Jeg har lært at jeg må lære mer om snø og terreng slik at jeg kan stole på mine vurderinger. Jeg har lært at jeg ikke kan overlate ansvaret for å ta beslutninger til andre selv om de føler seg sikre. Jeg må være sikker. At det ikke er verdt å holde kjeft for å være en ”god” skikompis, skrive Andrea Mannberg. Foto: Andrea Mannberg og Jørn Berger-Nyvoll

Planen var å gå en kort tur for å se et heng vi ikke hadde kjørt før..

Hvis du spør meg hvor jeg aller helst vil være, hvor jeg er som mest lykkelig, da sier jeg – i fjellet. Jeg elsker fjellet, men frykter det også, skriver UiT-forsker Andrea Mannberg.

Vi hadde jo gått hele veien opp, så da kunne vi likevel ta noen steg til, for vi måtte jo få i hvert fall tre svinger. Vi fortsatte å investere i en dårlig plan.

For fire år siden tok fjellet nesten livet av meg og to av mine venner. Planen vår var å gå en kort tur for å se et heng vi ikke hadde kjørt før. Vi visste at det var svake lag i snødekket, men på kartet hadde vi sett at vi kunne nå henget ved å gå opp en slak ås. På vei opp hørte vi flere kollapser i snødekket. Vi bestemte oss for å snu, men måtte bare få litt mer høyde slik at vi kunne få noen svinger på vei ned. Whumpf! Et svakt lag i snøen kollapset og spredte seg opp fjellsiden til et brattere terreng. En bølge på to meter kastet oss inn blant trær. Vi overlevde, men pådro oss flere brudd.

Jeg har tenkt mye på hva som skjedde den dagen for fire år siden, og på hva som gikk galt. Hva ligger bak beslutningene jeg tar i fjellet?

Siden våren 2017 har jeg drevet det tverrvitenskapelige forskningsprosjektet White Heat. Målet er å finne frem til det som motiverer folk til å ta risiko. Så langt har vi funnet at mange foretrekker å kjøre trygt, men er villige til å akseptere høyere risiko når skikompisene ønsker det. Vi har også funnet ut at menn er mer positive til risiko. De vurderer sine evner til å ferdes i bratt terreng som høyere, og blir oftere tatt av skred enn kvinner. Tidligere forskning i psykologi og økonomi viser blant annet at vi ofte føler oss trygge når vi er kjent med miljøet, at vi selv tar æren for når ting går bra, og skylder på uflaks når det går dårlig. Vi finner det ofte vanskelig å gi opp dårlige investeringer, og vi ser det vi vil se for å få det vi ønsker.

Så hva med oss den dagen for fire år siden?

Vel, min kjæreste og jeg hadde nettopp vært i Wyoming og stått på ski (et av verdens mest ustabile snødekker). Vi tenkte at vi hadde tatt gode beslutninger, siden det ikke hadde gått galt en eneste gang i USA. Nå var vi i en fjellbygd i Sverige der vi ofte har gått på tur. Snille fjell i våre øyne. Vi følte oss hjemme, trygge og overmodige når det gjaldt vår evne til å evaluere snødekket.

Vi hadde bestemt målet for turen allerede dagen før. Sikten var drit, vi så ikke terrenget ovenfor oss, men vi hadde bestemt oss. Da vi hørte kollapsene i snødekket var vi allerede på vei, og åsen var jo trygg, så da kunne vi jo fortsette en bit til. Vel oppe over tregrensa innså vi at plan A (kjøre henget) ikke var forsvarlig, men plan B (å kjøre åsen ned) var altfor kjedelig. Vi hadde jo gått hele veien opp, så da kunne vi likevel ta noen steg til, for vi måtte jo få i hvert fall tre svinger. Vi fortsatte å investere i en dårlig plan.

Jeg kan en del om snø, men jeg stoler ikke helt på mine vurderinger. Jeg er alltid redd for å ødelegge stemninga. Når jeg føler frykt, sier jeg det, men jeg er alltid usikker på om frykten er basert på en korrekt evaluering av situasjonen eller om jeg ser spøkelser. Hvis noen andre ønsker å kjøre og sier at de tror at det er stabilt, vil jeg ikke være en kjedelig skikompis som maser hele tiden.

Jeg var redd den dagen for fire år siden, men ønsket å få stå på ski, og søkte etter tegn på at snøen var stabil. Jeg husker godt hvordan jeg kuttet ut en snø blokk for å se hvor enkelt det var å få det å løsne. Det var vanskelig. Jeg måtte bruke mye kraft, men da blokket gikk til brudd, gikk det fort, og bruddet var glatt. Jeg valgte å fokusere på at det var vanskelig å få blokket til å gå til brudd. Jeg så det jeg ønsket å se.

Vi gjorde mange dumme ting. Så hva har jeg lært? Jeg har lært at jeg må lære mer om snø og terreng slik at jeg kan stole på mine vurderinger. Jeg har lært at jeg ikke kan overlate ansvaret for å ta beslutninger til andre selv om de føler seg sikre. Jeg må være sikker. At det ikke er verdt å holde kjeft for å være en ”god” skikompis. Jeg må være bevisst på om hjernen min jukser med meg; føler jeg at det er trygt eller vet jeg at det er det? Jeg har fortsatt mange spørsmål, men jeg håper at min og andres forskning vil gi svar. Jeg ønsker å ferdes trygt i fjellet, for fjellet er jo livet.  

  • Les mer om forskningen til Andrea Mannberg på UiT-siden 50-forskere og hør intervju med henne i podcasten fra UiT Norges arktiske universitet, Observatoriet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!