På den ene siden har det altså eksistert forestillinger om en kollektiv nordnorsk mentalitet. Men på den andre siden har de nordnorske trekkene blitt forsterket om Finnmark og nye lagt til, også av finnmarkingene selv.

Det er nesten ingenting som er mer seiglivet enn forestillinger om mentale egenskaper knyttet til geografi. Ikke minst kjenner vi dette fra Nord-Norge. Forestillingene har røtter helt tilbake i oldtidas beskrivelser av Ultima Thule som en «omvendt verden» i forhold til den kjente, middelhavslandene. På 1700- og 1800-tallet ble nye karakteristika lagt til, som latskap, fra hånd til munn-levesett, skjødesløshet både med jordisk gods og kirkas budskap. Ja, vi var «ligesom børn». 

Når skildringer om «den late nordlending» florerer på denne tida, har det å gjøre med kollisjonen mellom industri- og jordbruksrevolusjonen i de sentrale strøk av Europa og Norden, målbart av embetsmenn i Nord-Norge, og den tradisjonelle levemåten. De rike naturressursene og bærekraften i husholdsøkonomien gjorde at folk flest var fornøyd så lenge man hadde «til kokningen». Det økonomiske systemet for øvrig, med kjøpmannsgjeld og utredning, stimulerte ikke til økt innsats. Det bidro heller til at kystbefolkningen ble klientifisert og overlatt til paternalistiske handelsmenn eller staten. Selv om Nord-Norge – og heller ikke Finnmark – var noen koloni, fantes her enkelte kolonilignende strukturer som ytterligere satte sitt stempel på landsdelen, slik at den falt «bak de hundrede Mile», som Hamsun skrev, og ble betraktet selv av «Landets Børn» som «noget saa stedt til Hvile – nei noget saa haapløst glemt». Slike bilder av nordlendingen har siden blitt videreført i litteraturen og fra scenen til vår egen tid, f.eks. i Agnar Mykles Rubicon og Arthur Arntzens Den fordømte nordlending.

De stereotype bildene av nordlendingene er også blitt trukket inn i politiske debatter i landsdelen. Hvem husker ikke Carl I. Hagens klage under den siste EU-striden om bortskjemte og utakknemlige finnmarkinger: Når man forsøker å rekke ut hånden til dem, biter de den av. Og noen husker sikkert 1990-tallet debatt om regionalisering i Nord-Norge med krangel om hvem som var «ekte nordlendingen»?  Og alle husker sikkert rikskjendisen Per Fugellis utsagn i fjor: Se til Finnmark; her blir drømmen om det gode liv gjort til virkelighet – fordi finnmarkingene hadde lært «å gi faen»! Utsagnet falt visstnok i god jord i Finnmark.

På den ene siden har det altså eksistert forestillinger om en kollektiv nordnorsk mentalitet. Men på den andre siden har de nordnorske trekkene blitt forsterket om Finnmark og nye lagt til, også av finnmarkingene selv. Mange av dem refererer til Finnmarks særegne historie, for en slik finnes, mens andre nok er mer utslag av forestillinger enn av historiske realiteter.

Denne skyggen fra fortida ser vi faktisk utspille seg i dagens regiondebatt, som legitimering av forskansing mot reformen og som forklaring på utviklingstrekk. I innledningen til fylkesplanen for Finnmark vises det til en særegen finnmarksmentalitet, bl.a. en utpreget   gjestfrihet og raushet. I høst har fylkesråden for utdanning i sin forklaring av det store frafallet i videregående skole vist til at «elevene er jo finnmarkinger!» Nettmagasinet Sett nordfra, som i flere artikler har uttrykt skepsis mot region- og kommunereformen og forsøkt å forklare motstanden mot den, har vist til mentalitet og identitet: «Alt koker ned til ett punkt: Å høre tel…». Her er ikke mye av modernitetens forståelse av mentalitet og identitet, som dynamisk og situert, men heller av en fastfrosset tilstand som ikke kan «vaskes vekk», som det noen ganger ble hevdet i tidligere tider. Når særegenheten suppleres med geografi, bosettingsmønster og befolkning, blir det skjebnesvangre enda mer framtredende: Fylket er så enormt i utstrekning og med en spredt og liten befolkning, som dertil er sterkt etnisk sammensatt, at utfordringene med sammenslåing blir umulige å takle. Og endelig spilles  Finnmarks offerhistorie ut: Historien har vist at i samrøre med andre vil Finnmark komme til kort. En sammenslåing vil derfor gi tapte administrative og politiske skanser og hundrevis av  arbeidsplasser vil gå tapt. Og endelig har det falt merknader fra politisk hold om at uansett vil sentralmyndighetene ha plikt til å «ta seg av fylket» og gi det en særstilling.

Noen refleksjoner gjør seg gjeldende. For det første kunne like gjerne flere av argumentene som politikere i Finnmark har brukt mot reformen, brukes som gode kort for styrking av Finnmark i en større region: Fylket som «grensepost», den etniske mosaikken, naturressursene, turismen, klimautfordringene og –utsiktene. Og det kan gis nytt innhold til «regionhovedstad», slik vi har sett det ellers i landet. For det andre har historien vist at Finnmark slett ikke alltid har kommet i bakgrunnen. Alta var lenge amtssete på 1700- og 1800-tallet da Senja og Tromsø fogderier ble lagt til «det egentlige Finmarken». Flyttingen av amtssetet til Tromsø var egentlig litt tilfeldig og berodde på personhensyn. På en rekke politikk- og forvaltningsområder ble Finnmark særlig tilgodesett på grunn av geopolitiske forhold, som faktisk minner om forhold i dag. For det tredje er avstandsargumentet påfallende i ei tid da brorparten av kommunikasjonen forgår elektronisk. Under gjennombruddet for den moderne nordnorske regionalismen, fra slutten av 1800-tallet til andre verdenskrig, ble avstand bare formulert som politiske krav, om jernbane, kystruter og etter hvert flyplasser, ikke som et hinder for regionbygging.

I kretsen til den nordnorske reisingen var det nok spenninger, som en av de ledende figurer, komponisten Ole Olsen fra Hammerfest, medga: Det fantes «en rangens væsensforskjell» mellom folk fra Nordland og Troms på den ene siden og finnmarkingene på den andre, der kanskje særlig helgelendingene hevdet seg som «de ekte nordlendinger» med linjer tilbake til både Tore Hund og Hårek fra Tjøtta. Men Ole Olsen mente dette var fordommer som kunne bekjempes saklig og som aldri ville knuse drømmen om et Nord-Norge som motvekt mot sentrifugalkreftene i sør. 

Finnmark har altså nå, representert ved fylkestinget, sagt nei til regionreformen. Men med basis i argumenter som vist foran, abdiserte langt på vei politikerne i fylket tidlig i den politiske debatten. Det fortsatt dominerende partiet i fylket, Arbeiderpartiet, gjorde det klart at reformen kun representerte regjeringens sentraliseringsbestrebelser og la ved det debatten så godt som død, til tross for den brede enighet i Stortinget om behovet for kommune- og regionreform og med fortrengning av Aps egen nære historie som reformpådriver. Ja visst finnes det grunn til skepsis; de nye regionale oppgaver og ressurstilgangen burde vært mer eksplisitt klarlagt. Men en del av begrunnelsen for å melde seg av reformen blir spesiell, ved bruken av historien sett i slagskyggen av et seiglivet mentalitets- og identitetsbilde og det gamle klientifiseringssyndromet. Sjansen til en grunnleggende debatt om de nye og store politiske utfordringer i det seinmoderne samfunnet, som også omfatter Finnmark, synes skuslet bort. Uten at utfallet ville være gitt på forhånd.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Nasjonalstaten Norge har akseptert at der bor samer innenfor landets grenser. Denne erkjennelsen har fått dyptgripende konsekvenser; nasjonalt ved at et samisk folkevalgt organ er opprettet og grunnloven endret og internasjonalt ved at Norge har sluttet seg til ulike folkerettslige konvensjoner.

1
72

Går man noen få år bakover i tid, var det få eller ingen som tvilte på at samene var et urfolk i Norge. De kom først til Nordkalotten. De var blitt fratatt både land og rettigheter. Sameland var okkupert og kolonialisert av sørnorske inntrengere.

2
16