Grensejegere fra Garnisonen i Sør-Varanger på patrulje langs grensen til Russland. Foto: Olav Standal Tangen, Forsvaret

Forbannelse eller velsignelse

Å bo ved en grense kan være både en forbannelse og en velsignelse. Folk i Finnmark har kjent på både smerten og fornøyelsen, og gjør det fortsatt.

Finnmark venter fortsatt på en grensepolitikk som harmonerer mer med deres behov i dag og som samsvarer bedre med det historiske livet på Nordkalotten.

En grense mellom gode naboer er bare en strek på kartet, en formalitet som avklarer hvem som eier hva. Menneskene kan leve som om grensen ikke finnes. De møtes i fest og hverdag, de hjelper hverandre og løser eventuelle problemer over en kaffekopp.

Langs vår lange grense mot Sverige er virkeligheten ren idyll. Ulykken i Finnmark er at naboen i øst er definert som vår fiende.

Slik har det jo ikke alltid vært. Det levde et folk her før landegrensene ble trukket. Derfor har samene også status som urfolk. Koloniseringen og grensedragningen ble smertefull for samene.

Etter krigen fikk vi en 196 kilometer lang grense mot det veldige Sovjetunionen. Tidligere var østsiden av Pasvikelva og Petsamo-dalen finsk.

Nå var det ikke lenger lokalbefolkningens tradisjoner, behov og ønsker som var viktig. Øst-Finnmark ble en arena for stormaktenes spill. “Når storpolitikkens knyttneve slår ned i et samfunn, ja, så treffer den som regel mennesker. Og den treffer hardt. Dette lokalsamfunnet har opp gjennom historia måttet bære den rå og ansiktsløse geopolitikken på våre skuldre”, sa sogneprest Torbjørn Brox Webber i sin 1 mai-appell i Kirkenes for noen dager siden.

Jernteppet senket seg og i mer enn en generasjon var grensen frontlinjen for den kalde krigen. Den røde arme, vår allierte fra krigen og soldatene som befridde Øst-Finnmark, var en trussel mot vår frihet og vårt demokrati. De norske krigsheltene i nord ble overvåket og mistenkeliggjort, de hadde jo hjulpet sovjetstyrkene!

En intens kampanje ble innledet for å bygge norsk identitet og lojalitet i nord. Virkemidlene var harde, og ble ødeleggende for både samisk og kvensk språk og kultur. Og mange gode nordmenn gikk vanskelige år i møte. For Oslo stolte ikke på menneskene langs grensen i nord, enten det var finsk eller russisk land på den andre siden.

Fylket ble proppet av lyttetasjoner for overvåking av trafikk i luften, på bakken, over og under vann. Dette spredt bebodde landet i nord ble en framskutt amerikansk base. Finnmarkingene kunne intet gjøre, deres skjebne var i andres hender.

Men folk kan ikke leve upåvirket av denne spenningen og vanvittige opprustningen. Sør-Varanger fikk supermaktenes spill i fanget, lokalsamfunnet var maktesløst. Naboen kunne være agent for overvåkingen, offiseren på Høybuktmoen jobbet muligens for e-tjenesten. Det fantes øyne og ører som observerte og registrerte og rapporterte. For familier og samfunn var dette en belastning, men det var ingen byrde som makten sørpå brydde seg om. Andre hensyn var mye viktigere, vår lojalitet til Nato og USA var overordnet det meste.

Den frittalende sognepresten i Sør-Varanger spurte i sin appell hva slags samfunn vi ønsker her ved grensen til Russland, og svarte slik selv: “Det siste vi trenger er at mistenksomhetens og uroens slør får bre seg over dette samfunnet. For vi har erfart hva spionjakt, splittelser og stengte grenser har ført med seg. Og det er en ting som bør være helt klart: Det har aldri vært noen lykke for Sør-Varanger-samfunnet.”

Nå er den kalde krigen avløst av en ny kald krig, forholdet mellom Oslo og Moskva er kjøligere enn på mange tiår. Igjen dyrkes mistilliten. Retorikken er nådeløs. USA finansierer en ny radar i Vardø og har nettopp sendt et supermoderne spionskip til havs, Marjata lå nylig ved kai i Kirkenes. Lenger opp i byen står grensestolpene med bilder av fengslede Frode Berg. Agentene er aktive på begge sider. De klarte altså å overtale en lojal nordmann til å ta på seg farlige kuréroppdrag i Russland. Nå må han betale en dyr pris for sin lojalitet, mens oppdragsgiverne er tause som østers.

Dette spillet er en tragedie. “Storsamfunnet må la oss få være i fred”, ba sognepresten i Sør-Varanger i sin 1.mai-appell. “Vi som bor her har et ansvar både som enkeltpersoner og kollektivt til å avvise politikk og initiativer som setter alt vi har oppnådd i spill”, la presten til. 

Finnmarkingene ønsker ikke ei ny stengt grense mot øst. De prøver med iver og glød å holde liv i folk til folk-samarbeidet. Men den nye spenningen mellom øst og vest kaster mørke skygger over et ideelt engasjement som er viktig for Finnmarks framtid. Folk ved grensen ønsker samkvem og harmoni, ikke nye år med hatretorikk og oppgulp fra skyttergravene. 

Denne forståelsen når ikke fram til Oslo. Myndighetene taler med to tunger når det gjelder forholdet til Russland. En minister kan dra til Kirkenes og hylle det gode naboskap, men vel tilbake i maktens korridorer er det sanksjonspolitikken som applauderes.

Ofte går det galt nå fremmede bestemmer vilkårene for folks liv langs nasjonale grenser. På slutten av 1800-tallet satte kolonimaktene seg ved et bord i Berlin og tegnet landegrenser i Afrika. Det var fort gjort med en linjal og blyant, ingen kjente til terrenget eller folkegrupper. “Vi tegnet streker på kart over steder ingen hvit mann noen gang har satt sin fot. Vi har gitt hverandre fjell, elver og innsjøer uten å vite hvor de lå”, sa den britiske forhandlingslederen lord Salisbury noen år seinere. 

Afrika er skrekkeksempelet på grensedragning begått av fremmede. Konsekvensene ble da også fatale, de unaturlige grensene rir kontinentet som en mare også i dag.

Rundt om i verden er det konflikter langs mange nasjonale grenser. Det strides om territorier og vilkårene for passering og dagligliv ved grensene. Murer rives i noen land, nye bygges andre steder. Piggtråd rulles ut, bevegelser og frihet innskrenkes. Globalisering hylles av noen, andre reiser tollmurer. Alle taper på proteksjonisme og handelskrig.

Selvsagt er det statens plikt og ansvar å trygge landets grenser. Det kan gjøres med kløkt og forståelse for lokale tradisjoner og ønsker, eller vilkårene kan tres ned over hodene på mennesker som skal leve og bo ved grensen. Finnmark venter fortsatt på en grensepolitikk som harmonerer mer med deres behov i dag og som samsvarer bedre med det historiske livet på Nordkalotten. Da kan grensen igjen bli mer en velsignelse enn en forbannelse. Veien dit er lang, og befolkningen i Sør-Varanger kan ikke gå den aleine.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse