Den norske statskassen har vært en minibank

Årets valgkamp har underkommunisert den aller største utfordringen for Norge.

På grunn av fallende oljepris må den offentlige pengebruken begrenses. Utfordringen er å kombinere det med å sikre grunnmuren i velferdsstaten. For eksempel de to fineste tingene vi har i Norge: Et offentlig finansiert helsevesen og et utdanningssystem der alle stiller likt.

Så hvor kan kuttene komme? Digitalisering og automatisering gir store muligheter for besparelser i offentlig sektor. Den jobben tolv personer tidligere har gjort, kan nå utføres av to. 

Dilemmaet er det som kommer ut i andre enden av en slik endring i arbeidslivet. Norge er i dag ikke klare til å takle massearbeidsledighet på grunn av hurtig omstilling i offentlig sektor.

Mindre penger til kommunesektoren vil over tid komme til tvinge frem flere sammenslåinger, ikke minst i Nord-Norge, hvor folketallet i mange kommuner er meget lavt. Her må det en realitetsorientering til på flere nivåer.

Store skattekutt til de rikeste i landet vil ta seg dårlig ut når Høyre og FrP ikke lengre kan kompensere med bruk av oljepenger. Den rause sykelønnsordningen kan komme under press. Det samme gjelder de politiske løftene om kraftig økning i bevilgninger til Forsvaret. Og KrFs gamle hjertebarn kontantstøtten er en milliardkostnad som det igjen vil bli stilt spørsmål ved.

Ordningen med å betale kvinner for å være hjemme, er en seiglivet arv fra Bondeviks tid. Det er mulig Solberg må la Hareide beholde sin kampsak for å unngå at han hopper over til Støre. Det vil i såfall være et godt bilde på hvor dyrt det er for Norge å holde de små ensakspartiene i drift.

En del av pengene som skal spares de neste årene, vil trolig komme fra den store pengesekken som heter Nasjonal Transportplan (NTP).

Nasjonal transportplan ble lagt frem i april i år, med en rekordhøy kostnadsramme på over 1000 milliarder kroner de neste 12 årene. Det er tidenes største pengedryss til samferdsel i Norge. En NTP som er dobbel så omfangsrik som den forrige.

Flere av disse prosjektene kommer ikke til å overleve møtet med en ny økonomisk virkelighet, der politikerne blir nødt til å prioritere annerledes. I samferdselssektoren vil rammene bli trangere. Midlene kan komme til å bli prioritert i byene, og langs de viktigste næringsveiene i distriktene.

Flere prosjekter, også  i Nord-Norge, lever sannsynnsligvis farlig. Tiden for investeringer i fergefrie samfunn, bruer og undersjøiske tunneler til samfunn uten vesentlig verdiskapning, og som folk flytter fra, kan nå vise seg å være forbi. 

Det bør ikke overraske noen dersom det blir stilt spørsmål ved fornuften i å bruke åtte milliarder på to nye storflyplasser i Nordland, drøye 100 kilometer fra hverandre i luftlinje, og med et begrenset befolkningsgrunnlag.

Her er fallhøyden meget stor for regjeringspartiene Høyre og Frp, som fartet rundt i distrikts-Norge med statskassen tidligere i år. Bildene i lokalavisa sammen med blide bygdefolk kan mange steder vise seg å falme før spaden settes i jorda.

Den norske statskassen har vært en minibank for stortingsrepresentanter og statsråder som vil hilse hjem til eget hjemfylke eller landsdel.

I større grad enn før vil politikere måtte ta ansvar for helheten. Tiden for å få både i pose og sekk, er over. Det er den dårlige nyheten. Den gode nyheten er at det fra nå av blir lettere å avsløre de utopiske, uansvarlige politikerne som snakket med høy stemme i årets valgkamp.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

KrF-leder Knut Arild Hareide sier at det må bli en pause i sentraliseringen, likevel svek han Finnmarks befolkning og sørget for en tvunget sammenslåing av Troms og Finnmark. Og det selv om befolkningen i de to fylkene var i mot det.

3
338

Antallet ryper i Norge er halvert. Ønsker vi virkelig jakt på bestander i tilbakegang, og økt dødelighet hos en rypebestand som allerede ligger med brukket rygg?

4
342