En fjerdedel av den russiske totalkvoten på torsk ble levert til norske fiskemottak i 2016. Fisk til en førstehåndsverdi av over en milliard kroner. Det er helt sikkert kjærkomment råstoff for norske mottak. Det er også råstoff som kunne ha skapt arbeidsplasser i Teriberka og andre fiskevær langs kysten av Kolahalvøya.

På en elvebanke ytterst mot Barentshavet ligger fiskeværet Teriberka. På lang avstand et tilsynelatende sjarmerende kystsamfunn, der trehusene ligger tett i tett på og der sovjetblokkene omkranser havneområdet. Ved nærmere øyensyn er forfallet slående. Husene er vindskeive etter mange års slit i hardt vær. Vinduer er spikret igjen og fra blokkbebyggelsen vitner talløse hull i fasadene om flere tiårs manglende vedlikehold. Langs strendene ligger strandede båtvrak som hadde sin siste seilas for mer enn 30 år siden. Så falleferdige er bygningene at vi med våre norske øyne, undres over at det fortsatt bor folk i husan. Omlag ett tusen mennesker har karret seg fast her ved Barentshavets bredder.

På stedets bibliotek får vi et foredrag om Teriberkas stolte historie. Dette var en gang et levende fiskevær, der kystfiskerne hver dag leverte torsken, seien og hysa på lokale mottaksanlegg. Her var en stor elvestamme av laks, der man kunne fange 12 tonn fisk hvert eneste år. Her var reindrift med opp til 2000 dyr. I storhetstiden fra 1940 – 1960 bodde det 10 000 mennesker i Teriberka. En by på størrelse med dagens Hammerfest. Her var fiskemottak og filetfabrikker. Her var skipsverft og bondegårder. Her var skoler og sykehus. Kort fortalt et høyst levende samfunn langt, langt mot nord.

Siden 1960-tallet har Teriberkas piler pekt nedover. Reinsdyrene er for lengst solgt ut av området. Den en gang så rike lakseelva er lagt i rør. Og torsken, som den gangen var selve bærebjelken i stedets næringsliv, ble overført til en stadig voksende trålflåte i Murmansk.

Teriberka er ikke alene. Langs kysten av Kolahalvøya ligger spredte fiskevær med en stolt historie, der framtidstroa forsvinner i takt med forfallets frammarsj.

Skreien er Norge og Russlands felles ressurs. Totalkvoten av skrei deles broderlig mellom de to landene, etter at EU har fått sitt. I 2016 var totalkvoten på 894 000 tonn og hadde en førstehåndsverdi på omlag 13 milliarder kroner. I Norge fordeles denne verdien på fiskere langs hele kysten. En tredel fiskes av trålere og omlag to tredeler går til kystfiskere fra alle landets fiskevær. Kystfiskerne leverer fangstene i nærheten av fiskefeltene og sikrer dermed verdiskaping langs den nordnorske kyststripa.

I Russland står trålerne for det aller meste av torskefangstene og førstehåndsverdien tilfaller i stor grad trålredere i Murmansk. I motsetning til Norge, har ingen av trålerne leveringsforpliktelser til bestemte havner eller områder. Resultatet er at mye av fangsten leveres utenfor Russland. Nærmere bestemt i Norge. En fjerdedel av den russiske totalkvoten på torsk ble levert til norske fiskemottak i 2016. Fisk til en førstehåndsverdi av over en milliard kroner. Det er helt sikkert kjærkomment råstoff for norske mottak. Det er også råstoff som kunne ha skapt arbeidsplasser i Teriberka og andre fiskevær langs kysten av Kolahalvøya.

Besøket i Teriberka har gjort inntrykk. Russland og Norge har like stor tilgang til torsken i Barentshavet. I Norge har skreien skapt verdier langs hele kysten og lagt grunnlaget for levende samfunn fra Bergen til Kirkenes. Dermed har vi også skapt grobunn for nye næringer i nord, som akvakultur og reiseliv. I diskusjonene om plikter og struktureringer, må vi aldri glemme å sette fellesskapets og kystsamfunnenes beste i sentrum. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
13