Et velfungerende seksualliv har stor betydning for trivsel og velvære.

Fortsatt er seksualitet et område som ofte blir fortiet, skriver Gabrielle Kitzmüller.

Et tilfredsstillende seksualliv har betydning for de fleste, selv om det her er store individuelle forskjeller på hva som oppfattes som velfungerende.

Sykdom, funksjonshemming og seksualitet

Det hersker åpenhet om de fleste sider av vårt liv, men fortsatt er seksualitet et område som ofte blir fortiet. Når kronisk sykdom og funksjonshemming rammer, må vi i helsevesenet våge å snakke om det.

Det finnes en del forskning om sammenhengen mellom seksualliv, livskvalitet og helse. Et velfungerende seksualliv har stor betydning for trivsel og velvære.

Det er en nær sammenheng mellom seksualfunksjon, selvfølelse og identitet. Sviktende seksualfunksjoner kan få store negative konsekvenser for personens selvbilde - og kan i verste fall bidra til depressive tanker og sviktende livsglede.

Definisjonsmakt

Den seksuelle «samstemthet» kan være avgjørende for om et par opplever forholdet som godt eller dårlig. Derfor er det viktig med åpenhet slik at man er i stand til å søke hjelp når det oppstår problemer. Et tilfredsstillende seksualliv har betydning for de fleste, selv om det her er store individuelle forskjeller på hva som oppfattes som velfungerende.

Det er viktig at den enkelte sammen med sin partner selv råder over definisjonsmakten om hvorvidt seksuallivet fungerer eller ikke.

Kronisk sykdom og funksjonshemming kan ha negative konsekvenser for seksualfunksjon og -lyst. Konsekvenser som tapsopplevelser, rolleendringer og endringer i livssituasjon, sammen med angst og usikkerhet vil ofte fortrenge tanken på ens egen og partnerens seksuelle behov.

Mange som opplever sykdom, funksjonshemming og sviktende seksualfunksjon på egen kropp, har behov for å kunne drøfte slike problemer med helsepersonell. Dessverre viser forskning at mange pasienter ikke vil ta opp slike problem med profesjonelle hjelpere. Enten synes pasientene at dette er for «uvesentlig» å plage helsepersonell med, eller de synes det er flaut å snakke om dette.  

Partneren

Pasientens partner får som regel enda mindre rom til å ta opp samlivsproblemer med helsepersonell. Det er pasienten som er i fokus, og ofte er det lite plass for partnerens behov for informasjon og støtte. Ofte lider partneren i stillhet.

Det er mange par som heller ikke kan snakke åpent om sitt seksualliv med hverandre. Den syke eller funksjonshemmede partner kan føle skam eller redsel for at åpenhet kan gjøre ting enda verre. Den friske partner vil ofte unngå å legge stein til byrden og prøver å skjule sin egen frustrasjon.

Å fortie slike samlivsproblemer kan føre til at negative følelser sniker seg inn og misfarger andre sider av parforholdet. Ofte er det slik at mannens seksualfunksjon får større fokus enn kvinnens når sykdom rammer, men også kvinner kan få betydelige problem med seksualfunksjonen som følge av kronisk sykdom og funksjonshemming. Mange par avslutter sitt seksuelle samliv helt fordi gjentatte mislykkede forsøk har skapt frustrasjon og skam.

Tas ikke opp

Dermed vil en viktig dimensjon av samlivet gå tapt. En givende seksuell relasjon beriker parforholdet med nærhet, ømhet og gjensidig forståelse. Alt dette er sårt tiltrengt når sykdom og tap skal bearbeides i et parforhold.

Flere undersøkelser viser at pasienter og partnere ønsker at helsepersonell tar initiativ til å ta opp seksuelle problemstillinger når kronisk sykdom eller funksjonshemming rammer. De etterlyser at informasjon og veiledning settes rutinemessig på dagsorden, slik at de selv slipper å ta initiativ til å ta opp dette. 

På den andre siden viser forskning at helsepersonell er for lite flink til å ta dette opp, selv om de er klar over den betydningen et velfungerende seksualliv har. Det synes å være ulike faktorer som bidrar til at seksualitet fortsatt er underkommunisert i helsevesenet.

Noen studier har vist at helsepersonell gir uttrykk for at deres kunnskapsnivå er mangelfullt. I andre studier uttrykker helsearbeidere usikkerhet om hvorvidt deres kommunikasjonsevner strekker til for å kunne samtale om seksualitet, og de uttrykker bekymring for pasientens reaksjon.

Hva gjør vi?

Det er øyensynlig at faren for at slike viktige problemstillinger blir feid under teppet er stor, når både pasienter og helsearbeidere kvier seg for å snakke om seksualitet.

Hva kan gjøres?

Som helsepersonell må vi bli flinkere å sette seksualitet på dagsorden. Pasienter og deres partnere trenger konkret informasjon om hvilke utfordringer som er vanlig og hvor og hvordan man kan søke hjelp og veiledning.

Når helsepersonell legger opp til åpenhet rundt dette og tar det opp rutinemessig, vil det kunne forebygge at parforholdet blir skadelidende eller at enslige med kronisk sykdom og funksjonshemming blir sittende alene uten støtte og veiledning.

Alle rehabiliteringsforløp etter skade og sykdom må ha fokus på seksualitet. Institusjoner som utdanner helsepersonell, bør dyktiggjøre sine studenter med tanke på kommunikasjonsevner og kunnskap i forhold til sykdom, funksjonshemming og seksualitet.

Sist men ikke minst trengs det en holdningsendring i vårt samfunn. Seksualitet er en viktig del av livet – snakk om den!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer