Hvis du kjører en bil og sitter i førersetet, så kjører du som regel fremover mot et mål. Barna sitter trygt sikret i baksetet og du holder i rattet og styrer mot målet der fremme. Men samtidig må du se i speilene. Du må vite hva som er bak deg for å kunne komme til målet.

Vårt flerkulturelle samfunn har blitt utfordret av Stortinget. Utfordringen heter sannhet, eller mere rett formulert sannhetskommisjon. Det har vært en høring på stortinget hvor både samiske,- og kvenske organisasjoner og politikere stilte opp for at deres stemmer skulle bli hørt. Det var stor enighet om at det på en eller annen måte måtte tas et endelig oppgjør med og erkjenne vår felles fortid, fornorskningspolitikken.

Mye bra har skjedd for oss samer, vi har fått etablert vårt eget parlament Sametinget som skal ivareta våre interesser, være vår stemme. Samisk er et av to offisielle språk i Norge, Kongen har erklært at staten Norge er etablert på territoriet til to folk nordmenn og samer, og kongen har bedt om unnskyldning for fornorskningsprosessen. Mye har blitt sagt, mye har blitt undersøkt, mye har blitt skrevet. Men skjønner folk flest hvorfor kongens unnskyldning kom?

Hva er det som mangler siden en kommisjon skaper et slikt engasjement? Hva er det med fortiden vår?

I den senere tid har det også kommet stemmer som stiller spørsmål ved om vi virkelig skal ha en kommisjon til å se på fortiden. De mener at vi må se framover, skape en framtid for våre etterkommere. Flere av disse er mennesker som har gjort mye for vårt folk, for samene. Dette har skapt bølger og har blitt bryskt avvist av ledende samepolitikere.

Kan de virkelig ta slik feil som det blir påstått? Selvfølgelig ikke, ethvert menneske har sin mening som de danner ut fra sin kunnskap og det de føler. Kunnskap og følelser.

Men hvis vi sier nei til en eventuell sannhetskommisjon for fornorskningspolitikken, blir det rett? Tenk over det litt…

Erkjenne fortid

Ole Henrik Magga har også kommentert sannhetskommisjonen i en artikkel i avisa Nordlys. Slik jeg leser artikkelen er han redd sannheten tar for lang tid og at vi vil bruke for mye ressurser på sannheten. Han mener at vi må bruke ressursene på samtid og framtid, at det er slik vi vil lykkes. Dette er en interessant påstand fra vår første sametingspresident.

Han forankrer denne tanken i at fortiden er kjent og tilbakelagt, og at det er framtiden vi kan endre. Fortiden er nok kjent for Magga og meg, men hvis du spør en 16 åring i Tromsø, i Trondheim og i Stavanger om fornorskningen og hva som skjedde. Hva tror du de vil svare? Og tror du de kan forklare hva en same og kven er?
Historien er kjent for meg og Magga, fordi vi har lest den og vet hvor vi finner mere.

Dette er ikke kjent av folk flest i resten av staten som er etablert på territoriet til to folk. For at samene som har bidratt med betydelige landarealer til vårt fellesskap bør vår historie også samles og gjøres kjent. Kunnskap om vår fortid må også samles, gjøres kjent i historiebøkene og formidles til våre etterkommere. Kanskje er det slik vi kan ta et endelig oppgjør med fornorskningspolitikken.

Vi møter også i dag påstander og handlinger som stiller spørsmål ved både kunnskap, felles historie og vilje til å rette opp urett. Politiske partier vil legge ned sametinget, de jobber faktisk for det og de sier at Sametinget kan bli et fint hotell. Overføringer til sametinget og samiske formål oppnår ikke reell lønns- og prisvekst i statsbudsjettet. Påstander om at sjøsamer ikke eksisterer, og at man må argumentere for eller kunne bevise sin eksistens og identitet. Dette er bare noen av de tingene som skjer i staten som er etablert på territoriet til to folk.

Historien er kjent sier Magga. Hva hvis vi godtar hans påstand? Vet vi da også hvilke krefter eller elementer som lå bakenfor fornorskningsprosessene? Var det frykt for det ukjente, mistenkeliggjøring, fremmedfrykt - eller rett og slett det faktum at de ikke forstod eller hadde kunnskap nok?

Jeg føler ikke at historien på dette området er kjent. Selv ser jeg at nesten alle som bor i kyst og fjordområdene av Finnmark ikke behersker to språk som var mye brukt for to-tre generasjoner siden, samisk og kvensk er nesten borte. Samfunnene hvor enhver kunne føle trygghet for sin samiske og kvenske identitet, snakke språket og føle tilhørighet til noe større enn deg selv er i bunn og grunn utradert i de områdene jeg føler tilhørighet til.

Samtidig ser jeg at i enkelte områder har de vært så heldige å beholde dette, skal det fortsatt være slik?

Forme framtid

Hva er det vi trenger for å forme vår felles framtid? Vi trenger kunnskap og at kunnskapen formidles. Videre trenger vi solidaritet, forståelse og anerkjennelse i staten som er etablert på territoriet til to folk. Vi må kunne ta tilbake vår identitet, føle trygghet i å være same, lære språkene og føle tilhørighet til noe større enn oss selv, et samfunn.
Men kan sørsamen Kari, lulesamen Per, skoltesamen Elisabeth og pitesamen Jørgen gjøre det i dagens Norge? De kan nok ta tilbake sin identitet, men jeg tror tryggheten, språket og tilhørighet vil være vanskeligere å overkomme.

Sametinget ble etablert i 1989 som vårt eget parlament, vi skulle få muligheten til å bli hørt og påvirke,- men samtidig forme vår egen samtid og framtid. Men har dette skjedd, har sametinget klart oppgaven med å stille alle samer likt? Løfte de svakeste, vise solidaritet,- forståelse og anerkjennelse. Slik at alle samer har de samme mulighetene i det samiske samfunnet, alle de som eksisterer innenfor sametingets valgmanntall? Sametinget er et forholdsvis ungt parlament, og nye generasjoner kan gjøre nye valg sammen med stortinget, basert på svarene man finner gjennom et kommisjonsarbeid.

Ole Henrik Magga er inne på noe når han ønsker å satse på framtiden. Han har selv barn og barnebarn og ser nok at det er deres tid til å forme det samfunnet som skal komme. Forme framtiden uten å ha kjent fornorskningspolitikken på kroppen slik han selv har gjort.

Men samtidig tenker jeg på noe som jeg ofte bruker å si til andre om historie og kunnskap. «Hvis du kjører en bil og sitter i førersetet, så kjører du som regel fremover mot et mål. Barna sitter trygt sikret i baksetet og du holder i rattet og styrer mot målet der fremme. Men samtidig må du se i speilene. Du må vite hva som er bak deg for å kunne komme til målet.» Historien er viktig for å kunne forstå hva som skjedde, slik at det samme ikke kan skje igjen.

Vi må kunne erkjenne fortid for å forme framtid blir min konklusjon etter å ha skrevet dette innlegget. Jeg ønsket i utgangspunktet å bruke mest tid på formuleringer under overskriften forme framtid, men slik ble det ikke. Jeg ser nå at jeg hadde mange spørsmål og betraktninger om vår fortid. Vi må forstå fortiden for å kunne forme framtiden, først da kan vi forme tiltak for våre barn og barnebarn som vil kunne stå seg over tid.

“Veien er hullete når vi ser i speilet, la oss lære av det slik at de som sitter i baksetet kan kjøre videre på en vei av fremtidig bedre standard.”

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg liker å bo litt utenfor tettbebygde strøk, og skulle aller helst bodd et stykke fra veien ved et vann i skogen. Man drømmer seg litt bort når man er ute på tur og passerer ensomme hytter, ofte med bilvei frem. Å bo der i stedet for i et boligfelt må da være drømmen for mange!

0
4

De aller fleste ansatte med direkte pasientkontakt gjør en utmerket jobb ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN): Løper, smiler, pleier, måler, trøster, medisinerer, lindrer og helbreder.

0
0