I kolonien i nord kan alt skje, alt det som ikke kan skje noe annet sted.

Det skjer mye drøyt i nord. Og jo lenger nord, jo drøyere blir det.

Fiskeriminister Per Sandberg tapte i mai riktignok kampen om å tilgi trålerrederne for at de i årevis stort sett har gitt blaffen i leveringsplikten i nord, men han gir seg ikke. Sandberg vil komme tilbake til Stortinget etter valget med nye forslag. Dessuten varsler han at tida er inne for å ta kampen for evige kvoter. Fiskeriministeren vil ikke bare gi bort fisken, han vil gi bort fiskens barn og fiskens barnebarn også, til evig tid.

De nordnorske trålerkvotene eies allerede av Helge Møgster, en reder på vestlandet som kaller seg fisker, samtidig som det for tiden er vanskelig å åpne en avis uten å lese om nye rekordoverskudd i oppdrettsbransjen.

Det pumpes millioner av kroner rett opp av nordnorske fjorder og rett ned i pengebingene sørpå. Det er et faktum som er vanskelig å overse.

At dette er verdens orden, har nordlendingen på sett og vis blitt vant til. Noen har til og med kommet så langt at de har bestemt seg for å gjøre motstand. Men akkurat da det så ut som at bildet ikke kunne bli så mye tydeligere, at frontene var etablert, er det nok en gang bare å innse følgende: I kolonien i nord kan alt skje, alt det som ikke kan skje noe annet sted.

Siste nytt er altså at det sitter en familie på Oslos beste vestkant og krever inngangspenger for at turistene skal få kikke på midnattsola på Nordkapp.

Ikke det at dette er nyheter. Alle som har vært på Nordkapp vet at det koster å komme inn. Det er likevel vanskelig å ikke bli i alle fall litt overrasket over de groteske detaljene i denne kolonihistorien.

Vibeke og Kristin Rivelsrud er blant de største skatteyterne i Bærum. Yngstebror Jan Erik holder hus i Holmenkollåsen. I følge pressen synes ikke Jan Erik at huset han bor i er stort nok. Han er i gang med å kjøpe opp eiendommene til naboene sine også, for å kunne bygge et giganthus på en giganteiendom. Hittil har han handlet for 60 millioner.

Sammen eier de tre søsknene Rivelsrud, via et par mellomledd, selskapet ANS Nordkapp 1990, med kontoradresse i Bryggeveien 6 på Aker Brygge. I følge advokatfirmaet DLP Piper, som annonserte ledige lokaler i samme bygg for et par år siden, er dette et «eksklusivt kontorfellesskap med meget høy standard; bedriftsrestaurant, sykkelparkering og dusj/garderobe». De kan dessuten friste med et «sjenerøst atrium», «representative heiser» og «enestående utsikt mot fjorden». Prisen er 8-13.000 kroner i måneden for ti kvadratmeter cellekontor. Pluss moms.

Da er det tross alt billigere å se havet fra Nordkapp-platået. 270 kroner koster det å komme inn gjennom bommen. Da har du til gjengjeld tilgang til alle herligheter i tolv hele timer; en spektakulær panoramafilm, kaffebar, postkontor, toalett, søppelhåndtering og til og med et Thaimuseum, ifølge hjemmesiden.

Nordlys melder at 260.000 personer gikk gjennom bommen i fjor, noe som skulle gi billettinntekter på opp mot 70 millioner. Men så enkelt er ikke regnestykket, i følge Knut Sigurd Pettersen i svenskeide Scandic, som driver anlegget på Nordkapp. Mer vil han ikke si. Bare at 70 millioner ikke stemmer og at det riktige tallet er hemmelige. «Alle slike leieforhold er strengt konfidensielle», forklarer han Nordlys, som om han snakker med et lite barn om hvordan verden egentlig henger sammen. Det Pettersen antakelig har lyst til å si, er «Vi tar alle penga, ingen får vite hvor mye det er, og ingen kan gjøre en dritt for å stoppe oss». Rivelsrud-gjengen holder seg med trofaste frontsoldater. Selv stiller de smilende opp i lokalavisen.

I bytte mot enerett til platået betaler ANS Nordkapp 1990 leie til fellesskapet, det vil si Finnmarkseiendommen. Leien er på 66.572,- kroner i året, inkludert fakturagebyr.

Se for deg at Olav Thon fikk ta inngangspenger for at folk skulle gå tur på Prekestolen ved Stavanger. Eller at Christian Ringnes fikk lov til å selge billetter til 270 kroner stykket for å la hovedstadsfolket vandre aftentur i skulpturparken på Ekebergåsen. Eller enda bedre; at det satt en Finnmarking i Honningsvåg med leiekontrakt og enerett til Verden ende utenfor Tønsberg. Tjøme er ikke på langt nær like spektakulært som Nordkapp, men likevel Oslo-adelens sommerparadis. Kronprinsen ville måtte sende penger til Honningsvåg hver gang han skulle ut å kikke på horisont og solnedgang en kort limo-tur fra hytta.

Vanskelig å tenke seg? Nettopp. Det er forskjell på sør og nord.

At et spektakulært, folkekjært og verdenskjent naturområde i Sør-Norge skulle kunne gjerdes inn og privatiseres, er ikke bare vanskelig å tenke seg. Det er umulig. Det hadde vært tverrpolitisk enighet om å avskaffe urimeligheten øyeblikkelig.

Jan Olli i Finnmarkseiendommen, som altså er mottaker av almissen fra Aker Brygge, virker ikke direkte optimistisk når det gjelder mulighetene for å endre leieavtalen på Nordkapp. Som vanlig er systemet rigget og noen sitter med alle de gode kortene på hånda. Som vanlig har de med størst pengebinge også de beste kortene. Man får lyst til å stikke ned på Aker Brygge å knuse noen ruter i det sjenerøse atriumet i Bryggeveien 6.

Rivelsrud-gjengen gjør som de vil helt til noen stopper dem. Det er politikerne som lar dem holde på. Spørsmålet til dem som stiller til valg er som vanlig så enkelt at selv et barn kan stille det: Hvorfor skal Rivelsrud-gjengen få lov til å fylle kontoret på Aker Brygge med penger fra Nordkapp? Noen som føler seg kallet til å svare?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Ønske om et sterkere regionalt nivå med større beslutningsmyndighet er den klare beskjeden som er gitt fra Stortinget i sommer. I tillegg skal det for øyeblikket navnløse fylket ytterst i nord ha en særskilt rolle i utviklingen av Nordområdene, og i forholdet mot vårt nabolandet Russland.

0
0

Troms og Finnmark står foran mange spennende og vanskelige valg de neste månedene. Målet med sammenslåingen er at regionen skal få mer innflytelse over sin egen framtid.

1
89