Kartet viser de aktuelle transportløsninger for det baltiske området og Nordkalotten. For Finland sikrer en arktiske jernbane til Kirkenes adgang til isfri havn i Norge, og i fremtiden skal banen via en tunnel fra Helsingfors til Tallinn bindes sammen med jernbane til det sentrale Europa. På svensk side vil den baltiske korridoren gi moderne transport til/fra Nordkalotten og Europa, med Narvik og Tromsø som terminaler. Det finske og det svenske nettet utfyller hverandre – mens det norske pt er svært mangelfullt.

Med EU bygges jernbane i nord!

Jernbanen Kirkenes-Rovaniemi og Tromsbanen er to sider av samme sak. De utfyller hverandre og skal tjene forskjellige behov. I sum bidrar de to banene til en mektig impuls for en stor del av Nord-Norge nord for Vestfjorden og bør derfor sees i fellesskap.

Det må være et stort tankekors å erkjenne at jernbane til Kirkenes innen 2030 kun kan realiseres takket være et sterkt EU-engasjement, både finansielt og politisk. I så henseende en parallell til EUs store støtte  til utbyggingen av jernbanesystemet i bl.a. Nord-Sverige.

Det er åpenbart at det er lettere å realisere slike enorme prosjekter når man får opp mot 50 prosent støtte til planlegging og 30 prosent til byggingen gjennom sitt EU-medlemskap.  I perioden 2014 til 2020 har EU sprøytet inn nær 9 milliarder NOK i Nord-Finland og Nord-Sverige, noe som sammen med offentlige og private midler har gitt våre naboer en helt annen styrke til å fremme jernbane enn det vi ser i Norge.

Undertegnede er således blant dem som tror at hadde Norge vært EU-medlem, så ville jernbane-saken i nord hatt en helt annen posisjon enn i dag. Men la meg straks legge til at dersom vi spiller våre kort riktig nå, så kan vi like fullt regne med støtte fra EU-systemet til ikke minst Tromsbanen, uten en gang å gi oss i kast med en opprivende debatt om EU-medlemskap. Vi har nok med de debatter vi allerede har i Nord-Norge. Men da må vi ikke starte med spille bort vårt beste kort, EØS-medlemskapet.

Den finske arktiske jernbane har lenge vært en drøm, men det løsnet først da tidligere statsminister i Finland, Paavo Lipponen, høsten 2015, sendte et godt begrunnet brev om jernbane i nord til EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker. Dette var et mester-trekk, fordi EU akkurat på denne tiden holdt på å utforme sin arktiske politikk. I denne er det tre hovedpunkter. Det første er klima og miljø, som naturlig er for et EU som globalt er vår fremste pådriver i kampen mot klimafarene. Et like viktig punkt er bærekraftig utvikling og så internasjonalt samarbeid i Arktis.

Pr. i dag er EUs engasjement i nord svært offensivt. EU har en definert arktisk politikk, de har satt av store midler til forskning og utvikling i nord – og dertil  infrastrukturprogrammer med enorme summer til ikke minst jernbane, som er  sentralt for i det hele tatt å dekke de tre foregående hovedpunkter.

Det skal sies at selv om motstanden mot EU har vært og er sterk i Finnmark, så har ikke folk av den grunn gått i skyttergravene, fordi EU er en av de viktigste partnere for å få en jernbane fra Rovaniemi til Kirkenes. Tvert i mot, regionens ledere, politiske og i næringslivet,  har vist stor klokskap og handlekraft i å gripe tak i denne muligheten på en offensiv måte.

Det tjener dem til stor ære, samtidig som det viser vei for det andre store jernbane-prosjektet i nord: Tromsbanen. Joda, jeg vet at det norske jernbanedirektoratet er i full gang med utredning av en «jernbane fra Fauske til Tromsø» og med tilføyelse «inkludert muligheten av en delutbygging» - dvs. Narvik-Tromsø.

Men farten i det norske jernbaneprogrammet er ikke akkurat imponerende. Bane Nor la nylig frem sitt utbyggingsprogram for 2018 – 2029 med sluttsum 312 milliarder NOK. For Nordlandsbanen er det satt av 0,4 prosent, dvs. ca. 1,2 milliarder NOK til bundne prosjekter. Ofotbanen kommer bedre ut med 1,0 prosent, med  henvisning til banens betydning også for godstransport nordover.

Nordlandsbanen selv deles effektivt i to. Bane Nor satser alt på strekningen Steinkjer-Trondheim, eller Trønderbanen. Like viktig er det at Meråker-banen skal elektrifiseres og kobles inn på den svenske Mittenbanen fra Østersund til Sundsvall. Eller som det står i dokumentet: «dermed kan vi gi svensker og finner adgang til isfrie havner i Trøndelag» - og en  rask transport av sjømat fra bl.a. Helgeland til markedet via Sverige.  Dermed er vi inne i EU igjen, fordi sjømaten jo ikke skal til hverken Trondheim eller Oslo – men raskest mulig til kjøpesterke kunder i – EU-landene! Det er nøyaktig samme årsak til at vi fremmer Tromsbanen.

Bane Nors program er møtt av illsinte pendlere og transportpolitikere på Østlandet, fordi utbyggingen av en moderne bane ikke går raskt nok her.  For så vidt kunne vi også deltatt i klagesangen, fordi  Nordlandsbanen, dvs. strekningen fra Steinkjer til Bodø, ikke prioriteres  for perioden frem mot 2030. Det finnes i programmet heller ingen referanse til sjømat-utviklingen og det enorme behovet for moderne transportløsninger, og  Tromsbanen er ikke nevnt et eneste sted.

Men jeg velger å se det positive i dette  – nemlig at tyngdepunktet i nordnorsk jernbane-utvikling nå effektivt flyttes nordover. Satsingen på Ofotbanen er en klar indikator (skulle bare mangle!) og så har samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen gitt stor støtte til den arktiske jernbanen Kirkenes-Rovaniemi, noe som betyr at han må legge på bordet 900 mill. kroner i løpet av det neste 10-året. Finland med EU er en meget effektiv brekkstang for dette.

Jernbanen Kirkenes-Rovaniemi og Tromsbanen er to sider av samme sak. De utfyller hverandre og skal tjene forskjellige behov. I sum bidrar de to banene til en mektig impuls for en stor del av Nord-Norge nord for Vestfjorden og bør derfor sees i fellesskap. 

Det er her vi kan lære av Øst-Finnmark, som nå har vist hvordan et stort prosjekt med globale perspektiver kan fremmes. Tromsbanen, Ofotbanen, Malmbanan (Kiruna-Boden) – og så den topp moderne svenske jernbanen Luleå- Stockholm – bør være et tema som Nordre Nordland, Troms og Finnmark løfter frem. Ordfører Kristin Røymo i Tromsø bør derfor snarest hive seg rundt og invitere til jernbanemøte. Men glem ikke en telefon til EUs «utenriksminister», Federica Mogherini, en av EUs og det internasjonale samfunns mest anerkjente politikere. Hun gløder for Arktis – og med henne om bord, får jernbanesaken en helt annen driv enn de puslede to mill. kroner som jernbanedirektoratet aller nådigst skal bruke på «informasjons-innhenting» i nord.

PS. For å følge med i utviklingen om den arktiske jernbane, så anbefales varmt nettstedet «The Independent Barents Observer». De gjør en beundringsverdig jobb med knappe ressurser.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse