Ramsalt kritikk og press mot Tyrkia kan bringe Erdogan inn på et strengere autoritært spor, og Tyrkia kan potensielt sett melde seg helt ut av NATO. Mange vil nok juble over dette, men da må de ikke glemme at NATO dermed vil miste en betydelig del av sine militære muskler, skrive Hedda Langemyr. Foto: Reuters

Folkerett og realisme - hvor står Norge?

At internasjonale standarder skal gjelde for alle, er grunnfundamentet i moderne folkerett. Ingen av FNs medlemsland har i utgangspunktet noen særrettigheter som andre stater ikke har. Således kan vi si at det i internasjonal politikk rent normativt skal råde likhet for loven.
Komplikasjonene oppstår når normer og regelverk kommer i konflikt med makt,allianser og nasjonale sikkerhetsinteresser.

Investeringer i en sterk internasjonal rettsorden som gjelder for alle, er også en investering i norsk sikkerhet. Dette er det fort gjort å glemme når vi har delt verden inn i «snille» og «slemme» stater.

Tyrkias nylige invasjon av Afrin i Syria, og Norges holdning til dette er et talende eksempel. I januar igangsatte Tyrkia operasjon «Olivengren» angivelig for å sikre grensen sin fra kontroll av den kurdiske YPG/YPJ-militsen. Militsen har tette bånd til den kurdiske PKK-militsen i Tyrkia, som lenge har ligget i voldelig konflikt med sentralregjeringen i Ankara. 

Problemet er at folkeretten legger svært klare restriksjoner på slik maktbruk. Folkerettsekspert Gro Nystuen uttalte nylig at Tyrkias angrep så ut til å være et klart brudd på FN-paktens forbud mot militært angrep mot andre staters territoriale integritet. Og akkurat det bør være hevet over enhver tvil: Det foreligger ikke noe vedtak fra FNs sikkerhetsråd som gir Tyrkia rett til å bruke makt mot kurderne i Syria.

Det er interessant å se på Norges holdning til saken. På spørsmål om hva Norges offisielle holdning til den folkerettslige legitimiteten bak Tyrkias operasjoner er, svarte utenriksminister Ine Marie Søreide at NATO, og dermed også Norge, erkjente at Tyrkia kunne ha «legitime sikkerhetsinteresser» i grenseområdene i Syria. Det er ikke en uttrykt støtte til krigshandlingene, men ei heller en fordømmelse.

Det kan være verdt å dvele litt ved formuleringen «legitime sikkerhetsinteresser». I 2014 annekterte Russland Krim-halvøya i Ukraina. På tross av at diskusjonen om den folkerettslige legitimiteten tidvis har vært steil, er de fleste i dag enige om at Russland begikk et grovt folkerettsbrudd. Norges regjering fordømte dette resolutt, og daværende forsvarsminister, Ine Søreide, uttalte klart at vårt forhold til Russland «aldri» igjen ville kunne bli det samme. 

Dette er en diametralt annerledes reaksjon enn vi hittil har sett overfor Tyrkia. Det logiske ville, for en stat som etter eget utsagn ønsker å «styrke folkeretten», ha vært en klar fordømmelse av begge tilfellene.  Hva skyldes dette tvisynet? Her kommer de realpolitiske forholdene inn i bildet.

Gjennom NATO er Norge og Tyrkia allierte. Landet har NATOs nest største hær, og har også stasjonert amerikanske atomvåpen på sitt territorium. Tyrkia spiller altså en viktig strategisk rolle for NATO, ikke minst som avlastning for vestlige regjeringer som helst ikke vil påta seg byrden med politisk vanskelige forsvarsbevilgninger. 

Dette er den ene siden av saken. Den andre er at Tyrkia har fått et stadig dårligere forhold til Vesten, og derfor vender seg mer mot Midtøsten og Russland. Et mer egenrådig og søkende Tyrkia kan også bety et Tyrkia som vekter opp sitt NATO-medlemskap mot andre mulige affiniteter. Rent taktisk kan dermed en sterk norsk fordømmelse av Tyrkia, i alle fall om den kombineres med hard kritikk fra andre allierte, bidra til å fremmedgjøre Tyrkia ytterligere fra alliansen. Det er her vi må lete for å finne den reelle årsaken bak Norges aversjon mot å sette ned den folkerettslige foten mot Ankara.

Hvordan bør Norge, et land på NATOs nordflanke, forholde seg til denne balansegangen mellom realistiske vurderinger av makt og alliansepolitikk, og den ideelle normskapende linja med å bygge et rettslig rammeverk for hvordan stater har lov å agere i relasjon til hverandre? 

Det er ingen enkle svar på dette spørsmålet. På den ene siden er det betenkelig at Norge opererer med ett sett standarder for oss selv og våre allierte, og et annet sett for «de andre». Det rimelige moralske imperativet ville vært at vi var like harde i fordømmelsen av alle stater som bryter internasjonal rett. Dessuten er det klart at Norge, med våre knappe 5 millioner innbyggere, er avhengig av et sterkt internasjonalt lovverk som beskytter mindre staters rettigheter. Investeringer i en sterk internasjonal rettsorden som gjelder for alle, er også en investering i norsk sikkerhet. Dette er det fort gjort å glemme når vi har delt verden inn i «snille» og «slemme» stater.

På den andre siden kan vi ikke miste realitetene av syne. Det er lett for grasrotorganisasjoner å kreve at politikerne våre skal fordømme og sanksjonere all kritikkverdig oppførsel, også når den kommer fra våre allierte. Det mange kanskje ikke tenker så mye over er de mulige implikasjonene ved slike valg. Ramsalt kritikk og press mot Tyrkia kan bringe Erdogan inn på et strengere autoritært spor, og Tyrkia kan potensielt sett melde seg helt ut av NATO. Mange vil nok juble over dette, men da må de ikke glemme at NATO dermed vil miste en betydelig del av sine militære muskler, hvilket, dersom vi ønsker å opprettholde nåværende eller høyere forsvarsevne, vil bety at må kompenseres av økte forsvarsbevilgninger i andre land. Er dette verdt det? Kanskje – men det er i såfall en diskusjon som burde tas i åpent lende.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse