At både Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Helga Pedersen og nå sist Hans Kristian Amundsen (bildet) har forsvunnet fra svært sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet, er en betydelig svekkelse av landsdelens synlighet i maktens møterom og korridorer. Arkivfoto: Berit Roald, NTB Scanpix

Exit Amundsen

Så var turen kommet til Hans Kristian Amundsen. Frivillige og mer eller mindre ufrivillige avganger i og rundt Arbeiderpartiets toppledelse, forårsaket av en intern maktkamp, forteller om et parti som Haakon Lie påpekte ikke var noen «søndagsskole». Og slik er det fortsatt. Spesielt er det to forhold som har brakt latente motsetninger, både av politisk og personlig art, opp til overflaten. For det første det katastrofale valgresultatet, forårsaket av en valgkampstrategi som bommet totalt, og en panisk, nesten hodeløs innspurt i valgkampen med voldsomme angrep mot Listhaug og Solberg. Men velgerne kjente seg ikke igjen i Aps fortelling om dårlige tider og Erna Solbergs unnfallenhet, og valget ble en katastrofe for Ap.

Mens Arbeiderpartiet slikket sine sår, og skyld og ansvar for valgfadesen skulle plasseres, ble meningsmålingene bare dårligere og dårligere. Så gikk det fra vondt til verre. Giske-saken eksploderte i ansiktet på partiledelsen og druknet all normal partiaktivitet i et formidabelt «metoo»-jordskjelv. De interne motsetningene i partihierarkiet ble enda mer skjerpet og det ble svært tydelig at en av de mest markante frontene gikk mellom partikontoret på Youngstorget og sekretariatet til Aps partigruppe på Løvebakken. Det var partisekretær Kjersti Stenseng mot sekretariatsleder Hans Kristian Amundsen. Den første valgt av landsmøtet og den andre var ansatt. Og når de to etter sigende ikke kunne befinne seg på samme møte, forstår man hvor oppsiktsvekkende mye vondt blod det må ha vært mellom dem. Det måtte gå som det gikk.

Det var derfor ingen bombe at Amundsen var den som måtte vike. Etter samtale med partileder Jonas Gahr Støre søndag, fant han det riktig å trekke seg fra sin stilling. Ifølge Støre var dette Amundsens eget valg. Den tiden den tidligere Nordlys-redaktøren har hatt stillingen som sekretariatsleder for stortingsgruppen, har det kommet både rosende ord og kritiske meldinger om hans innsats. Hvor veien nå går videre, vil tiden vise. Vi har imidlertid vanskelig for å tro at dette er Amundsens endelige exit fra politikken.

Det som dessverre er et forstemmende faktum akkurat nå, er at Nord-Norge har mistet flere viktige kanaler inn mot Aps toppledelse. At både Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Helga Pedersen og nå sist Hans Kristian Amundsen har forsvunnet fra svært sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet, er en betydelig svekkelse av landsdelens synlighet i maktens møterom og korridorer. Dette er imidlertid også et betydelig problem for Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre. Skal Ap reise seg når varslersaker og intern fraksjonsstrid ikke lenger overskygger all politikkutvikling, er en av de viktige oppgavene å ta tilbake de sterke posisjonene partiet tidligere har hatt i Nord-Norge. Da trenger partiledelsen gode lytteposter, ikke bare i og rundt Stortinget, men også direkte fra nord.

Etter jul har Jonas Gahr Støre tatt et fast grep og vært svært tydelig på hvem som er sjefen i Arbeiderpartiet. Hvor lang tid det vil ta å legge bak seg all støyen, personkonfliktene og alt vondt blod som varsler-sakene har brakt med seg, er umulig å spå. Nye saker kan komme og et splittet parti vil under alle omstendigheter bruke tid på å komme seg videre. Kanskje er det flere enn Hans Kristian Amundsen som må forlate bordet før tingenes tilstand nærmer seg det normale.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!