kommuner og fylker skal skje frivillig. Dette gikk da også som en rød tråd gjennom det arbeidet partiet gjorde med å forbedre og endre innholdet i reformen fram til den ble vedtatt i Stortinget i juni 2017. Til orientering stemte Arbeiderpartiet mot alle tvangssammenslåingene av kommuner og fylker, herunder sammenslåingen av Troms og Finnmark. Men regjeringen fikk, som de fleste vil vite, dessverre flertall for reformen. 
 
Så kan det se ut som at professor Nilsen mener at politisk ledelse fra Arbeiderpartiet i de to nordligste fylkene burde ha gravd seg ned, dratt på ferie eller latt som ingenting, etter stortingsvedtaket om sammenslåing. Det er i så fall et oppsiktsvekkende standpunkt. Hvis det virkelig er dette professor Ragnar Elias Nilsen prediker for studentene på sine forelesninger, er det faktisk villedende informasjon. Nilsen må da vite at hvis fylkesledelsen i henholdsvis Troms og Finnmark hadde abdisert, hadde Høyre-statsråd Mæland i Kommunal-og regionaldepartementet øyeblikkelig tatt over styringen. Og det hadde neppe tjent befolkningen i de to fylkene. At Nilsen også trekker Knut Storbergets troverdighet i tvil, fordi han gikk inn i en meglerrolle i prosessens siste fase, er intet mindre enn hårreisende. 

Flyktninger/arbeidsinnvandring - eller omvendt?

Professor Nilsen sauser sammen spørsmål knyttet til arbeidsinnvandring og flyktninger på en måte som gjør det nokså problematisk å forstå hva han egentlig mener. La oss derfor opplyse debatten en smule. Listhaug-saken dreide seg ikke om hvorvidt Norge skal ha en streng flyktningpolitikk eller ikke, men om fremmedkrigere skal miste sitt statsborgerskap gjennom en rettslig eller byråkratisk prosess. Her fikk justisminister Sylvi Listhaug stortingsflertallet mot seg. Det tålte hun ikke.
 
Vi husker alle hva som skjedde. Hevnen kom i form av en grov beskyldning på Facebook mot Arbeiderpartiet, ledsaget av et grusomt og skremmende bilde av maskerte IS-krigere. Da Listhaug ikke ville fjerne posteringen, eller komme med en uforbeholden unnskyldning, var løpet kjørt. At den tidligere justisministeren har tilhengere som ble ekstra mobilisert av dette, var ikke uventet. Mange av de heiaropene som kom i kjølvannet av Listhaug-saken, var både hatske, rasistiske og direkte truende - og de var særlig rettet mot Arbeiderpartiet. Og når vi vet hvordan dette feltet trigger farlige krefter i samfunnet, må vi kunne forvente at iallfall akademia vil bidra til en opplyst debatt.
 
Nilsen formulerer seg som om Arbeiderpartiet står for en slepphendt flyktningpolitikk. Det er direkte feil. Gjennom flere tiår har partiet ført en restriktiv politikk på dette feltet, men klart forankret i en humanistisk tradisjon og med respekt for internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Sannheten er at det er tverrpolitisk enighet på Stortinget om hovedtrekkene i flyktning-og asylpolitikken. Forskjellene ligger først og fremst i synet på enkeltspørsmål som familiegjenforening og enslige mindreårige asylsøkere, samt hvilke verktøy vi skal ta i bruk i integreringsarbeidet. Når det gjelder arbeidsinnvandring på tvers av landegrensene, mener Arbeiderpartiet at kampen først og fremst må stå om det seriøse arbeidslivet. Sammen med fagbevegelsen vil vi kjempe for anstendige, like arbeidsvilkår for alle, uansett hvor man kommer fra. Derfor har dette feltet høyeste prioritet hos oss. Til Nilsens orientering stemte høyrepartiene imot alle de viktigste forslagene for et bedre arbeidsmiljø som Arbeiderpartiet fremmet i Stortinget i forrige periode. Dette arbeidet vil vi nå ytterligere intensivere de neste fire årene, forhåpentligvis med mulighet for å samle flertall.

Dyktige Cecilie

Men verst er likevel er professor Nilsens ufine og dypt urettferdige karakteristikk av Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Cecilie Myrseth. Det må være en skjebnens ironi at samme dag som Nilsen forsøker å begå karakterdrap på en av våre fremste unge politikere, hyller Nordlys på lederplass Cecilie for at hun lyktes med å få tilslutning fra stortingsflertallet for at Rettsgenetisk senter ved UiT skal kunne gjøre DNA-analyser til bruk i strafferettspleien. Det vil gi et utrolig viktig løft for det rettsmedisinske miljøet ved UIT; en sak som forøvrig kontinuerlig har blitt forpurret av de blåblå siden de inntok regjeringskontorene - fordi man vil privatisere slike tjenester!

 
Cecilie Myrseth er faktisk en av de dyktigste og mest talentfulle politikerne i sin generasjon - uavhengig av parti og geografi. Hun var knappe tredve år da hun ble fylkesrådsleder i Troms, og mange husker hennes sterke og uredde kamp for de forsvarspolitiske satsingene i nord i forkant av arbeidet med Langtidsplanen for Forsvaret. Da samlet hun det politiske Troms i utarbeidelsen av det som ble kalt Tromsdokumentet, en strategisk plan for utvikling av Forsvaret i fylket. Ikke minst takket være Cecilies iherdige innsats, besluttet et flertall på Stortinget at Hæren fortsatt skal ha dedikerte helikoptre på Bardufoss.

Fiskeripolitisk stemme fra nord

Under Cecilie Myrseths ledelse utarbeidet Troms Arbeiderparti i 2016 en egen fiskeripolitisk plattform, som, etter det vi vet, det eneste fylkespartiet i Troms. Den fikk svært god mottagelse, og mange av forslagene ble også tatt inn i den fiskeri-og havbruksstrategien som Arbeiderpartiet vedtok på Landsmøtet året etter. At Cecilie skal ha uttalt at hun ikke kan stå opp for nordnorske fiskeriinteresser av hensyn til den kapitaliserte fiskerinæringen på Sunnmøre, som professor Nilsen hevder, er en tvers igjennom usann og direkte frekk påstand.
 
I forrige periode klarte opposisjonen på Stortinget, med Arbeiderpartiet i spissen, å hindre regjeringen i å fjerne viktig lovverk i fiskeriforvaltningen - noe som ville ha åpnet for storstilt privatisering og flytting av ressurser fra nord til sør. Arbeiderpartiets innsats, for øvrig i samarbeid med Torgeir Knag Fylkesnes (SV) som Nilsen nevner, bidro også sterkt til at fiskeriminister Per Sandberg (Frp) måtte trekke sitt forslag om å fjerne pliktbestemmelsene for trålerne. Da hadde Cecilie på forhånd invitert kystordførerne til aksjon, som samlet reiste til Stortinget for å tale Sandberg midt imot.  “Nedkjempet av kvinnene”, skrev Nordlys da fiskeriministeren kastet kortene.
 
Denne tydelige linjen blir nå kraftfullt videreført av Cecilie Myrseth, som Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talsperson på Stortinget. Dersom Nilsen hadde fulgt med ville han ha sett dette, særlig i den såkalte Klo-saken, der Sandberg ga en bedrift dispensasjon fra Deltakerloven.
 
Vi trenger tydelige akademiske stemmer her nord. Men det vi ikke trenger er uredelige og ufine påstander, som det professor Ragnar Elias Nilsen brakte til torgs i Nordlys sist fredag. Det gir tyngde å kunne sette professortittelen foran sitt navn. Da må også innholdet i det man setter sitt navnetrekk under være deretter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse