Fiskerilovgivningens formål om å fremme verdiskapingen for hele næringen er derved omskrevet til å bety maksimering av den bedriftsøkonomiske lønnsomheten for et stadig mindre antall fiskefartøy. Slik kan det ikke fortsette, skriver Torbjørn Trondsen og Arne Luther.

Folkets kausjonistansvar overfor fiskebåtrederne

Havressursloven gjør det klart at fiskeressursene «tilligger det norske folk i fellesskap». Stortingsmeldingen må derfor klargjøre hvordan dette eierskapet forvaltes på vegne av fellesskapet i forhold til gjeldene fiskerilovgivning.

Fiskeriminister Per Sandberg har på spørsmål fra Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne Cecilie Myrseth i Stortinget annonsert at han snarlig vil legge frem en stortingsmelding om fiskeripolitikken. 

Det Stortinget bør få svar på er om forvaltningen av de norske fiskeressursene er i tråd med intensjonene for fiskeripolitikken nedfelt i Deltakerloven og Havressursloven. 

Faktum er at lovene fremhever en rekke målsettinger. Men verdiskaping, sysselsetting og bosetting i fiskeriavhengige samfunn praktiseres ikke lengre som styringsmål ved fordeling av rettigheter til å høste av fellesskapets ressurser. Det er derimot utviklet en praksis hvor den bedriftsøkonomiske lønnsomheten for et stadig mindre antall fiskebåteiere begrunner fordeling av fiskerettigheter og kvoter. Fiskeridirektoratets årlige lønnsomhetsundersøkelser dokumenterer kun de gjennomsnittlige bedriftsøkonomiske resultatene for fiskeflåten. Informasjon om samfunnsmessige måloppnåelse for verdiskaping, sysselsetting eller bosetting av fordeling av kvoter og fiskerettigheter, legges ikke frem verken før eller etter kvoterettighetene er fordelt. Fiskerilovgivningens formål om å fremme verdiskapingen for hele næringen er derved omskrevet til å bety maksimering av den bedriftsøkonomiske lønnsomheten for et stadig mindre antall fiskefartøy. Slik kan det ikke fortsette. 

Det er et prinsipielt skille mellom bedriftsøkonomi for hvert produksjonsledd som er bedriftenes ansvar, og statsmyndighetenes ansvar for samfunnets økonomi som inkluderer hele produksjonskjeden fra fangst til forbrukere og samfunnet rundt. Havressursloven gjør det klart at fiskeressursene «tilligger det norske folk i fellesskap». Stortingsmeldingen må derfor klargjøre hvordan dette eierskapet forvaltes på vegne av fellesskapet i forhold til gjeldene fiskerilovgivning.

Målsettingen om å fremme verdiskaping betyr i henhold til nasjonalregnskapet, å maksimere summen av lønninger, avkastning for eierne samt renter til bankene, ikke å maksimere lønnsomheten for et utvalg fiskebåteiere. Noen typer fiskefartøy gir imidlertid større verdiskaping enn andre.  Hvordan fiskekvoter fordeles til fiskeflåten er derfor viktig for den samlede verdiskapingen i næringen. 

Stortingsmeldingen bør derfor dokumentere hvordan den samlede verdiskaping påvirkes av kvotefordelingen og fangstrettigheter, spesielt mellom kystfiske- og havfiskeflåten.  Faktum er at kystfiskefartøyene (over 11 meter, spesielt de mellomstore mellom 11-21 meter) over lang tid har gitt den beste verdiskapingen av fiskens omsetningsverdi og det største bidraget til sysselsetting og bosettingsmålene i tråd med lovgivers intensjoner.  Årsaken til dette er at den minste flåten bruker mindre energi og investeringer for å fange fisken som kommer svømmende for egen maskin til kysten, i tillegg til at forbrukermarkedene har en høyere betalingsvilje for dagsfersk fisk fanget og behandlet på en skånsom måte. Likevel er det et faktum at havfiskeflåten (over 28 meter) i de siste 10-15 årene har fått tildelt en stadig større andel av totalkvotene og fått til dels friere spillerom til å fiske helt inn i fjordene til fortrengsel for den lokalt tilpassede kystfiskeflåten.

Det betyr ikke at alle kvotene kan tas med den mindre kystfiskeflåten. Naturen svinger fra år til år, og mange fiskearter kan bare tas med store kystfiskebåter og havgående fiskefartøyer. En effektiv verdiskapende fiskeflåte over flere år bør derfor bestå av både små og store fartøyer med den nødvendige kapasitet og fleksibilitet til å utnytte de naturgitte ressurssvingninger.  Den teknologiske utviklingen har også endret verdiskapingsmulighetene i flåtegruppene. Oppgradering de senere årene av kystfiskeflåten 15-28 meter har for eksempel gjort denne flåtegruppen mer konkurransedyktige også i havfisket. 

I fiskeriforvaltningen har det vært en grunnleggende oppfatning om at det gjennom strukturpolitikken er nødvendig å redusere antall fiskefartøyer for å opprettholde lønnsomheten for de gjenværende, selv om dette reduserer antall fiskerarbeidsplasser. Dette er stikk i strid med fiskerilovgivningens intensjoner om at tildeling av fiskerettigheter skal bidra til sysselsetting i fiskeriavhengige kystsamfunn.  Politikken forsvares likevel med at fiskerarbeidsplasser som forsvinner gjennom strukturpolitikken, kan kompenseres med arbeidsplasser i andre næringer.  Fiskere står selvfølgelig fritt til å finne seg alternative framvoksende arbeidsplasser om de finnes. Men det kan ikke være et i tråd med fiskerilovgivningen å fjerne fiskeriarbeidsplasser i utsatte fiskerisamfunn gjennom statlig strukturpolitikk.  

Alternative arbeidsplasser står ikke i kø i mange kystsamfunn hvor økonomien ensidig er bygd opp omkring utnyttelsen av fiskeressursene. Strukturpolitikken bidrar til omstrukturering av flåten til stadig større havfiskefartøyer over 28 meter i stor grad kombinert med ombordfrysing av fangsten, leveranser til sentraliserte fryseanlegg og økende energiinnsats og klimafottrykk. Når flåten reduseres av kystfiskebåter under 28 meter som lander fersk fisk, fjernes også grunnlaget for videre lokal verdiskaping i ferskfiskmottak og foredling og dermed grunnlaget for arbeidsplassene i andre servicenæringer i kystsamfunnene. Resultatet er at det økonomiske grunnlaget for bosettingen som fiskerilovgiverne vil fremm.

Driveren i denne prosessen er en fiskeripolitikk som gjør det er meget lønnsomt for redere å låne penger til å kjøpe opp og slå sammen kvoterettigheter på færre enheter. Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse for 2016, viser at den økede verdiskapingen av norske fiskekvoter tildelt den helårige fiskeflåte, ensidig er kommet rederne til gode (+8,5 prosentpoeng) mens de samlede utbetalingene til fiskerlønninger ble redusert (-0,5 prosentpoeng). 

Konsekvensen av dette er en betydelig gjeldoppbygging i rederiene som samlet er fordoblet siden struktureringspolitikken for alvor ble innført i 2003 av fiskeriminister og bankmannen Svein Ludvigsen. Bare i 2016 økte gjelden med 11%. Hovedårsaken til dette er investeringer i kvoterettigheter. De er økt med 15 milliarder kroner siden 2003 og med 10% bare i 2016. De bokførte kvoteverdiene er derved blitt høyere enn den bokførte verdien av hele den fysiske fiskeflåten i en periode hvor antall fiskere er gått kraftig tilbake. Kapital erstatter således lønnsarbeid. Er dette er et problem ut over at strukturering reduserer sysselsettings- og bosettingsbidraget i strid med lovgivers intensjoner? 

Selv om et fallende rentenivå reduserte kapitalkostnadene totalt sett i 2016, er totalgjelden øket med 10 prosent i fiskeflåten som helhet, noe som i økende grad gjør rederne sårbare for renteøkninger og avhengig av bankenes styring. Fiskerimyndighetene ser ut for å akseptere dette gjennom sine stadig lettelser i kjøp og salg av fiskerettigheter hvor det er den bedriftsøkonomiske lønnsomheten og finansiell kjøpekraft som avgjør fordelingen. Det er også i strid med fiskerilovgivningen som foreskriver at fiskerettigheter skal tildeles gjennom politiske vedtak.

Det paradoksale er at staten fordeler gratis rettigheter til å høste  av fellesskapets ressurser til rederne  - rettigheter som i realiteten er sikkerhet for låneopptak. Det er med andre ord det norske folk i fellesskap som uten godtgjørelse, er blitt kausjonister for redernes låneopptak slik at de kan gjennomføre den lønnsomme struktureringen av flåten til egen fordel.

Stortingsmeldingen må derfor besvare om dette er i tråd med de intensjonen Stortinget har nedfelt i utformingen av formålsparagrafene i Deltakerloven og Havressursloven. Dette spørsmålet vil Kystens tankesmie for øvrig bringe inn til Stortinget kontroll- og konstitusjonskomite. Det må avklares om fiskeripolitikkens praktisering er i tråd med lovgivers intensjoner.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!