I oppdrettsnæringen har Norge tatt en lederrolle i verden, noe vi selvfølgelig kan være stolt av. Men vi eksperimenterer med naturen, og da kan vi ikke styres av grådighets-interesser. Historien har mange eksempler på hvor galt det da kan gå. Illustrasjonsfoto: Avisa Nordland

Et samfunn smittet av lakselus

Det finnes mange skremmende eksempler på at fakta om oppdrettsnæringen er uønsket, skriver Bård Gudmund Tennevik-Hansen.

Kan Norge være bekjent av at det som i framtida er antatt å bli vår viktigste ressurs skal utvikles og styres av grådighet og kortsiktig gevinst?

Morgenbladet har i en artikkelserie over flere nummer satt søkelyset på norsk oppdrettsnæring. Det er rystende lesning. Problemene med ILA-virus og lakselus er vel kjente. Men Morgenbladet går videre og setter søkelyset på hvordan uavhengig forskning og forskerne bak rapportene er blitt mottatt og behandlet av mektige makt- og pengekrefter. Ikke bare i næringen, men av politikere, direktorat, organisasjoner, institutt, råd, tilsyn osv. Det finnes mange eksempler på at de som skal ivareta samfunnets trygghet for ernæring, så vel som trygghet for fri forskning, viser seg å være ambassadører for sterke pengeinteresser.

For et år siden uttalte fiskeriminister Per Sandberg at «Vi har noen mørke motkrefter som har eksistert over lengre tid». Som eksempler på disse mørkekrefter sa han: «Det er både politikere, professorer, institusjoner, de finnes på universitetene våre og i akademia».

Denne uttalelsen vakte nysgjerrighet hos noen journalister som har undersøkt saken. Resultatet er rystende lesning. Forskere er blitt fratatt midler, de er frosset ut, de er blitt trakassert og beskyldt for korrupsjon.

Per Sandberg utløste et imponerende stykke undersøkende journalistikk. I så måte er vi han takk skyldig.

Men Sandberg var ikke den første som forsøkte å så tvil om forskning som viste noe de ikke likte. I 2004 publiserte to amerikanske forskere en rapport om mengden miljøgifter i oppdrettslaks. Resultatet er ikke bestridt, men det ble satt i gang et stort PR-apparat for å diskreditere rapporten. Svein Ludvigsen, som da var fiskeriminister, formidlet et rykte: «Ryktet sier at (rapporten) var betalt av den amerikanske kjøttindustrien for å øke forbruket av kjøtt på bekostning av sjømat». Ludvigsen hadde også en annen teori: «En annen teori sier at den var støttet av villaks-industrien». Forskerne sjøl har kommenter Ludvigsens ryktespredning som absurd.

I 2006 ble det publisert en forskningsrapport som blant annet viste at nivået av miljøgifter var høyere i oppdrettslaks enn i villaks og andre fiskearter. Direktør Svein Berg i Eksportutvalget for fisk kommenterte rapporten med å si at enkelte forskere forverret omdømmet til norsk laks ved «å opptre som femtekolonnister».

Det finnes mange skremmende eksempler på at fakta om oppdrettsnæringen er uønsket. Tidligere direktør i Direktoratet for naturforvaltning, Janne Sollie, sa i 2009 at oppdrettsnæringen kunne forårsake kollaps for norsk villaks. Folk i oppdrettsnæringen beskyldte henne, feilaktig, for å være villaksfisker og hadde personlige interesser av å kritisere næringen. De krevde hennes avgang og spurte: «Hva gir mest penger til Norge?»

I dag sier Sollie: «Summen av alt dette ga meg et nytt inntrykk av det norske samfunnet. Jeg opplevde at det var mangel på åpenhet for faginnspill og forskning, og at fakta ble motarbeidet. Før jeg kjente på det selv ville jeg ikke trodd at dette fantes i Norge».

Og det er akkurat dette som er mitt poeng; kan Norge være bekjent av at det som i framtida er antatt å bli vår viktigste ressurs skal utvikles og styres av grådighet og kortsiktig gevinst? Svaret er jo åpenbart nei. Men da må myndigheter, politikere, ta et ansvar vi har sett lite til.

En fiskeriminister i Stoltenberg-regjeringen hadde direkte eierinteresser i et oppdrettsselskap. En fiskeridirektør og politikere eier aksjer i oppdrettsselskap. Det er ikke tillitsvekkende.

Vi eksporterer sjømat for en verdi som nærmer seg 100 milliarder kroner i året. Norge tjener mye penger, men mesteparten av overskuddet havner langt unna kystkommunene hvor næringen er lokalisert. Nå mener man at oppdrettsnæringen kan femdoble sin verdi i framtida.

I oppdrettsnæringen har Norge tatt en lederrolle i verden, noe vi selvfølgelig kan være stolt av. Men vi eksperimenterer med naturen, og da kan vi ikke styres av grådighets-interesser. Historien har mange eksempler på hvor galt det da kan gå.

Det er ingen grunn til å tro at all forskning er ufeilbarlig og hellig.

Men Morgenbladets journalistikk har avslørt at jakten på profitt i svært mange tilfeller overkjører fakta på en skremmende måte.

Er hele det norske samfunn blitt infisert av lakselus?

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!