KJEMPER FOR SÆRORDNINGER: Ap-politikerne Remi Strand og Ragnhild Vassvik fra ledelsen i Finnmark Fylkeskommune møtte tidligere i år hos statsminister Erna Solberg for å be om at Finnmark får bestå som eget fylke. Foto: Ketil Steigen

Et spøkelse har kommet tilbake

Enten gjennomfører man en reform som gjelder for hele landet, eller så gjennomfører man den ikke i det hele tatt.

Et gammelt spøkelse har vendt tilbake i nord. Forskerne Hallvard Tjelmeland og Erik Oddvar Eriksen ved UiT beskrev det presist i en bok på 1990-tallet.

Tema var statsavhengighet, klientifisering og umyndiggjøring som Finnmarks verste fiender. Fordi fylket gravde seg ned i offerstatus, forsterket man periferiproblemer i stedet for å løse dem.

Denne logikken har nå kommet tilbake. Og den blir uttrykt i klartekst gjennom krav om “særordninger” og “unntak”, fra ledende politikere i Finnmark.

Finnmark Arbeiderparti  har også inkludert Troms i sin bønn om almisser. Alarmen har gått i Tromsø. Der kan man ikke tenke seg noe mindre sjarmerende enn at en by på vei mot 100.000 innbyggere står i fare for å bli del av et så deprimerende narrativ.

Fordi premisset i regionreformen er at verken Troms eller Finnmark med sine henholdsvis 170.000 og 70.000 innbyggere blir store nok til å ta imot nye oppgaver, kommer det derfor krav fra Finnmark Ap om særordninger for begge.

Slik leter man desperat etter en vei ut av stillingskrigen med Monica Mæland. Resten av landet godtar ikke at de som nekter å slå seg sammen, skal kunne diktere hvilke oppgaver som skal overføres fra stat til regionene. Men floken kan løses ved at to små fylker i nord ikke blir sammenslått, men får en slags reservatstatus, gjennom spesialordninger med staten. Som Norges eget Nunavut eller Northern Territory.

I Arbeiderpartiet i landet forøvrig er man også med på dette. Gjennomfør reformen og lag en spesialordning for de der nord, sier fylkesordføreren i Østfold.

Det er stigma og stakkarsliggjøring som mange har jobbet hardt for å eliminere. Politikere, professorer, næringslivsledere, kulturarbeidere, redaktører. Nordlendinger med vilje og visjoner.

Det har handlet om å vise at Nord-Norge er en likeverdig del av landet vårt. Gjennom fokuset på nordområdene det siste tiåret har man til en viss grad lyktes med å snu bildet av landsdelen som utarmet koloni, og etablere forståelse av en attraktiv region med industri, forskning og kunnskap som kan bære nasjonal velferd.

Men i løpet av forbløffende kort tid har befolkningen i Troms og Finnmark fått hovedrollen i en forestilling som ble tatt av plakaten for mange år tilbake.

For mange er det smertefullt å være vitne til forfallet i den politiske kulturen, med abdikasjon og tilbakefall til særordningssyndromet, der staten må rydde opp. At så få tar til motmæle, handler kanskje om at trakasseringen på sosiale medier har skremt alternative stemmer til taushet.

Men nå er vi altså i den utrolige situasjon at politikere i vår egen landsdel må erkjenne at en nasjonal reform blir gjennomført, men ber om at Troms og Finnmark ikke er med. Det er en ubegripelig strategi. Som kan vise seg å bli svært kostbart for de som bor i disse to fylkene, dersom desentralisering av kompetansearbeidsplasser skal omfatte Norge, minus Finnmark og Troms.

Men det er nå overhengende fare for at dette blir konsekvensene dersom aktivistene i Vadsø skulle vinne frem.

Enten gjennomfører man en reform som gjelder for hele landet, eller så gjennomfører man den ikke i det hele tatt. Budskapet fra nord bør være at ingen annen løsning er akseptabel.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse