Blant de siste digitale oppfinnelsene er foreldrenes mulighet til å overvåke barnet gjennom GPS-teknologi. Barnet får en spesiell klokke på armen med GPS-sender som foreldrene kan avlese på mobiltelefonen med en dertil egnet app.

Fjernstyring av barn

Overvåkningen innebærer fjernstyring av barn der de slipper, eller rettere sagt blir frarøvet muligheten for å lære å velge riktig.

Barneoppdragelse er vanskelig – og slitsomt og teknologien utvikler seg også på dette området. Blant de siste oppfinnelsene er foreldrenes mulighet til å overvåke barnet gjennom GPS-teknologi. Barnet får en spesiell klokke på armen med GPS-sender som foreldrene kan avlese på mobiltelefonen med en dertil egnet app. De kan oppspore barnet, se på kartet hvor det er, sende varsel hvis barnet beveger seg utenfor en lovlig sone. Foreldrene kan sende melding om at barnet må komme seg hjem eller ringe å fortelle barnet at det ikke er der det skulle være.

Forhandlerne reklamerer med at foreldrene nå kan være trygge og alltid vite hvor barnet er. Ved første øyekast kan det se fristende ut. Elektroniske dingser er fascinerende. Jeg medgir at jeg nyter å bruke appen på mobiltelefonen der jeg kan avlese en lang rekke tekniske data på min nyinnkjøpte hybrid. Jeg kan sjekke om bilen er låst og jeg kan låse den hvis den er åpen. Hvis vinduene ikke er lukket og jeg kan lukke dem også. Jeg kan forhåndsinnstille ladetid og oppvarming av kupeen. Jeg kan til og med oppspore bilen hvis jeg har glemt hvor jeg har parkert den. Og jeg kan lage en sone for lovlig avstand fra heimen og få melding hvis bilen forlater sonen. Fantastisk.

Men jeg er usikker på om kona mi, som også bruker bilen, vil like denne overvåkningen. Aftenposten spurte barn i femte klasse om de ville like å bli overvåket med GPS-klokke. De svarte at de ville føle ufrihet og å bli kontrollert. Da de spurte foreldre om de forsvarer GPS-overvåkning av barn svarte seks av ti at de synes det er OK. «Ett problem mindre» svarte noen av dem.

Svarene illustrerer det generelle synetGPS-klokkene. Barna misliker dem og foreldrene liker dem. Direktøren i Datatilsynet Bjørn Erik Thon er skeptisk og begrunner den med barnas rett til privatliv som følge av Barnekonvensjonen og at alle barn trenger «hemmelige rom». Barneombud Anne Lindbo er også imot denne type overvåkning fordi det gjennomregulerer barnas liv og gir foreldrene falsk trygghet.

Psykologspesialist Elisabeth Gerhardsen sier at overvåkningen ikke gjør foreldrene mer trygge. Barn er notoriske rotehoder og legger igjen sekken i skolegården, stikker innom kamerater og går omveier hjem fra skolen. Inaktivitet på GPS’en eller fra avvik normalen kan like gjerne gjøre foreldrene mer nervøse som å trygge dem, sier hun.

Vi kan være enige i alle disse innvendingene. Men den viktigste innvendingen, fra et barnepsykologisk perspektiv, er at barnet kan bli uansvarlig og likegyldig. Det lærer ikke å ta helt nødvendige valg. Barneoppdragelse går ut på å lære barnet å bli selvstendig, ta ansvar og bli hensynsfull. Barnet skal lære å vurdere hva som er riktig og hva som er galt, hva som er klokt og hva som er uklokt, hva som lønner seg og hva som ikke lønner seg.

Men alle disse valgene må tas i lys av overordnede etiske og moralske normer. Barnet kan f.eks. lære hva som er riktig og galt ut fra et rent egoistisk perspektiv, men det kan også lære det riktige og det gale ut fra hva som er best for felleskapet, for miljøet, for samfunnet. Det er dette vi kaller dannelse – gresk: paideia. Det riktige valg blir veldig forskjellig i de to perspektivene.

Men hva har dette med en stakkars overvåkningsklokke på armen å gjøre? Ganske mye. Overvåkningen innebærer fjernstyring av barn der de slipper, eller rettere sagt blir frarøvet muligheten for å lære å velge riktig. Den GPS-overvåkede åtteåringen som går forbi kiosken uten å kjøpe godteri på vei hjem fra skolen valgte riktig vel vitende om at pappa vil kunne oppdage et stopp i kiosken på GPS’en. Den selvstyrte åtteåringen velger å passere kiosken fordi han har en avtale med pappa om ikke å kjøpe godteri midt i uka.

Forskjellen er himmelropende. Det fjernstyrte barnet gjorde sitt valg for å unngå å bli oppdaget på GPS’en. Det selvstyrte barnet passerte kiosken fordi han ville holde en avtale. Barnet som er under fjernstyring vil lete etter muligheter for å lure overvåkeren. Han vil f.eks. kunne finne på å la kameraten bære klokka og gå forbi kiosken slik at han kan snike seg inn og kjøpe godterier uten å bli oppdaget.

Så kan vi gjerne bli enige om at denne historien viser en sjarmerende liten rampestrek av en kreativ guttevalp – som gjør det alle unger gjør en gang imellom, mens den selvstyrte ungen er en fryktsom, kjedelig pingle som ikke tør å være ulydig. Men man kan også betrakte den første som et ulydig barn man ikke kan stole på og den andre som en samvittighetsfull gutt som holder det han lover.

Nå kan det se ut som om jeg mener at en GPS-klokke på armen er avgjørende for barnas personlighetsutvikling. Det der den selvfølgelig ikke. Men eksemplene illustrerer et prinsipielt poeng. Når et barn blir overvåket og styrt fra 4-5 års alder blir det ikke like nødvendig å aktivt holde avtaler, få dårlig samvittighet når man bryter dem, si ifra når man blir forsinket, spørre om lov og huske regler fordi foreldrene har overtatt kontrollen.

GPS-overvåkningen kan derfor bidra til å skape uansvarlighet og likegyldighet hos barnet. Og så har foreldrene godt av å anstrenge seg for å vite hva barnet holder på med, hvem det er sammen med, hvor det er og når det kommer hjem, gjennom avtaler, samtaler, henting og bringing – og reservere GPS’en til å overvåke bilen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!