Betyr ikke dette at felleskapets ressurser privatiseres, uten at Stortinget har skapt lovhjemmel for et slikt drastisk inngrep i allmenningsretten?

Mange er nå klar over at norsk fiskerinæring ikke er en suksess, slik trålerrederienes PR-folk prøver å innbille oss – sist i denne avisen for noen dager siden. Den motsatte betegnelsen: En skandale må passe bedre.

NRK har mange søndager i sommer fortalt oss om grove urettferdigheter – som at myndighetene tar fisken fra kystfiskerne og gir den til en gruppe redere. Men det er ikke bare tale om grovt maktmisbruk mot et kystfolk som i minst 800 år har levd av torskeinnsiget og andre rike havressurser. Kvotesystemet er også en faglig skandale. Byråkratiet i Oslo og Bergen må få stryk-karakter i elementær fiskeriøkonomi, som ikke er mitt fag.

For å ta det enkleste først: I alle fall fra 1970-tallet var situasjonen den at norske fiskere samlet ikke kunne få på land et større kvantum ved å øke fangstinnsatsen – målt i linestamper, tråltimer eller andre former for fangstinnsats. Det var bare en måte å gjøre norsk fiske mer lønnsomt på: Det var å redusere innsatsen, altså fangstkostnadene, slik at nettofortjenesten for næringen kunne bli større. Å investere mer i båter og bruk ville bare innebære dårligere økonomi for den samlete norske fiskerinæringen.

I en slik situasjon spekulerte fiskeribyråkratiet, rederne og deres eksperter ut en kvoteordning, introdusert i 1990, som enklest kan framstilles slik: Størrelsen på båten din bestemmer hvor stor del av felleskapets fiskeressurser du får lov til å høste.

Slik satte makteliten i gang et investeringskappløp – i en situasjon der norsk fiske bare kunne bli mer lønnsomt ved å redusere den samlete innsatsen. Kanadiske fiskeriøkonomer har fortalt meg at kvotesystemer er nødvendig for å begrense redernes investeringer til det som må til for å få opp det tildelte kvantumet. Men det norske kvoteregimet har, om vi skal stole på Aftenposten (24.feb.2012), ført til unødvendige milliardinvesteringer på Nord-Vestlandet – kapital som pengefolk investerer for å sikre seg kvote, og som for vår nasjonale økonomi gir null i utbytte. Har ikke Finansdepartementet noen form for tilsyn med den slags økonomiske dumheter i sentraladministrasjonen?

Dårlig jus? Men juristene i departement og direktorat må ha gjort en enda dårligere faglig jobb enn økonomene: Uten noen form for lovhjemmel tillot de fiskebåteiere som deltok i høstinga av fellesskapets ressurser, å selge den kvoten som de hadde «lånt» av felleskapet – så lenge de hadde bruk for den – til den trålrederen som betalte best. Om du og jeg selger noe som vi bare har til låns, må vi regne med besøk av lensmannen.

Betyr ikke dette at felleskapets ressurser privatiseres uten at Stortinget har skapt lovhjemmel for et slikt drastisk inngrep i allmenningsretten? Heller ikke jus er mitt fag, men for meg virker det urimelig at en skal kunne selge en rett som alle fiskere har, slik at det blir privat eiendom ? Hva har vi Riksrevisor for, om det ikke gripes inn overfor slik uhjemlet overføring av eiendomsrett?

Men noe må vi alle være enige om, og det er å akseptere havforskernes beregninger over hvor mye som kan fiskes av de ulike bestander uten å ødelegge dem – slik det skjedde med silda på 1960-tallet. Men hvem skal få lov til å fiske dette kvantumet? Internasjonale eksperter mener – stikk i strid med norsk praksis – at de fiskerne som fisker billigst – får gjøre jobben. Vårt system fungerer motsatt.

Noen burde prøve å sammenlikne stortrålere i Barentshavet og 30 fots sjarker på sesongfiske fra Vestfjorden og nordover. Hvilken form for fiske innebærer minst kostnader per tonn førsteklasses filet? Ta gjerne med i regnestykket den potensielle verdien av alt det som trålerne lar gå på sjøen. Men det er sikkert for vanskelig å finne ut hva den småfisken som trålerne fanger kunne ha innbrakt om den fikk være i fred til den gytemoden ga seg på vei til Lofoten?

Det sirkulerer myter om at gammeldagse kystfiskere med juksa og line blir «utkonkurrert» av moderne trålere med faglært mannskap og avansert utsyr. Det er sjølsagt bare ideologi og tull – på linje med budskapet til trålredernes propagandist, som reiser rundt og forteller de uvitende at nå er «friheten» innført i fiskerinæringen – etter at kystens folk er utestengt fra yrket. Det er de store kvotene som gjør at trålrederiene soper inn så mye penger – på sin samfunnsmessig tvilsomme spekulasjonsøkonomi.

Artikkelen ble først publisert i Klassekampen

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Ønske om et sterkere regionalt nivå med større beslutningsmyndighet er den klare beskjeden som er gitt fra Stortinget i sommer. I tillegg skal det for øyeblikket navnløse fylket ytterst i nord ha en særskilt rolle i utviklingen av Nordområdene, og i forholdet mot vårt nabolandet Russland.

0
0

Troms og Finnmark står foran mange spennende og vanskelige valg de neste månedene. Målet med sammenslåingen er at regionen skal få mer innflytelse over sin egen framtid.

1
89