Det var en svart dag for Nord-Norge

En kombinasjon av feighet, splitt og hersk, og utdatert fylkeslogikk har gjort at Høyre i Nord-Norge lørdag bestemte seg for en løsning med to regioner i nord som skal erstatte dagens fylkeskommuner.

Det var en svart dag for Nord-Norge. En generasjons-mulighet som glapp, og begynnelsen på slutten for en forståelse av Nord-Norge som noe større enn selve geografien. Aller størst er skuffelsen nå i Ofoten, Lofoten og Vesterålen, der tanken om en nordnorsk region har stått aller sterkest.

Evenes-ordfører Svein Erik Kristiansen satte ord på fortvilelsen: “Nitrist. Det er bare å sette fyr på Nord-Norge begrepet snarest. La oss dyrke forskjeller og smålighetene. Og aldri mer snakke om Nord-Norge”.

I Bodø feirer man derimot seieren i det lille nordnorske kretsmesterskapet. Ordføreren i Bodø, som inntil samme dag var motstander av hele regionreformen, har plutselig ombestemt seg og kaller det «en fornuftig organisering i to regioner». Da skjønner vi jo mye bedre hva dette egentlig handler om.

Selve basunen i Bodø-orkesteret, Jan-Eirik Hanssen, kan på sin side ikke skjule gleden over «de gode nyhetene». Som er at sjefredaktørens verste mareritt, en felles nordnorsk region, ikke blir virkelighet.

Hanssen har gjennom flere år brukt lederspaltene i sin lokalavis (Avisa Nordland) til å dyrke og gjødsle fiendebilder av Tromsø, en strategi som verken har vært særlig underforstått eller subtil, men har skjedd i fullt dagslys.

De er all grunn til å anta at Hanssen målbærer en grunnleggende virkelighetsforståelse på lokalavisens utgiversted. Som er at Nord-Norge ikke henger sammen, og ikke er noe identitetsfelleskap. Narrativet som systematisk er bygd opp, er at det for langt mellom oss, og at vi har for lite til felles. 

Bodø har dyktige folk i alle ledd, og fylkesvåpenet Nordland har de siste årene blitt stadig viktigere som forsvarsverket i kampen mot Tromsø, slik professor i statsvitenskap Kjell Arne Røvik også har påpekt.

Her om dagen hørte jeg en interessant teori om at utfallet i regiondebatten ville vært annerledes dersom vi hadde utpekt Bodø til hovedstad for hele landsdelen. Så tankevekkende banalt kan det jo faktisk hende at komplekset er.

Nå er det mer enn håpet om en nordnorsk region som går i stykker. Basert på erfaringer som observatør av nordnorsk regionalpolitikk de siste tiårene, er det all grunn til å frykte at polariseringen og motsetningene i landsdelen vil øke. Gjennom en tydelig to-deling kan to ting komme til å bli viktige utviklingstrekk. For det første: I Tromsø har regiondebatten ført til at troen på nordnorsk samling har fått et alvorlig skudd for baugen. Storbyen Tromsø kan dermed bli mindre fokusert på landsdelen, og mer opptatt av seg selv. Det tjener ikke Nord-Norge på.

For det andre vil maktkampen om de statlige funksjonene bli enda tydeligere. Det vil bidra til at landsdelen som helhet mister kraft. De landsdelsdekkende funksjonene innenfor helse (Helse Nord) og samferdsel (Statens Vegvesen) som i dag ligger i Bodø, vil komme i spill straks avgjørelsen om å sette opp det nye grensegjerdet er tatt.

Det er umulig å forestille seg at en ny region bestående av Troms og Finnmark, vil akseptere at store og viktige statlige administrasjonsoppgaver skal være lokalisert i en annen region, i en situasjon der den statlige strukturen over hele landet skal vurderes på nytt.

Når mesteparten av rasjonalet for et felles politisk konsensus faller bort, vil vi snakke enda mindre sammen om de viktige sakene.  Den nordnorske stemmen svekkes, og vi har enda mindre å stille opp med i møtet med Oslo-makta.

Etter en fullstendig kaotisk og usammenhengende prosess fra regjeringen og støttepartiene Venstre og KrF, som har endt med det verst tenkelige utfall for Nord-Norge, vil stadig flere trolig håpe på at vi er vitne til et mellomspill på veien mot en avvikling av hele det folkevalgte, regionale nivået. Først da kan kanskje det snerrende, nordnorske fylkesdyret bli stedt til hvile for godt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Foruten ukene der Arctic Race er et tema virker interessen for å prate om syklister laber i de politiske kretser i Tromsø.

0
10

– Den faren verden står overfor, er like stor som før annen verdenskrig, eller sannsynligvis større, fordi klimaendringer er irreversible, sa Californias guvernør Jerry Brown da han nylig hadde besøk av klimaminister Vidar Helgesen (H).

0
31