Ved kirka på Skaland står propellen fra fiskebåten Utvik Senior sammen med minnebautaen for de ni fiskerne som omkom for 40 år siden. Foto: Torgeir Bråthen

Fiskerne som aldri kom hjem

40 år siden Utvik Senior gikk ned, et tragisk forlis som fortsatt preger Senja.

40 år har gått siden Utvik Senior forliste. Den skjebnesvangre dagen var 17.februar 1978. Fra bygda Steinfjord på Senja la garnbåten Utvik Senior ut på fiskefeltet hvor den hadde bruket stående. Om bord på båten var skipper Ola Marinius Abelsen og mannskapene Kurt Jostein Hay, Jan Helge Petter Jakobsen, Tor Arnfinn Hole, Mainar Andor Mikalsen, Ole Sigurd Edgar Nikolaisen, Sigbjørn Rubach, Knut-Ivar Fredriksen og Arne Johan Hoel. Alle sammen karer i sin beste alder – den yngste 23 år og den eldste 44 år. De var fedre, ektemenn og sønner hjemmehørende lokalt på Senja. Ingen av dem kom hjem igjen. Ingen ble noen gang funnet.

Siste kontakt Utvik Senior hadde med omverdenen var om kvelden da de var på vei hjem fra fiskefeltet. Det var ruskevær og de rapporterte at de hadde hatt en stopp for å banke is. Det var beregnet at de skulle være i land en time seinere, rundt elleve om kvelden. Men de kom ikke. Det kom heller ingen flere anrop, ingen nødsignaler eller noe annet livstegn. Båten var vekk.

Klokka halv to om natta meldte disponenten ved fiskemottaket i Steinfjord fra til Hovedredningssentralen om at båten var savnet. Det ble straks satt i gang en leteaksjon hvor både kystvakta, redningsskøyter, lokale fiskefartøy og helikopter deltok. Det man fant var en masse vrakgods som lå og fløt, og det ble slått fast at Utvik Senior hadde forlist.

Vrakgodset tydet på at Utvik Senior hadde blitt knust til pinneved. Lokalfolk som så vrakdelene skjønte straks at båten måtte ha blitt rent i senk, med mindre den hadde eksplodert. Granskingskommisjonen som ble satt ned kom imidlertid med en helt annen forklaring. Forliset skulle angivelig skyldes feilnavigering og grunnstøting. For lokalfolket var dette åpenbart en gal konklusjon, og for pårørende opplevdes det som en hån at den stødige skipperen på denne måten fikk skylda for tragedien. Saken opprørte folk sterkt, og de kunne ikke slå seg til ro med ei slik forklaring. Mange mistenkte at det var en dekkoperasjon for å skjule at det var et militært fartøy som hadde rent Utvik Senior i senk.     

Nesten 25 år seinere, i 2002, ble det satt i gang leting etter motoren fra Utvik Senior etter initiativ fra NRK Brennpunkt og i samarbeid med Marinen. Funnet de gjorde feide konklusjonen fra granskingskommisjonen over bord. Motoren ble nemlig funnet på 35 meter dypt vann i åpen sjø, uten noen skjær å støte på, og langt fra der kommisjonen hadde hevdet at forliset skjedde. Båten hadde slett ikke feilnavigert, og dessuten viste det seg at motoren sto i full revers hvilket tydet på at man hadde gjort et desperat forsøk på en unnamanøver like før forliset. Funn av andre vrakdeler tydet også på at de hadde blitt rent i senk. 

En ny granskingskommisjon ble satt ned, og nå ble konklusjonen i tråd med et som lokalfolket hadde sagt hele tiden. «Etter en samlet vurdering av de skader som er fastslått på vrakdelene, finner kommisjonen at en kollisjon hvor «Utvik Senior» har blitt truffet på styrbord side, fremstår som den sannsynlige årsak til forliset.» Den nye rapporten var en lettelse, og for de pårørende også en oppreisning. De fikk også noen kroner fra staten som plaster på såret.

Men fortsatt er det spørsmål som står ubesvart. Hvordan kunne den første granskingskommisjonen komme til en så feil konklusjon? Var det noen som bevisst ville skjule noe? Hvorfor var det ingen vilje fra myndighetene til å høre på lokalfolket? Og hvilket fartøy var det egentlig som braste inn i Utvik Senior den skjebnesvangre kvelden?

Den nye granskingsrapporten holder det helt åpent hvilket fartøy det var, om det var et annet fiskefartøy, et frakteskip eller et militært fartøy. Det skal, ifølge en VG-artikkel, for eksempel ha vært sju-åtte utenlandske fiskerfartøyer i området som aldri ble sjekket, og det kan ha vært mange slags militære fartøy i aksjon på norskekysten under den kalde krigen. Uansett forsvant dette ukjente fartøyet fra området etter kollisjonen, og har ikke meldt seg siden. Kommisjonen peker på muligheten for at fartøyet var så stort at de ikke merket kollisjonen med fiskebåten, og heller ikke ble påført skader av betydning.  I så fall kan det tenkes at det ukjente fartøyet ikke stakk av fra ulykkesstedet med vilje.

Men det er unektelig litt rart om ingen som var om bord på dette ukjente fartøyet har lagt to og to sammen etterpå, først når nyheten om fiskebåtforliset ble kjent og i ettertid når det endelig også ble konkludert med at det hadde vært en kollisjon med et annet fartøy. I så fall må det være fordi man faktisk aldri har fått høre om tragedien, eller at man har valgt å holde kjeft.

40 år er lang tid å holde munn for en som ruger på sannheten, men fortsatt kan man håpe at det finnes noen et sted som vet noe avgjørende om saken, og som av hensyn til de pårørende og respekt for de omkomne finner ut at det er på tide å fortelle. De ni fiskerne kommer aldri hjem, men fortsatt er det ikke for seint for sannheten å gjøre det.

Diktet «Tapre menns siste ferd» av Einar Osen er i ettertid dedikert mannskapet på Utvik Senior:

«Den siste bølgen

den store som lukket seg over dem

- det uhyrlige hav

som nådeløst visket ut

ropet om hjelp - stemmet imot

fortvilte hender som

forgjeves grep etter redningstauet.

Rosse etter rosse i

hvitt – frøsende raseri -

bølge etter bølge med drønnende brak

- mot stål og hvirvlende menn

i en heksegryte hvor alle

hender blir maktesløse.

—–

Så den store stillhet -

og tunge pust fra dypet

hvor tapre menn hviler

- hviler i undrende ro

mens bølgene likegyldig

vasker mot kysten der nord.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse