5. MARS 1986: Letemannskapene jobber hardt med å grave fram soldatene som ble tatt av raset i Vassdalen. 16 soldater mistet livet. Foto: Kjell-Are Sollied

Etterlatte etter Vassdalulykken fortjener verdige svar

Her døde mitt søskenbarn Arne Mikal og femten av hans medsoldater.

Det er ille å tenke på at det måtte en tragisk ulykke til for at noe som burde være en selvfølge, selv i et hierarkisk system som Forsvaret, må formaliseres.

Ingenting tilsa at det var trygt å gå inn i den lumske Vassdalen den 5. mars 1986, men likevel ble 32 unge soldater beordret inni dalen av Forsvaret. 16 av dem døde, overlevende ble kvestet for livet og etterlatte fikk aldri verdige svar på hvorfor deres kjære døde. 

Fylkestinget i Troms ønsker ny offentlig gransking av Vassdalulykken i 1986 som krevde seksten unge soldaters liv. Det er ikke en dag for tidlig. 

Bakgrunnen for ny granskning er påstander fra etterlatte, overlevende og andre som kjente til ulykken om at opplysninger om hendelsesforløpet skal være holdt tilbake i den første granskingen. Det er mye som tyder at disse påstandene stemmer. 

Politiet etterforsket ulykken og konkluderte med at Forsvaret hadde gjort feilvurderinger, men øvelseslederen avslo derimot kritikken. Ingen ble stilt til ansvar og saken ble henlagt.

De unge livene gikk tapt i en plikttjeneste de utførte for det norske Forsvaret, og ingen ble ansvarliggjort for tragedien. Det er knapt til å fatte. 

Sommeren etter ulykken fikk jeg selv se Vassdalen med egne øyne da familien dro på befaring til rasstedet. Jeg husker de bratte fjellsidene som møttes nede i den trange dalen. Trærne lå bøyd nedover fjellskråningen som synlige bevis på tragedien.

Her døde mitt søskenbarn Arne Mikal og femten av hans medsoldater. Det hele var åpenbart selv for et ungt sinn som mitt at inn hit dro man ikke på snøtunge uværsdager.

Soldatene ble likevel satt i gang med å bane vei for de bakenforliggende troppene gjennom dalførene fra Bjerkvik og til Salangsdalen i forbindelse med den store Nato-øvelsen «Anchor Express».

Værforholdene var ekstremt dårlige og flere ras hadde gått i området den siste tida. Underveis observerte flere av soldatene to mindre skred på motsatt side av dalen. De rapporterte dette inn via radiokommunikasjon. 

Mange ville snu, og ventet på retrett fra øvelsesledelsen. Den kom aldri. 

I boka om rasulykken som nylig ble utgitt av forfatterne Harold Layton og Knut Solnes er det avdekket hendelser som ikke kom frem i den første granskningen, blant annet at Vassdalen var stengt av en skredekspert før øvelsen startet.

I tillegg skulle en del av rapportene etter ulykken holdes unna offentligheten i hele 60 år. En hinsides lang tidsperiode for hemmelighold som legger opp til spekulasjoner om at noe ikke tåler dagens lys. 

Et militærfly ble observert i området i tida rundt skredet og det er ikke nærmere sjekket ut. Kan flyet ha bidratt til å utløse raset?

I ettertid er det reist kritikk mot at Forsvaret manglet rasberedeskap og ekspertise, og var det derfor viktig at raset kom uten ytre påvirkning?

Ville Forsvaret vise omverden en unik gjennomføringsevne og at de beste vinterkrigerne kom fra Norge? Og viktigst: Hvorfor nådde ikke beskjeden fra skredeksperten om å stenge Vassdalen frem til de soldatene som trengte den? 

Spørsmålene blir mange når svarene ikke er der. Brigadesjef Arne Pran tok det emosjonelle ansvaret for tragedien. Slik gjorde han det lett for de som ville være taus og vanskelig for dem som ønsket å ytre seg. Pran er blant dem som i dag støtter ny granskning av ulykken.

Som et resultat av Vassdalulykken ble det opprettet nye sikkerhetsprosedyrer i Forsvaret, blant annet at alle sjefer har full anledning til å si stopp dersom sikkerheten ikke er bra nok.

Det er godt å vite at etter 1986 kan ledere i Forsvaret med loven i hånda tørre å stanse i tide uten å frykte represalier. Men det er ille å tenke på at det måtte en tragisk ulykke til for at noe som burde være en selvfølge, selv i et hierarkisk system som Forsvaret, må formaliseres.

-Vi var drillet i å adlyde ordrer, og der ingen tok sjansen på noe som kunne koste enkeltsoldater eller hele troppen en permnekt, sier en av de overlevende i boka om raset. 

Dette minner om en usunn fryktkultur å ikke våge å motsi sine overordnede. I militæret med klart definerte kommandolinjer er vurderinger klarert av leddet over seg selv, noe som for øvrig ikke er uvanlig i det øvrige arbeidslivet.

Soldatene i Vassdalen stolte på vurderingsevnene til sine ledere som igjen lystret ordrer fra sine sjefer. Det er opplagt at flere av svarene på hva som skjedde i Vassdalen finnes i kommandolinjen. 

Når politikerne i Troms nå åpner for ny granskning av Vassdalulykken anerkjenner de også kampen som etterlatte har kjempet i tretti år for å finne svar på ulykken.

Ny gransking kan aldri erstatte de omkomne. Men det trengs en granskning som kan begrunne bedre enn frem til nå hva som førte de 32 unge mennene inn i rasområdet i Vassdalen.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse