Body bilder: 
I cockpit gjøres det klar for avgang til Mars. Foto: Svenn A. Nielsen
Velkommen til Mars. Foto: Svenn A. Nielsen
Jeg forlanger at Lillian Sørem og Mandagsklubben får like store ressurser og vel så det sammenlignet med alt det andre idretts- og ungdomsarbeidet vi bruker poenger på i denne byen.

Mandag 8. mai 2017:

Hun ser på meg med store, pene øyne.

– God dag. Kem e du?

– Æ hete Svenn Arne, men dem kalle mæ bare Svenna, det kan du og gjøre. Ka du hete?

– Æ hete Anne Margrethe.

Foran henne på bordet ligger et hjerte av finér. Rødmalt. Det mangler bare noen hvite og blå striper før det er et perfekt hjerteformet flagg. Dagen hun venter på er ikke langt unna. Dagen med tog, trommer, hornmusikk, flagg og sang. Ja, vi elsker kan hun utenat - alle versene. Snart skal hun få synge den både ut og ute.

Mandagsklubben

Jeg er på Alfheim, i sørenden av svømmehallen, der Mandagsklubben holder til. Rundt 60 mennesker øver til 17. mai, lager hjerter farget som flagget, i platsperler, i finér og mange andre materialer. Og de øver. Ja, vi elsker dette landet, synger de så det ljomer i vegger og tak. Et land som også er deres.

De fleste har downs syndrom, selv om den uoppslitelige Lillian Sørem og hennes ansatte og frivillige som sørger for at de har et tilbud hver eneste mandag, året rundt, nå også merker at andre former for menneskelig mangfold også søker til klubben. En klubb de kan komme til på egne premisser. Et sted der alle kan fungere og kjenne seg både trygge og ivaretatt.

Fredag 19. mai 2017:

Teateret på Rådstua er fullsatt. Alfheimteatret fremfører «Familien Larsens gale verden», en dystopi (et fremtidig og heldigvis oppdiktet skrekksamfunn) fra 2096. En verden av gjennomregulert teknologisk perfeksjon, der folk drømmer seg tilbake til den gang man kunne støvsuge et stuegulv og der alt ikke var så forbannet kjemisk analysert og rent, maten ikke så syntetisk og alt ikke til det meningsløse perfekt. Rollelisten? Med få unntak kommer alle skuespillerne fra Mandagsklubben.

Jeg og alle andre ler røres og lar oss imponere. Vi grøsser over fremtidsvisjonen, men sitter også tilbake med en tanke: At vi alle er mer eller mindre ufullkomne, i alle fall langt fra perfekte.

Helt perfekt

Når det perfekte samfunn spilles av dem vi ser på som annerledes og slett ikke perfekte, en naturens feilslutning, da blir altså det som ikke er perfekt, helt perfekt.

Og i det fullkomne, syntetiske samfunnet uten en eneste mangel, er det roboten som får panikk når den stilles overfor spørsmålet om det er lurt å dra til Mars, der alt er som det engang var her på jorda. Den takler rett og slett ikke utfordringen og bryter sammen.

Familien Larsen drar til Mars, og der hvor alt slett ikke er perfekt, strømlinjeformet, analytisk sterilt og planlagt, der finner de lykken. Helt perfekt.

Velge bort

Vi kan velge dem bort i dag, alle med downs, eller de som vi i vår teknologiske visdom ser vil komme til verden med en medfødt hjertefeil. Vi kan se det under svangerskapet, at dette vil bli, og vi kan vrake det som ikke er perfekt.

For noen uker siden leste jeg for første gang om noen som hadde abortert en av tvillingene de var blitt gravid med. Jeg skjønte ikke hva jeg leste. Jeg oppfattet ikke budskapet før lenge etterpå. At noen faktisk ble gravid  med tvillinger og valgte å fjerne den ene for å slippe belastningen det ville føre med seg å få to barn samtidig. Hele kroppen min strittet i mot slik at hjernen rett og slett nektet å ta inn budskapet. Kanskje jeg reagerte slik fordi jeg er tvilling sjøl? Det var jo kanskje meg de skrev om, og det går ennå kaldt nedover ryggen min når jeg forestiller meg selv som et abortert foster, mens jeg ser tvillingsøsteren min leke i Åsveien og vokse opp til ei lubben og glad lita jente med lange fletter.

Ikke mot abort

Poenget er ikke å kjempe mot selvbestemt abort, jeg er for at kvinner skal kunne velge å ta abort før 12 svangerskapsuke. Poenget er at om verden blir helt perfekt, om støvet forsvinner fra gulvet og downs fra gatebildet. Om Mandagsklubben blir overflødig og de som kommer med jobbfrukt erstattes av ISS, blir samfunnet til slutt så perfekt at det imploderer.

Våre menneskelige svakheter og mangel på perfeksjon er allerede i ferd med å forsvinne bak den rosa skyen av et liv vi poster på Facebook. Vi banker kona, krangler med ungene, men poster rødvin og fredagstaco på face, #kvalitetstid.

Ingen moral

Moralen er? Ingen. Men jeg forlanger at Lillian Sørem og Mandagsklubben får like store ressurser og vel så det sammenlignet med alt det andre idretts- og ungdomsarbeidet vi bruker poenger på i denne byen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
201

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12