VIL HA SAMMENSLÅING: Kanskje noen og enhver snart vi forstå at regionreformen kan føre til et sterkere politisk talsrør i nord ved at Troms og Finnmark står samlet mot sentrale myndigheter som ikke våger gi mer makt og myndighet nedover? spør Børre St. Børresen (bildet)

Fellesnemnda for Troms og Finnmark kan ikke gjøre politiske vedtak, men av hensyn til begge fylker må den komme i arbeid nå!

Debatten om regionreformen i sosiale medier viser en frykt for at deltakelse fra Finnmark i en fellesnemnd kan ende med at flertallet i nemnda vedtar å legge ned tilbud i Finnmark.

Det har vanket mye sympati for oss - det plagede og jagede Finnmarksfolket som snart forsvinner. Vi skal nemlig oppleve at "naturresursene skal styres fra Tromsø" og at "Tromsø skal vokse ved å ta ansatte fra Finnmark" for å sitere noen av kjerneargumentene fra "nei-siden".

I Nordnorsk debatt (Nordlys 17.juni 2018) har professor i rettsvitenskap Peter Ørebech et innlegg som kan forstås som at han støtter en slik oppfatning.

Ørebech hovedpoeng er at en fellesnemnd uten et reglement vedtatt av begge fylkesting ikke vil være gyldig. Hans argument er enkelt og forståelig: For å gi fra seg myndighet fra et politisk organ, må organet gjøre vedtak om slik fullmakt.

Jeg har lest mange innlegg fra jurister fra ulike fagfelt i debatten om regionreformen. Eller rettere sagt: Om sammenslåinga av Troms og Finnmark. De øvrige fylkeskommunene er forlengst i gang med fellesnemndarbeidet, til tross for at det også det var motstand fram til stortinget gjorde sitt vedtak. De ser framover - fordi de ser mulighetene.

Jurister er også samfunnsengasjerte og noen av dem har klare partipreferanser.  Noen misliker en Høyreledet regjering, andre misliker en SP-ledet regjering. Også jurister må ha et hjerte for både ideologi og parti.

Derfor blir det i en sak om politisk organisering av det offentlige Norge viktig å lytte mest til de jurister som har forvaltningsrett og kommunalrett som hoveddisiplin. Den som regnes som den største kapasiteten er professor Jan Fridtjof Bernt . Han har utgitt en rekke artikler og bøker om  forvaltningsrett, kommunalrett og i generell rettsvitenskap. Han har vært medlem i  flere viktige lovutvalg, og ledet arbeidet med den nye kommuneloven (1993).

Kommunal Rapport stilte han 28.mai i år følgende spørsmål:
“Hvilke virkemidler finnes for regjering og Storting dersom Finnmark nekter å oppnevne medlemmer til fellesnemnda?

Her er svaret fra professor Bernt:
” Dette er en svært spesiell situasjon som jeg ikke kjenner til vi har vært oppe i tidligere. Utgangspunktet er Stortingets vedtak om sammenslåing (se § 4, første setning), og i inndelingslova § 26 (første setning) er det fastsatt at det skal «opprettast ei fellesnemnd til å samordne og ta seg av førebuinga av samanslåinga». Loven sier ikke noe om hvem skal opprette nemnden og treffe vedtak om sammensetningen av denne, men hvis ikke Stortinget selv har truffet vedtak om dette, må loven forstås slik at det er det departementet som bestemmer. Men departementets fullmakter er begrenset; loven (§ 26, første avsnitt) gir nærmere regler om sammensetningen av nemnden, blant annet at den bør «spegle av innbyggjartalet i dei enkelte … fylkeskommunane», at det skal være «minimum tre medlemmer i nemnda frå kvar … fylkeskommune», og at medlemmene skal velges av og blant medlemmene av fylkestingene i  de to fylkeskommunene som skal slås sammen.

Spørsmålet er altså hva som skjer når  den ene av de to fylkeskommunene nekter å velge medlemmer til fellesnemnden. Nemnden vil da ikke kunne oppfylle lovens krav om at det skal være medlemmer oppnevnt av begge fylkestingene, og vil dermed ikke være beslutningsdyktig. Dette har imidlertid ikke noen konsekvenser for selve sammenslåingen. Den er vedtatt og står ved lag så lenge ikke Stortinget finner grunn til å ta saken opp på nytt, og trer i kraft fra det tidspunktet Stortinget har vedtatt. Det vi mangler, er et organ som kan fungere som et overgangsstyre som kan treffe vedtak som er nødvendig å ha på plass før sammenslåingen trer i kraft, herunder om opprettelse av forvaltningsapparat og styringsorganer for det nye fylket, og om det forberedende arbeid med økonomiplan og årsbudsjett som det nye fylkestinget skal ta fatt på så snart det er konstituert.

Her må vi forstå loven slik at departementet kan tre i fellesnemndens sted, i medhold av fullmakten i § 26, fjerde avsnitt til å «ta avgjerd i slike spørsmål dersom det ikkje er mogleg å kome til semje», men det kan departementet bare gjøre hvis en av de sammenslåtte fylkeskommunene ber om det. Og slike vedtak er ikke en forskrift som binder den nye fylkeskommunen. Når det nye fylkestinget trer sammen, står det fritt til å revurdere det departementet har bestemt. Departementet opptrer her bare som et «interimstyre» på linje med en fellesnemnd, og har ingen instruksjons- eller forskriftsmyndighet ut over dette. Det skal bare bestemme det som må bestemmes før sammenslåingen trer i kraft, og det som bestemmes er bare bindende frem til det nye fylkestinget selv tar roret.”

Jeg oppfatter svaret slik at Mæland gjennomføre Stortingets vedtak, at hun oppnevne fellesnemnd siden Troms har bedt om hjelp til å komme videre med prosessen og at denne nemnda ikke kan gjøre politiske beslutninger som endrer tilbud innen videregående skole, tannhelse eller veivedlikehold som Finnmark fylkesting har vedtatt.

Det har vært et stort engasjement i sosiale medier om Finnmark og Troms som egen region. Det har derimot vært lite debatt om regionreformen som sådan. Den handler om to viktige politiske spørsmål:

  1. Hovedspørsmålet har vært om regionene bør få økt politisk innflytelse på andre områder enn lovbestemt videregående opplæring (som også kommuner kan ha ansvar for), tannhelse (som kommuner kan ha ansvaret for) og veiene i fylket (som staten kan ta ansvar for) ?
  2. Et noe mindre uttalt spørsmål er: Skal Norge redusere antall årsverk i offentlig administrasjon fra dagens + 200 000 for å frigjøre kapasitet til å dekke den stigende mangelen på fagfolk innen skole, barnehage, sykehus og  eldre- og pleieomsorg de neste 30 år? Det er helt nødvendig for å dekke opp for den store avgangen fra arbeidsliv til pensjon, det lavere fødselstall og færre arbeidsinnvandrere/i verste fall bortfall av arbeidsinnvandrere i takt med økonomisk utvikling i deres hjemland.

Stortinget har svart på begge:

  1. Ja, regionene skal få nye oppgaver. Et ekspertutvalg har foreslått flytting av statsinstitusjoner med 5000 årsverk til de nye regionene. Regjeringen må innen 15.10 legge fram en samlet oversikt over dette ifølge et flertallsvedtak Krf fikk støtte for i Stortinget i forrige uke. For at regionene skal kunne gjennomføre dette må de være av en viss størrelse (min. 240 000 innbyggere. Finnmark har 76 000).
  2. Regionreformen betyr at antall fylkesmannsembeter og fylkeskommuner hver reduseres fra 19 til 11. Fra 2025 (alle har fått jobbgaranti ut 2024) vil reduksjonen fra 38 til 22 adm. enheter alene bety en frigjøring av årsverk på min. 5000. Det betyr at fra 2025 kan kommunene regne med 5000 flere kvalifiserte som kan utføre det tjenestetibudet kommunen er pålagt å gi sine innbyggere. Men fortsatt vil det mangle minst 50 000 mennesker som kan fylle slike stillinger!

Det har vanket mye sympati for oss - det plagede og jagede Finnmarksfolket som snart forsvinner. Vi skal nemlig oppleve at “naturresursene skal styres fra Tromsø” og at “Tromsø skal vokse ved å ta ansatte fra Finnmark” for å sitere noen av kjerneargumentene fra “nei-siden”.

Blant akademikere, kulturarbeidere og andre som skriver og taler vel har det denne våren haglet kritikk mot regjeringen - som skal gjennomføre stortingets vedtak. Om de samme engasjerte noen gang har satt seg inn i hva regionreformen egentlig handler om, er jeg blitt mer og mer usikker på.

Kanskje noen og enhver snart vi forstå at regionreformen kan føre til et sterkere politisk talsrør i nord ved at Troms og Finnmark står samlet mot sentrale myndigheter som ikke våger gi mer makt og myndighet nedover? Og at reformen kan bidra til at både småbarnsforeldre og pårørende til de eldre også kan se fremtiden lysere i møte i denne delen av landet.
Eller spiller det virkelig ingen rolle om det mangler søkere - eller er ukvalifiserte som utfører de kommunale tjenestene i 2028, 2038 og 2048?
For det er nettopp det regionreformen også handler om: Å gi mulighet for mer verdiskaping og det gode liv også i vår del av landet.

Børre St. Børresen
Ex-fylkespolitiker og finnmarking

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse