Norges nesten 70 år gamle basepolitikk er forlatt. Nå åpnes det for permanent tilstedeværelse av amerikanske styrker i Norge ved "at alliert støtte skal være tilgjengelig før en krise eller en konflikt blir for stor." Bildet viser soldater fra United States Marine Corps som ankommer Værnes lufthavn i januar i år. Foto: Tom-Daniel S. Laugerud, Forsvaret

Farlig snikendring av norsk sikkerhetspolitikk

At vi i tillegg har en statsminister og nå også en utenriksminister som åpenbart ikke forstår alvoret i hvordan denne politikken oppleves hos vår store nabo i øst, er skremmende...

Gjennom flere tiår er norsk base- og sikkerhetspolitikk endret skritt for skritt uten at målene og samlede konsekvenser er godt nok demokratisk forankret. Resultatet er at norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk først og fremst tilpasses verdens desidert sterkeste militærmakt, USA sine behov.

Frykt er en av fredens største og farligst fiender. Det var frykten for kommunismen etter Sovjetunionen maktovertakelse i Tsjekkoslovakia at statsminister Einar Gerhardsen holdt sin berømte Kråkerøytale i 1948. En tale som beredte grunnen for norsk medlemskap i NATO året etter.

Avskrekking og beroligelse

Norges ivaretakelse av egen sikkerhet gjennom NATO-medlemskapet og at det ikke skulle opprettes baser eller atomvåpen på norsk jord, dannet grunnlaget for den sikkerhetspolitiske doktrinen om avskrekking og beroligelse der målet var lavspenning i nord.

Et troverdig nasjonalt forsvar og NATO-medlemskapet skulle være verktøyet for avskrekking, mens den norske basepolitikken bygd på den såkalte baseerklæringen i 1949 fra Einar Gerhardsens andre regjering skulle berolige Sovjetunionen før Norge gikk inn i NATO.

I brevet heter det at Norge ikke skal «åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep».

Klart brudd

I den såkalte Landmaktproposisjonen om Hæren og Hjemmevernet som regjeringen Erna Solberg la fram nylig, forlater de Norges nesten 70 år lange basepolitikk. Her åpnes det for permanent tilstedeværelse av amerikanske styrker i Norge ved «at alliert støtte skal være tilgjengelig før en krise eller en konflikt blir for stor.

I samme proposisjon tegner regjeringen et dystert bilde av norsk forsvarsevne: «Samlet sett er vurderingen at det er alvorlige begrensinger ved landmaktens evne til å løse sitt oppdrag i dag».

Bevist nedbygging

I klartekst innrømmer de at det er lite igjen av det landbaserte forsvaret i Norge. Dette er ikke noe som har kommet som «julekvelden på kjerringa». 

Tvert om er det et resultat av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk gjennom flere tiår. Forhåndslagring av amerikansk militærmateriell i Trøndelag, opprettelsen av Telemarkbataljonen for internasjonale oppgaver i NATO-regi, kjøp av kjempedyre fregatter, jagerfly og nye overvåkningsfly av offensiv rolle nærmest har ført til utarmeringen av Hæren og Heimevernet. Samtidig som dette passer som hånd i hanske for USA og NATOs ekspansive og truende politikk overfor ett stadig mer presset Russland.

Skremmende

At vi i tillegg har en statsminister og nå også en utenriksminister som åpenbart ikke forstår alvoret i hvordan denne politikken oppleves hos vår store nabo i øst, er skremmende og gjør ikke situasjonen noe bedre.

Som for eksempel da statsminister Erna Solberg avfeide en offisiell russisk sikkerhetspolitisk bekymringsmelding som propaganda, og en tidligere forsvarsminister og nylig utnevnt utenriksminister, Ine Eriksen Søreide, som fortsatt hevder at Norges forhold til Russland er grunnleggende og varig endret etter annektering av Krim i 2014.

En påstand som Norges tidligere ambassadør i Moskva, Mette Kongshem, karakteriserer i Klassekampen 3. mars i år som politisk uheldige og historieløse uttalaser av Eriksen Søreide.

Lytte til Willoch

I stedet for at en helt vanlig borger skal gi Norges statsminister og utenriksminister gode råd, bør de heller lytte til Høyres superveteran i over 50 år i norsk politikk, tidligere statsminister Kåre Willoch.

Til VG i mars i år sa Willoch at antydningen fra NATO om at Ukraina kunne bli medlem, var innledningen til en helt overflødig skjerping av motsetningene mellom Russland og Vesten.

På spørsmål om sanksjonene som EU og NATO-landene har iverksatt mot Russland vil føre til en endret russisk holdning, svarte Willoch at han ikke kan se noen realisme bak forventningene om at Krim skulle komme tilbake til Ukraina.

Inkonsekvent sanksjonspolitikk

Ifølge en kjennelse fra FNs juridiske hovedorgan, Den internasjonale domstolen (IJC), om Kosovo, er det ifølge folkeretten ikke ulovlig av Krim og organisere en folkeavstemming og erklære seg sjøl uavhengig eller å erklære at provinsen ønsker å slå seg sammen med Russland. Samtidig var måten overtakelsen skjedde på fra russisk side i strid med Folkeretten.

Til slutt er det et betimelig spørsmål å stille ved Norges, EU og NATOs sanksjoner mot Russland når det ikke har blitt tatt til ord for tilsvarende sanksjoner mot USA og andre vestlige land for de mange betydelig grovere brudd på folkeretten og internasjonal rettsorden som USA og NATO har gjort seg skyldig i. 

Det er kanskje nok å nevne Kosovo, Irak, Libya, Vietnam og i store deler av Latin-Amerika.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!