I kommentartrådene er tromsøforakten så intens at det nesten drypper.

Regionreformen. Det begrepet kommer for alltid til å minne meg om hvor mye emosjoner betyr når politikk og framtid skal snekres sammen. Vi prøver å formulere oss saklig, men under koker det av skuffelse, gamle sår, forakt, smålighet og revirpanikk.

Debatten om landsdelens videre liv har vært som en forstørret utgave av Ingmar Bergmanns film ”Scener fra et ekteskap”: Alle utenfor tror at Nordland, Troms og Finnmark har det bra sammen, men i virkeligheten lar vi små hendelser ødelegge samlivet og framtiden, og når fasaden til slutt sprekker er det bare ensomheten og skuffelsen igjen.

Jeg leser ikke Nordlys eller finnmarksavisene så ofte. Jeg bor i Bodø og følger mest med på debatten her. Og her er det umulig å overse aggresjonen som popper opp bare noen nevner sammenslåing, felles løsning og en nærmere forbindelse med storebror i nord. Ja, enkelte ganger holder det med å si ”Tromsø”.

Mange husker sikkert medieoppmerksomheten da Mack-ølet ble vraket av Remakjeden. Folk flest var sinte på Rema. Men ikke journalist Siri Gulliksen i Avisa Nordland. Hun skrev at hun ikke hadde noen planer om å gå i tog for det stygge Mack-ølet sin skyld. Hun følte seg også sikker på at hun hadde mange Bodøværinger på sin side.

Det tror jeg nok hun hadde rett i. Fusjonsprosessen i sektoren for høyere utdanning gir nemlig et tilsvarende inntrykk.

En utenforstående kunne jo tro at det ville være naturlig for to universitet i landsdelen å velge hverandre når myndighetene insisterte på parring, men universitetet i Nordland ville absolutt ikke fusjonere med Tromsø. Det finnes sikkert mange faglige begrunnelser for den motviljen, men en samlivsterapeut vil muligens vektlegge dette: Bodø kan ikke glemme at Tromsø en gang sa nei til at Nordland skulle få et eget universitet.

Da er kanskje det den egentlige grunnen til at Bodø giftet seg med et par høyskoler med lavt kompetansenivå, framfor å bygge en stødig utdanningsfamilie for landsdelens kommende generasjoner. Nå må det nye Nord universitet jobbe som besatt for å få opp andelen doktorgrader. Hvis ikke kommer nemlig kunnskapsministeren og inndrar hele universitetstittelen. Og sånn er det ofte med gammelt nag: Koste hva det koste vil – bare ikke Tromsø får noen gevinst av det. Jeg jobbet på universitet i Nordland selv da fusjonen var oppe til debatt, og samtalene i kantina kunne av og til lede tankene hen til blodhevntradisjonen i Albania.

Debatten om et PCI-senter for hjerteredning, er et annet eksempel. Skal vi satse videre i Tromsø eller skal vi etablere et nytt senter her? Det har nesten vært umulig å finne ut hvilke argumenter som er helsefaglig basert og hvilke som bunner i lokalpatriotisme. Og er det noe jeg ikke bryr meg om hvis hjertet brister, så er det lokalpatriotisme.

Media har et særlig ansvar for å skille mellom slike størrelser, men jeg er ikke helt sikker på hvordan Jan-Eirik Hanssen og staben hans håndterer akkurat dette. For når debatten om regionreformen kræsjlander etter Høyres landsmøte, og Avisa Nordland blir beskyldt for å ha gjødslet splid og uenighet, svarer Hanssen på den knallharde kritikken fra politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys med personkarakteristikker og latterliggjøring på sin egen Facebookvegg. Innlegget ”likes” av Hanssens egne journalister og bejubles av støttespillere. I kommentartråden er tromsøforakten så intens at det nesten drypper: ”Vet dokker ka en hæstkuk e?”.

Det er helt greit å mene at en endring av fylkesstrukturen ikke er hensiktsmessig – det er når beveggrunnene bak meningen pipler fram, det begynner å bli nitrist. Sorgen over manglende støtte for egne fanesaker burde ikke tillegges altfor stor vekt når debatten handler om en hel landsdels mulighet til å påvirke framtida sammen.

Personlig er jeg for ett Nord-Norge. Det er det ingen vits i å snakke om lenger. Ikke fordi Høyre har hatt landsmøte, men fordi samtalerommet er ødelagt. Det er alvorlig, og Avisa Nordland må gå i seg selv å vurdere om de har gjødslet debatten eller følelsene.

Det hadde vært fint hvis noen fra Tromsø kunne skrive en kritikk av Tromsøpressens bidrag til denne ødeleggelsen. Her i Bodø tastes det sikkert i full fart på Facebook allerede.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Fiskeriminister Per Sandberg har frekkhetens nådegave. Når trålernes forpliktelser ikke fungerer, velger han å fjerne dem. Det er som en skulle oppheve fartsgrensene i trafikken fordi noen kjører for fort.

0
3

I fjor var det 100 år siden Rekvik skole ble oppført. Jubileumsboka handler om elever og lærere, foreldre og samfunn, økonomi og sågar storpolitikk.

1
14