Hvorfor kan ikke en som er blitt fornorsket i kulturell forstand, også anse seg å være en komplett same i vårt flerkulturelle fellesskap? spør Knut Skog. Bildet er fra den samiske jubileumsfeiringa i Trondheim, Tråante, i februar i fjor. Foto: Sametinget

Fornorskning – hva er det?

Fornorskning, i den betydningen at samer og kvener/finkættede har lært seg å forstå, snakke, lese og skrive norsk på en god måte, er det beste som har skjedd den samiske og den kvenske befolkning i Norge.

Stortingets har i vedtak av 20. juni 2017 bedt presidentskap utarbeide mandat, navn og sammensetning for en kommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot samene og kvenene/finskættede i Norge. En slik kommisjon vil måtte se bakover i tid og må klargjøre hva som lå og ligger i begrepet fornorskning. Jeg skal her forsøke å bidra med noen refleksjoner.

Beviset på at du er norsk er å ha norsk statsborgerskap. Det finnes et folkeregister hvor hver norsk statsborger er entydig registrert. Kan man være norsk uten å ha norsk statsborgerskap? I så tilfelle beveger man seg fra en statsrettslig til en etnisk kontekst. Her er avgrensningene vanskeligere å definere. Norsk statsborgerskap skiller ikke på rase, språk, tro, kultur, stand, etc.

Dagens globalisering utløser et stigende behov for språklig tilpasning. Når mobilitet medfører permanent forflytting og bosetting i et land, snakker vi om innvandring. Innvandreren til Norge blir avkrevd å lære seg norsk.  Hensikten er som sådan å fornorske eller norskifisere vedkommende, så godt det lar seg gjøre.

Som begrep har fornorskning sin parallell i fordanskning, forsvenskning, forfinskning, osv. Om begrepet har en alminnelig negativ undertone som uttrykker motvilje hos de berørte er uvisst. Da Norge gikk tom for kongsemner og ble en del av det danske kongerike ble våre norrøne forfedre fordansket gjennom 400 års påtrykk i skrift og tale fra det danske embetsverk i Norge. Når vi i 1814 løsrev oss, bare for å gå i union med Sverige, blomstret våre nasjonale språkvarianter frem.

I en generell betraktning kan «for-Xing» (der X er en nasjonal/språklig kategori) sies å være en prosess som enhver befolkning - ofte en minoritet - gjennomgår når den språklig må tilpasse seg det fellesskap de velger å være - eller er, en del av. I den yngre del av befolkningen er en slik for-Xing relativt enkel, men evnen til å lære seg et nytt språk avtar sterkt med alderen.

Forfedrene til så vel kvener som samer kom opprinnelig til Norge fra Finland. De var datidens innvandrere som ble utsatt for fornorskning, på samme måte som dagens innvandrere blir det. Slik som jeg forstår det er ovenfor nevnte kommisjon ment å vurdere om denne var for hardhendt.

For-Xing har i vår tid fått en fornyet og forsterket aktualitet i Europa. Jeg tenker her på mennesker som søker tryggere levekår i vår fredelige del av verden. Mange av disse kommer også fra områder hvor en har genuine urfolk.  Også disse må gjennom språklig opplæring i det land de har vandret inn i, men må klare seg uten en isolerende urfolkskappe.  Her brukes også for-Xing uten tanke på den lærdom fornorskning gir oss. Kan det være man igjen sprer en kulturell infeksjon som senere slår ut i en følelse av overgrep og tapt identitet?

En beskrivelse av utviklingen i Norge fra et lutfattig samfunn frem til dagens velferdsstat omfatter alle norske borgere uavhengig av etnisk tilhørighet. I denne prosess har utbygging av skoleverket skjedd med språket som den mest sentrale faktor for læringen. Språklige forskjeller har imidlertid aldri vært til hinder for kontakt og samkvem i det daglige. Gjennom folketellinger fra midten av 1800tallet og frem til registrering av etnisk tilhørighet opphørte etter 1930 ser vi hvorledes familier ble dannet på tvers av etniske skillelinjer og språkgrenser, hvorledes kommunale organer og næringslivet – da som nå -  ansatte personer ut fra de kvalifikasjoner man etterspurte, uavhengig av etnisk tilhørighet.  Gjennom disse prosesser har en stigende fornorskning skjedd og sterkest har denne utvikling vært etter 1960, inklusiv årene med Sameloven og Sametinget.    

Uten den fornorskning som har funnet sted frem til i dag, ville sentrale samiske institusjoner som Sametinget, de samiske språkforvaltningskommuner, den samiske høyskole i Kautokeino, NRK-Sápmi og den akademiske samiske virksomhet ved UiT ikke vært mulig. Hvordan skulle samisk samhandlingen med norske myndigheter gjøres om fornorskning stemples som utilbørlig og søkes fjernet?

De siste 20 årene har de samiske kjerneområdene Karasjok og Kautokeino kommune opplevd en betydelig fraflytting særlig av ungdom og barnefamilier. Fra 2000 til 2017 gikk elevtallet i grunnskolen i Karasjok ned fra 452 til 309. I samme tidsrom var gikk elevtallet i Kautokeino ned fra 453, til 351. Utflyttingen går til byer som Alta, Tromsø, Oslo, etc. At fornorskningen i byene skulle bli mindre enn i de samiske kjerneområder er høyst usannsynlig.

Fornorskning, i den betydningen at samer og kvener/finkættede har lært seg å forstå, snakke, lese og skrive norsk på en god måte, er det beste som har skjedd den samiske og den kvenske befolkning i Norge.

Og til slutt: Hvorfor kan ikke en som er blitt fornorsket i kulturell forstand, også anse seg å være en komplett same i vårt flerkulturelle fellesskap?

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse