Vi må ikke bli så bekymret at vi slutter å tenke. Thorium er en helt annen historie.

Det blir flere og flere mennesker på Jorden, vi forsøpler luften og havet og elvene. Kloden blir varmere. Hvis de store isene fortsetter å smelte, så vil havet stige en meter eller mer, med enorme konsekvenser for bosetting og næringsgrunnlag. Og selv om CO2 ikke er hele sannheten, så vet vi at vår brenning av fossilt materiale, kull, olje og gass drar i feil retning.

Pariskonferansen i fjor fikk som resultat at nesten alle verdens stater forpliktet seg til redusert bruk av fossilt materiale som energikilde. Hva har skjedd siden? Hvis man virkelig mener at CO2 i luft og hav er hovedårsaken til global oppvarming og globale katastrofer som resultat, så går det altfor sakte. Tiden går, isene smelter, havet blir surere, dårligere egnet for dyr og planter.

Selv om man ikke tror at CO2 er hele problemet, så er kraftig reduksjon i bruk av fossilt brennstoff det eneste mulige tiltak som kan tenkes å ha effekt. I den beste av alle tenkelige verdener ville man rett og slett gjøre akkurat dét. Men vi lever ikke i en slik verden, vi lever i denne, hvor Jordens befolkning øker, flere og flere vil ha mer og mer, og hvor politikerne ikke kan vedta lover og regler som reduserer folks levestandard, for da får de sparken. 

Kort sagt så betyr dette at vi meget fort må finne store alternative energikilder. Men. Hvis vi skulle erstatte bensin, olje, gass og kull med vindmøller eller solenergi -anlegg, så ville det kreve enorme landarealer, store som hele stater. Umulig. Jordvarme er foreløbig for eksperimentelt for politikerne, havstrømmer for lite i global sammenheng, skogplanting er mest symbolsk. Hva har vi da? Kjernekraft naturligvis, men det er skremmende, usikkert, vi tenker på Chernobyl og Fukujima.

Men så har vi thorium. Jeg har skrevet om det i årevis. Thorium er et spaltbart grunnstoff, men til forskjell fra uranisotoper og plutonium, så kan thorium bare spaltes hvis det tilføres neutroner (små atom- kjernepartikler) utenfra.

Det kan gjøres ved å plassere thorium i umiddelbar nærhet av et annet stoff, for eksempel uranisotoper eller radioaktivt avfall med plutonium – som har overskudd av neutroner og frigjør dem. I samme øyeblikk som neutron-donatorene er tatt bort, stopper prosessen. Dette betyr at en thorium-reaktor er praktisk talt 100 % sikker, og kan ikke tenkes å forårsake en Chernobyl-ulykke, hvis det ikke blir lagt opp til det.

I Morgenbladet, nr 22, 10.-16. juni 2016 blir det fortalt at det endelig er kommet i gang forskning og utvikling på dette område her i landet. Dette skjer ved Halden-reaktoren inni et sted som heter Månefjellet!, betalt av et privat, kommersielt selskap som heter Thor Energy. (Morsomt at det er gode gamle Thor med hammeren som ligger an til å redde verden). Selve prinsippet er etablert, det som gjenstår er den industrielle utformingen. Femogtyve prosent av alt kjent thorium her i verden fins i Norge. Det ble faktisk funnet første gang i  i Langesund på Sørlandet. Enda en gang flaks?

Hvis man lykkes med det som foregår i Halden, vil Norge ha ikke-fossil energi i tusenvis av år fremover, og vi vil være på sporet av å kunne løse verdens største problem. Et par store thoriumverk i det sentrale Østland og i et par av våre mest energi- intensive industriområder på Vestlandet og ett i Nord Norge vil, sammen med vannkraften løse hele vårt energiproblem. Hvorfor er ikke Staten inne i dette? Ufattelig. Det burde være Forskningsrådets og departementenes prioritet nr 1.

Selvfølgelig er det problemer også med Thorium. Hvis man lar reaksjonen gå til ende, så dannes efterhvert radioaktive uranisotoper og plutonium. Det innebærer et lagringsproblem. Men det kan selvfølgelig løses, det må løses uansett på grunn av de allerede eksisterende skitne uran – kraftverkene og deres avfall.

Mens man gjennomfører midlertidige lagringstiltak må man derfor utvikle permanente ordninger både for uran- og thoriumavfall. Samtidig må vi lete efter andre førsteklasses alternative, reellt bærekraftige, økonøytrale energikilder. Men det skal mye til for å konkurrere med thorium. To kubikkmeter grus med thorium-mineral, dvs et par skop med en stor gravemaskin inneholder grovt regnet nok energi til to millioner hustanders forbruk ett år, dvs hele den norske befolknings direkte forbruk.

Med stort energioverskudd kunne vi produsere nok hydrogen til hydrogen-motorer for alle store kjøretøy, tog og skip, og nok elektrisitet til alle små kjøretøy og fartøy. Og fortsatt kunne vi drive skogplanting i Brasil. Alternativet til thorium er, så vidt jeg kan forstå, å gi opp. Fortsette å forurense jorda og havet, utsette nødvendige tiltak, snakke det vekk, prate, prate. Håpe på mirakler.

Vi har en sunn skepsis til kjernekraft her i landet. Men det er på bakgrunn av verdens erfaring med atombomber og uran-verk.

Vi må ikke bli så bekymret at vi slutter å tenke. Thorium er en helt annen historie. Thorium-energi er det eneste som i praksis forløbig kan løse verdens energi – og forurensingsproblem i et 20–30-årsperspektiv. Så må vi i den tids-kreditten vi da får, finne og utvikle andre, virkelig bærekraftige energikilder. Jordvarme? Havstrømmer? Men da må det satses kraftig på dette nu. Nu.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
15