EUs arroganse er himmelropende.

Krabbene spredte seg først til Smutthullet, og diverse EU-fartøy ble straks utrustet for krabbefiske og sendt til området. Hverken russiske eller norske myndigheter aksepterte dette, og EU-båtene måtte vende nesa hjem med tomme lasterom. Siden har snøkrabben vandret videre, til Fiskevernsonen rundt Svalbard, der Norge har styringsrett.

Svalbardtraktaten fra 1920 gir alle underskriverne like rettigheter til fiske, fangst og næringsvirksomhet på Svalbard og i territorialfarvannet, ut til 12 nautiske mil. Den økonomiske sonen rundt Svalbard - også kalt fiskevernsonen - strekker seg helt ut til 200 nautiske mil, og området er ikke nevnt i traktaten. Norge har hevdet forvaltningsrett i dette området i førti år, og har utstedt kvoter basert på historiske rettigheter. Det diskrimineres altså ikke med hensyn til fiskerettigheter i området, men Norge har enerett på å utstede kvoter.

Norge har siden 2014 lagt ned forbud mot fiske av snøkrabbe utenfor Svalbard, fordi man vil ha på plass et faktabasert forvaltningsregime. Man kan imidlertid ikke utstede kvoter uten å ha oversikt over ressursene. Derfor har norske myndigheter utstedt dispensasjoner til norske fartøy, som følges nøye for registrering av fangst, og dermed oversikt over mengden krabber som finnes i området.

Dette har falt EU tungt for brystet. Ferdig riggede fartøy fra EU-land ligger ved kai i påvente av kvoter, og i mellomtiden taper eierne penger. At fartøyene aldri skulle vært rigget før det var krabber tilgjengelig for fiske bryr ikke EU seg om. De har nå på egen hånd utstedt kvoter og fartøy fra Latvia, Litauen også videre stimer nordover for å fange norske krabber i norsk sone. Dette er å ta seg til rette på annen manns eiendom. Men, EU har jo god tradisjon for dette. Gjennom år har de tatt seg til rette utenfor kysten av Afrika.

EUs arroganse er himmelropende. Riktignok har flere land motsatt seg Norges tolkning av Svalbardtraktaten, men ingen har gått til det skritt å kreve egen forvaltningsrett. Norges forvaltning gjennom fire tiår har vært rettferdig, god og basert på solid fortolkning av Svalbardtraktaten. På grunn av et krabbefiske til en verdi av kanskje mellom 1,5 og 6 milliarder, har likevel EU bestemt seg for å velte bordet og avslutte samarbeidet rundt Svalbard. Riset bak speilet er at hele den norske fortolkninga av traktaten kan settes i spill i en internasjonal domstol. Hvis Norge taper der, vil også potensielt enorme olje- og gassressurser kunne gå tapt.

For de av oss som har fulgt EUs fremferd i ulike næringspolitiske sammenhenger, er dette ikke  overraskende. EU tvinger gjennom EØS-avtalen Norge til å akseptere stadig flere forordninger som rammer norske arbeidstakere, som fratar oss kontroll med infrastrukturen, og som i stadig større grad retter seg mot norske ressurser. Vi kan være helt sikre på at dette ikke er siste skudd som løsnes. EU gjør dette fordi de på den ene siden ser at Norge aksepterer absolutt alt av lover fra Brussel, og på den annen side ser at norsk forvaltningsrett kan utfordres. Vi får ikke noe i noen av sammenhengene – vi  må tvert i mot betale både på vei inn og på vei ut.

Det er ei tung bør som nå hviler på skuldrene til fiskeriminister Per Sandberg i denne saka. Det er mer enn krabbe som står på spill. For en gangs skyld, for Norges skyld, håper vi på at han vil lykkes. Viss ikke kan mye gå tapt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg liker å bo litt utenfor tettbebygde strøk, og skulle aller helst bodd et stykke fra veien ved et vann i skogen. Man drømmer seg litt bort når man er ute på tur og passerer ensomme hytter, ofte med bilvei frem. Å bo der i stedet for i et boligfelt må da være drømmen for mange!

2
308

De aller fleste ansatte med direkte pasientkontakt gjør en utmerket jobb ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN): Løper, smiler, pleier, måler, trøster, medisinerer, lindrer og helbreder.

0
2