SKREMMENDE: Donald Trump ser ut til å være ekstremt konfronterende i all omgang med andre mennesker. I egenskap av å være president i USA har han fått utvidet scenen til å bli global. Nå kan han opptre i samsvar med sin natur også i forhold til andre land, og andre lands ledere, skriver Torleif Paasche. Foto: Reuters

Fandens fyrbøtere

​​​​​​​Når Fanden får behov for å skape litt mer helvete på jord, er det visst aldri mangel på villige assistenter. Vi kan enkelt konstatere at alle konflikter og kriger har en begynnelse, men slik verden er nå er det svært få som ser ut til å ha en slutt. Det ser heller ut som det viktigste er blitt å forsterke spenningsnivået i enhver konflikt.  

Hva er det som får verden til på nytt å bevege seg inn i en slik dødsspiral?

De aller fleste oppfatter USA som den største og viktigste aktøren i verdenspolitikken. Med god grunn, basert på informasjon om den posisjon landet har økonomisk, som ledende innenfor kunnskap og teknologi, og ikke minst som militær og diplomatisk stormakt.

For å underbygge dette er det nok å vise til at USA har mer enn 800 militærbaser bemannet med 350 000 mann fordelt på minst 74 land for å kunne sikre landets interesser rundt om i verden. I tillegg til de som er plassert innenfor landets egne grenser. Og at USAs militærbudsjett i 2018 var på vel 600 mrdr dollar. Det er mer enn de neste åtte landene på lista bruker tilsammen. Bare selve økningen i bevilgningene til militærbudsjettet dette året, tilsvarte hele Russlands militærbudsjett. Noe av utgiftene på militærbudsjettet blir kompensert gjennom inntekter fra våpensalg. USAs våpeneksport har utgjort 34 % av verdens samlede våpenhandel i perioden 2013-17. Andelen er økt med 25 % fra foregående fireårsperiode. Likevel er det vanskelig å oppnå balanse i regnskapet. Handelsunderskuddet har økt det siste året og har ikke vært høyere de siste ti årene. Samtidig har utenlandsgjelden økt til 20 000 mrdr dollar, tilsvarende 76 % av årlig BNP. Den største enkeltkreditoren er Kina.

Skal gammel storhet opprettholdes krever det en offensiv strategi, og valgene av mål og midler vil være avhengig av premissene som legges til grunn. Nå gjelder America first! Og det fortsatt med USA i rollen som «verdens politimann». Det forutsetter et samfunn tilpasset denne oppgaven. Det krever et nødvendig antall folk med høyt spesialiserte kvalifikasjoner på svært mange felter. Deriblant den å se det som den største ære i livet å dø på militært oppdrag for USA, uansett hvor i verden. Det forutsetter dessuten at minst 3 mill. mennesker i produktiv alder tas ut av det ordinære arbeidsliv for å operere det stående krigsmaskineriet. I tillegg forutsetter det en samfunnsøkonomi tilpasset utvikling, produksjon og vedlikehold av alt nødvendig militært materiell, fra overvåkningssatelitter til undervannsbåter, fra sokker til droner og andre våpenbærere, fra boksåpnere til hangarskip. Først til eget bruk, og dessuten til eksport.

Så forutsetter det også en generell sjøloppfatning og en verdensoppfatning som legitimerer alt dette, både hos venner og allierte, i de landene som finner det mest fordelaktig å gå i samme takt, og for så vidt også hos de som til enhver tid er definert som fiender.

USA i rollen som verdenspoliti startet da store deler av Europa lå knust og i ruiner, fysisk, økonomisk og moralsk, og med atombombene over Hiroshima og Nagasaki 1945. Rollen ble videreført som kamp mot kommunisme i alle avskygninger fram til Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning i 1991. Så gikk det et lite tiår med relativ avspenning, før terrorangrepet på Twin Towers i USA 11. september 2001 skapte grunnlag for det som er blitt til krigen mot islamsk terrorisme. Krigen i Afghanistan pågår fortsatt, og har fått dramatiske oppfølgere i form av fullskala kriger mot Irak, mot Libya, IS i Syria og ellers nærmest over alt, og nå sist mot makthaverne i Syria. Underveis er regimet i Iran blitt definert som en viktig fiende med kapasiteter til å utvikle egne atomvåpen. Noe Israel, Pakistan og India i nabolaget allerede har gjort. I tillegg har det foregått spenningsoppbygging i havområdene mellom Kina, Japan, Sør- og Nord Korea, Vietnam og Filipinene, med USA tungt involvert. Spenningen utløyst av Nord-Koreas utvikling av egne atomvåpen og ballistiske bæreraketter kommer i en egen klasse. Forholdet mellom EU, NATO-Europa og USA på den ene siden og Russland, er gått inn i en ny istid etter hvert som NATO og EU har overtatt så godt som alle de tidligere europeiske medlemstatene i det avviklede USSR som nye medlemmer, og Russland reagerte med å annektere Krimhalvøya fra Ukraina i 2014.

Det siste har begrunnet omfattende handelsblokade og andre økonomiske straffetiltak fra de vestlige landene mot Russland. I kombinasjon med en omfattende militarisering av nabolandene til Russland. I det siste er situasjonen blitt forverret som følge av et forsøk på giftmord mot en tidligere russisk/engelske dobbeltspion. Reaksjonene på dette så langt er en meget iøynefallende utvisning av mer enn 150 russiske diplomater fra NATO/EU-land, med tilsvarende motreaksjoner fra russisk side.

En kan få det inntrykk at nye spenningsområder nærmest ser ut til å bli dyrket fram gjennom aksjoner en vet må føre til motreaksjoner, som igjen utløyser nye reaksjoner i et sjølforsterkende pyramidespill. Det blir stadig vanskeligere å se en sammenheng kjennetegnet av alminnelig fornuft mellom reelle maktforhold, hendelser, årsaksforklaringer, handlinger og forventningene om resultater.

Noen fakta er enkle å forstå. Den årlige rapporten for 2018 fra SIPRI om trender i internasjonal våpenhandel, viser at denne handelen har økt konstant siden 2003. Bare i fireårsperioden 2013-17 økte den med 10 % sammenlignet med foregående fireårsperiode. I samme periode var USA, Russland, Frankrike, Tyskland og Kina de største eksportørene med til sammen 74 % av totalen. USAs våpeneksport (til 98 land) var størst, og sto alene for 34 %. En økning på 25 %, mens Russland og Tysklands andel ble redusert.

På listen over de 40 største importørlandene i samme periode står India (12 %), Saudi Arabia (10 %), Egypt (4,5 %), De forente arabiske emirater (4,4 %) og Kina (4,0 %). Disse fem sto for en samlet andel på 35 % av den totale omsetning. I tillegg sto sju andre land i Midtøsten for 12,5 %. Alle, unntatt Kina, med USA som viktigste leverandør. Ett annet unntak er Oman. Der kommer USA på andreplass, etter UK, men foran Norge. Norge står for øvrig som nummer 40 på lista, også med USA som største leverandør. Iran er ikke inne blant de 40.

Hva er det som får verden til på nytt å bevege seg inn i en slik dødsspiral?

Den kjente general Dwight D. Eisenhower ledet blant annet den allierte landgangen i Normandie og den videre frammarsjen mot Berlin og Tysklands kapitulasjon. Siden ble han valgt til president i USA i 1952, og avsluttet sin siste presidentperiode i 1961. Ved fratredelsen holdt han en avskjedstale hvor han oppsummerte noen av sine erfaringer. Etter å ha opplevd krigsårenes enorme ødeleggelser av mennesker, materiell og ressurser, samt Koreakrigen og den voldsomme opprustningen som følge av våpenkappløpet med USSR etter krigen, advarte han mot den voksende innflytelsen i hele samfunnet av det han omtalte som det militær-industrielle komplekset:

Our military organization today bears little relation to that known by my predecessors in peacetime, or indeed by the fighting men in World War II or Korea. (-) This conjunction of an immense military establishment and a large arms industry is new in the American experience. The total influence – economic, political, even spiritual – is felt in every city, every State house, every office of the Federal government. We recognize the imperative need for this development. Yet we must not fail to comprehend its grave implications. Our toil, resources and livelihood are all involved; so is the very structure of our society.
In the councils of our government, we must guard against the acquisition of unwarranted influence, whether sought or unsought, by the militaryindustrial complex. The potential for the disastrous rise of misplaced power exists and will persist.
We must never let the weight of this combination endanger our liberties or our democratic processes. We should take nothing for granted. Only an alert and knowledgeable citizenry can compel the proper meshing of the huge industrial and military machinery of defence with our peaceful methods and goals, so that security and liberty may prosper together.”

Signalene han gir er klare: Faren for at det militær-industrielle komplekset skal få for stor innflytelse på styringen av samfunnet er allerede da til stede, og kan sette hele det demokratiske systemet i fare. Vi må ikke ta noe for gitt, men må hele tiden sørge for å holde stramme tøyler.

USA har nå valgt en president med en så totalt forskjellig erfaringsbakgrunn og personlighet fra Dwight D Eisenhower som vel mulig. Donald framstår som uhemma sjølhevdende i enhver situasjon, og ser i tillegg ut til å være ekstremt konfronterende i all omgang med andre mennesker. I egenskap av å være president i USA har han fått utvidet scenen til å bli global. Nå kan han opptre i samsvar med sin natur også i forhold til andre land, og andre lands ledere. Han har dessuten hevet presidentvervet så høyt over all ansvarlig politisk praksis at han driver sitt eget storpolitiske kommentariat på twitter.

Samtidig er det all grunn til å anta at det militærindustrielle komplekset i USA i dag har en tyngde og innflytelse som langt overgår det Dwight D Eisenhower hadde erfart. Er Donald Trump, i dagens situasjon den presidenten som kan, og vil, gjøre sitt ytterste for å holde dette systemet under sivilsamfunnets demokratiske kontroll?

Et lite tankesprang. Sivil tilgang på våpen har lenge vært et innenrikspolitisk tema i USA. En hvilken som helst person har grunnlovfestet rett til når som helst å kjøp seg ett eller flere skytevåpen til personlig bruk. Det er nylig beregnet å være 103 skytevåpen pr. 100 innbygger i USA. I 2016 ble det registrert 14 959 dødsfall og 22 000 sjølmord forårsaket av skytevåpen. Alt er lett tilgjengelig, fra den minste «damepistol» til elefantrifle. Eller en halvautomatisk militær angrepsrifle, med tilhørende magasin, og som enkelt kan gjøres om til helautomatisk, ut fra personlige motiver, ønsker og behov. For noen har motivet vært å skyte flest mulig andre mennesker på kortest mulig tid. Gjerne med skoler som målområde. Den siste masseskytingen fant sted på en skole i Parkland, Florida, med 17 drepte og 15 skadede.

I det vi liker å kalle siviliserte land, ville dette mønstret for lengst ha ført til en strengere våpenlovgivning når det gjelder alder på kjøper, typer våpen tilgjengelig for privat bruk, mental helsesjekk, antall våpen pr. person. I USA har dette så langt vist seg vist seg å være umulig. Våpenprodusenter og «våpenelskere» av mange kategorier kan vise til en grunnlovfestet rettighet fra munnladningsgeværenes tid til å ha, og bære skytevåpen. Disse har samordnet sine interesser gjennom organisasjonen National Rifle Association og driver en utrolig effektiv våpenlobby på alle beslutningsnivå i samfunnet. Bl.a. ved å kjøpe seg støtte fra politikere gjennom store valgkampbidrag.

Slik har skytevåpenindustrien i USA sikret seg nok politisk støtte til den enkle påstanden at det trengs flere skytevåpen for å unngå at folk blir skutt, og dermed fått stoppet ethvert forsøk på strengere våpenlovgivning. Er det ikke da grunn å anta at det militær-industrielle komplekset som har et enormt mye større omfang, og langt større samfunnsmessig betydning, også har en tilsvarende mye større kapasitet til å skape seg en «trygg» framtid? Enten gjennom tilsvarende påvirkning av premissene for USAs utenrikspolitikk, gjennom utplassering av ulike typer «gjøkegg» som kan bidra til å skape og opprettholde ønskede diplomatiske kriser, eller på andre måter bidra til å øke spenning i konfliktegnede områder. Jfr. siste nytt om opprettelsen av en ny dronebase i Niger, i hjertet av Afrika.

Når alt dette i tillegg kan foregå i tospann med en president som selv er en vandrende spenningsaksellerator, må det gi utmerket grunnlag for framtidsoptimisme i det særdeles lønnsomme og tungt væpnede militær-industrielle komplekset i USA.

På denne scenen spiller også vi her på berget en rolle, der vi ser ut til å følge regissørenes pekefingre og instruksjoner etter beste evne. Stort sett i all stillhet.

Kilder:
https://goo.gl/images/ZgD2Sk
https://www.sipri.org/databases/milex
http://avalon.law.yale.edu/20th_century/eisenhower001.asp
https://www.lmd.no/2018/04/forbudet-mot-krig-star-for-fall/
https://www.nytimes.com/2018/04/22/us/politics/drone-base-niger.html
https://www.nytimes.com/2018/02/06/us/politics/us-china-trade-deficit.html

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse