FeFo-direktøren hevder at FeFo lojalt følger opp sin rolle og plikt etter finnmarksloven. Det er nok flere måter å tolke hva som er FeFos plikt etter loven - og i særdeleshet etter regler om "kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter", skriver Øyvind Ravna. Bildet viser Karasjok (innfelt Øyvind Ravnas kronikk). Foto: NRK

FeFo og anerkjennelse av eksisterende rettigheter

Det er nok flere måter å tolke hva som er FeFos plikt etter loven.

For noen dager siden hadde jeg en kronikk i Nordlys om eiendomshistorie og eiendomsrett til utmarka i Troms, hvor jeg påpekte at læresetningene som begrunner denne retten er foreldede og har liten støtte i dagens rettsvitenskap. Innlegget illustrerte bl.a. hvordan danskekongens og godseieres egennyttige disposisjoner fratok folk i Troms allmenningsrett i sin utmark, noe som bidrar til at folk i deler av fylket ennå ikke får forvalte egen utmark og som gir grunnlag for en debatt om innføring av fjellov og fjellstyrer i fylket.

Denne kronikken synes å ha vært tung å svelge for Finnmarkseiendommen (FeFo)s direktør, som har tatt til ordet med kritikk av meg.

I kronikken falt det naturlig å dra paralleller til Finnmark hvor fjellstyrer eller liknende ordninger for lokal forvaltning ikke eksisterer, og hvor statens rett til utmarka ikke har bedre rettslig forankring enn den i Troms. Til grunn for finnmarksloven lå det en oppfatning om at statens eiendomsrett, som et såkalt ”festnet forhold”, var basert på en ”misforståelsen [som] i sin tid vanskelig lot seg unnskylde”. Med andre ord en forelda lære. Dette medvirket også til at regjeringen i Ot.prp. nr. 53 kom til at ”det etter gjeldende rett [er] vanskelig å konkludere sikkert med at statens eiendomsrett kan opprettholdes fullt ut” (s. 43), og at den foreslo å etablere et nytt forvaltningsorgan. Dette organet, i dag kjent som FeFo, skulle i følge regjeringen innebære, sitat: … ”et betydelig historisk skifte over til lokal styring …” (s. 7). I justiskommiteens innst fremgår det dessutent at FeFos forvaltningsområde kan bli redusert som følge av rettskartleggingen initiert i nevnte lov.

Det var dette lille avsnittet i kronikken om forholdene i Troms som avstedkom FeFo-direktørens reaksjon. Reaksjonen gjelder nødvendigvis ikke det han omtaler som ”den såkalte Nesseby-saken”, selv om han ikke kvier seg for å knytte svaret sitt til min rolle i saken. Det synes heller å være knyttet til et mer generelt ønske om en omkamp om rettsanerkjennelsesprosessen Stortingets justiskomite og Sametinget ble enige om skulle være en del av finnmarksloven da den ble fremforhandlet. Behov for en slik prosess bekjentgjøres ved at lovgiver i finnmarksloven § 5 erkjenner at det er ”opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark” som ikke hører til FeFo, og videre at loven ”ikke [gjør] inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk”. Videre påpekte Sametinget under forhandlingene om loven at ”oppfatningen om at staten skal ha ervervet en eiendomsrett til grunnen i Finnmark” ikke kan legges til grunn for loven, for slik å tydliggjøre at det nye eierorganets rett ikke skulle være grunnet  i statens ”festnede forhold”.

FeFo-direktøren anfører at FeFo lojalt følger opp sin rolle og plikt etter finnmarksloven. Det er nok flere måter å tolke hva som er FeFos plikt etter loven - og i særdeleshet etter regler om kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter i kap. 5; som faktisk er kapitlets navn. Forholder vi oss til loven, sier den kun (i § 34) at FeFo uten ugrunnet opphold [skal] ta stilling til kommisjonens konklusjoner og i ”den grad [FeFo] er enig med kommisjonen i at andre har rettigheter, … gi skriftlig uttrykk for det … ”. I den påfølgende paragrafen initieres en meklingsordning for parter ”som ikke er enig i kommisjonens konklusjoner”; som også omfatter FeFo.

At lovgiver har forutsatt at FeFo til en viss grad kan være enig i at andre har reelle rettigheter, lar jeg ligge. Likeledes at meklingsordningen knapt nok er brukt. Å strekke FeFos plikt etter loven til å omfatte anke til Høyesterett for rettsspørsmål som er grundig utredet og behandlet over mangfoldige år av to kompetente instanser, er å dra denne plikten langt.

Når FeFo, etter kompetente instansers grundige behandling og positive påvisninger av eksisterende rettigheter, ikke finner å anerkjenner disse, noe det er etterhvert er mange eksempler på, må det være tillatt å antyde – uten å bli beskyldt for å fare med urimeligheter – at FeFo stiller seg i veien for rettslig anerkjennelse av bygdefolks rettigheter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer