Med alle sine reformer driver sittende regjering gjennom en enorm omdanning av det norske samfunn. Folket bør da være våkne, protestere og prøve å stanse nedbygging og fjerning av de institusjoner og ordningen som skal sikre landet vårt mot et flertallets diktatur, skriver Per Gunnar Stensvaag. Her er finansminister Siv Jensen på talerstolen under Stortingets behandling av årets statsbudsjett. Foto: Stortinget

Flertallets diktatur

Er det ikke da en skandale at sittende statsråd synes å måle egen suksess i hvor mange regional- og lokaldemokratiske enheter han kan bli kvitt?

Et kvalitetsmål på et samfunn er hvordan minoriteter blir behandlet. I sunne demokratier tar flertallet også tilbørlig hensyn til mindretallet. Ved snever tolkning av begrepet kan jo faktisk en knappest mulig majoritet sette seg til herrer over en like knapp minoritet. En rettsstat må være innrettet slik at det ikke åpnes for flertallets diktatur.

Grunnlova skal sikre basale rettigheter i alt fra ytringsfrihet til lokalt sjølstyre. I Norge kom sistnevnte inn i den store kloke boka først i fjor, altså paradoksalt nok i en tid hvor mange slike enheter går mot avvikling. For at skiftende knappe flertall ikke skal kunne rokke ved fundamenter i samfunnet, fordrer grunnlovsendringer 2/3 flertall over to stortingsperioder, suverenitetsavståelse 3/4. At innenlandske geografiske omkalfatringer gjøres med simpelt flertall og i hui og hast innenfor én periode, er derfor nok et paradoks. Vedtak 7/6-17 om kommunesammenslåinger ble gjort med ned mot én stemmes overvekt, et flertall som forsvant ved Stortingsvalget tre måneder senere.

Formannskapslovene av 1837 kom som en reaksjon på embetsmannsveldet, den forhatte arven fra dansketida. Disse sørget etter hvert for at man lokalt fikk mer råderett over egen verden framfor støtt å bli overstyrt av flertall i mer folkerike strøk. På samme måte som vi forventer at regjering og Storting hegner om Grunnlova, skulle man tro at en kommunalminister burde følge Formannskapslovenes intensjon. Er det ikke da en skandale at sittende statsråd synes å måle egen suksess i hvor mange regional- og lokaldemokratiske enheter han kan bli kvitt?

To viktige forutsetninger lå til grunn da ministeren satte i gang sitt reformarbeid. Frivillighetsvedtaket av 1995, som forøvrig ble vedtatt med Høyres støtte, gjaldt da fortsatt og lød: «Stortinget ber Regjeringa legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått imot kommunesammenslåinger.» Dessuten kom Stortinget for 2013-17 med følgende presisering: «Det skal være reell frivillighet for de kommunene som deltar i sammenslåingsprosesser. Dersom kommuner etter en helhetlig vurdering og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt, er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres.»

Her lå altså alt til rette for tilbørlig hensyntagen til lokalsamfunn som enkeltvis selvfølgelig er i menneskelig undertall målt mot alle dem sentralmakta representerer. Frivillighetsvedtaket sørget «Tvangsgutane» for å skylle ut med kommunereformens badevann, og hva skjedde med intensjonen om reell frivillighet? “Reell” burde jo bety at hverken utilbørlig pisk, tvilsomme gulrøtter, økonomisk strupetak, “frivillig tvang”, ren tvang eller det som verre er, burde brukes. Idet trange tidsfrister gikk ut, ble de forlenget for dem som ikke hadde kommet til «riktig» avgjørelse. Endring av inntektssystemet, tross tidligere lovnader, var et annet element som ble brukt for alt det var verdt der nei ble nektet tatt for et nei.

Ved siste årsskifte slo så kommunalministeren til igjen og styrket sin stilling som paradoksenes mester. I samme åndedrag som han proklamerer at «omkampenes tid er forbi», forespeiler han nye slag i kommuner som allerede har vært gjennom en grundig prosess og konkludert med at de vil stå alene. Mannen som med sitt store prestisjeprosjekt har drevet gjennom omkamp på omkamp, vil altså ha enda flere, dvs. der han tapte i de forrige rundene. Det er kun der han vant, at omkampenes tid er forbi.

Økonomisk seigpining er den mest nærliggende årsak til at enda flere vil kaste inn det lokaldemokratiske håndkleet i prosessene han annonserte vil komme. Har ikke statsråden fått med seg at det nylig har vært et valg der Tvangsgutane mistet sitt flertall for bruk av både den ene og den andre metoden? 7/12-17 kom vedtaket om at det ikke blir flere tvangssammenslåinger. Dessuten ble følgende presisert: «Stortinget ber regjeringa legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter for å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføringen av kommunereformen». Denne formuleringa bør formidles til alle som vakler i troen på at det nytter å stå i mot ministerens korstog mot folkestyret, spesielt nå når han faktisk ikke lenger har et Stortingsflertall bak seg.

Finnmarkinger kan sikkert mene mangt og meget om at saker og ting sørpå burde vært organisert annerledes enn de der finner det for godt, men de mangler jo kjøttvekta for å få gjennomslag. Motsatt kan det nasjonalt valgte flertall på Løvebakken fatte vedtak stikk i strid med finnmarkingenes interesser. Desentraliserte beslutningsorganer har derfor vært spesielt viktig for dem som befinner seg lengst unna storsamfunnets maktkorridorer. Sametinget ble opprettet i god demokratiske ånd til beste for en minoritet. Dette vil FrP avvikle, foreløpig uten å lykkes. Når det nå heller den veien for vårt nordligste fylke, forsvinner en status som har vært en svært viktig motvekt til den kolonimakt de der ofte har følt seg utsatt for.

Utsatt for kritikk er Sanner snar med å vise til at Stortinget er demokratisk valgt og at vedtak derfra må respekteres. Sant nok, men i et sunt demokrati må det være rom for samfunnskamp og opinionsdannelse også mellom valgene. Folkebevegelser, demonstrasjoner, ja sågar sivil ulydighet har ofte ført til en utvikling historien har dømt som mer gunstig enn den ellers ville blitt. Utbyggingen av Alta/Kautokeino-vassdraget er et nærliggende eksempel. Riktignok står det en demning i Sautso, men hadde ingen opponerte mot sentralmakta, ville hele Masi ligget under vann.

Med alle sine reformer driver sittende regjering gjennom en enorm omdanning av det norske samfunn. Folket bør da være våkne, protestere og prøve å stanse nedbygging og fjerning av de institusjoner og ordningen som skal sikre landet vårt mot et flertallets diktatur.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!