Statens inntekter går ned, men utgiftene går opp

Debatten om den nye regionen i Troms og Finnmark har gått seg fast i et blindspor.  Mye handler om frykten for tap av offentlige arbeiderplasser, mens den private verdiskapningen og det vi skal leve av, skyves i bakgrunnen.

Det er en svakhet at hovedfokuset er offentlige arbeidsplasser, hvordan de skal fordeles, og hvor «hovedstaden» skal ligge. Og om Oslo kommer oss til unnsetning med å flytte et direktorat eller to nordover. I dette bildet er det også etablert en forestilling om regionale utviklingsmidler og kommunale næringsfond som en slags hjerte- og lungemaskin for næringslivet.

Det sier en del om de mentale kartene. Når fokuset på dette blir enøyd, blir det kontraproduktivt. Det tildekker beklageligvis at nøkkelen til suksess vil handle om noe ganske annet: Om å skape verdier, og være attraktiv for investeringer og kapital. Kort sagt varige arbeidsplasser i privat sektor, som står trygt på egne bein fordi det finnes et betalende marked for det du tilbyr.

Målet med regionreformen er altså, bare for å nevne det, å effektivisere offentlig sektor når det blir trangere tider for Norge. Statens inntekter går ned, men utgiftene går opp. Digitalisering og automatisering vil gjøre noen funksjoner overflødige også i stat og kommune.

I et slikt bilde er det hasardiøst å etablere en forestilling om at offentlige arbeidsplasser er det som skal sikre bosettingen.  Selvsagt har stat og kommune mer å si enkelte steder enn andre, men også her må man ta bruk alle muligheter for å utvikle private og nye arbeidsplasser.

Det er i en slik sammenheng at den dominerende situasjonsbeskrivelsen fra den nye arktiske regionen er så deprimerende.  Av den løpende svartmalingen gis det inntrykk av at den siste som forlater den nye regionen, bare kan slukke lyset.

I all hovedsak er det de politiske lederne som har regien på nedsnakking og dommedag.  I tillegg til aktører i randsonen av offentlige tilskudd, som helt eller delvis livnærer seg av skattebetalernes penger.

Det er en styrke ved den norske modellen at vi differensierer mellom byer og spredtbygde områder med ulike virkemidler.  Men samtidig er det farlig hvis man på en nesten monoman måte tviholder på myten om at man er spesielle og har særskilte behov.

Motstand mot en regionreform er selvsagt både legitim og forståelig. Men selv lenge etter at den politiske beslutningen er tatt i Stortinget, ser målet ut til å være å gå ned med flagget til topps.

Så langt har det gått at Hitler-Tysklands nedbrenning høsten 1944 tas i bruk som bilde på noe så ufarlig som en administrativ sammenslåing av to fylkeskommuner.  Det er en fordummende og historieløs trivialisering av brutale krigshandlinger som kostet mange menneskeliv.

Når man velger å kommunisere dette, ser man ut til å glemme at det er en mottaker i den andre enden. I en digital tidsalder når disse perspektivene frem til et nasjonalt publikum.

En ting er sikkert: Billedbruken fra 2.verdenskrig, og trangen til å ramme inn sin egen del av landet som en taper eller et offer, får ingen til å flytte nordover. Det ville vært en fordel å bruke energien på gå sammen og fortelle om de attraktive samfunnene i nord.

Og de finnes i rikt monn. I det store spennet mellom Grovfjord mekaniske verksted, som er verdensledende i byggingen av elektriske båter, til den tradisjonsrike og familiebedriften Fiskebeck, som bygger boliger i Kirkenes.  

Innimellom der finner vi også indrefileten i sjømatregionen Senja, lokale kraftselskaper med solid inntjening, og de mange lønnsomme bedriftene knyttet til oljeindustri i Hammerfest.  

Det illustrerer den geografiske bredden og det mangfoldige næringslivet helt fra Sør-Troms til Varanger.

Mange flere kunne vært nevnt.  De som bruker lange arbeidsdager på innovasjon, industriell nyskapning og privat verdiskapning. Disse, mer enn noen andre, ville nå satt pris på om det ble slutt på jamringen og  sytingen.

Troms og Finnmark har i sum et rikt, kompetent og variert næringsliv med folk som bretter opp ermene hver eneste dag. Klare til å gjøre en jobb for eget lokalsamfunn, og for Norge. Det er disse vinnerhistoriene om Troms og Finnmark som nå må fortelles. Og det haster.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
13