Er fornorskningen et ”tilbakelagt kapittel” og opprettelsen av et Sametinget, grunnlovsendring og egen språklov den endelige sluttstrek? spør artikkelforfatteren.

Fornorskningen - sannhetskommisjon på avveier

Urfolksnæringen forvaltes ihjel av agronomer og biologer

Kongehuset, regjeringen, Sametinget, politiske partier og historikermiljøet ved UiT, synes alle enige om at fornorskningen er en tilbakelagt tidsepoke og en skamplett i norsk historie. Forslaget om en sannhets/forsoningskommisjon har møtt ulike reaksjoner; samiske stemmer sier ja, historikerne sier tja og Nordlys sier nei – med drahjelp fra FrP og arge nordnorske debattanter. Felles for alle ytringer er forståelsen av at fornorskning handler om tap av språk og var noe som skjedde i forgagne tider. Internatene fremstår som syndebukker og mange kan gi triste beretninger fra dette ”svarte kapitlet i vår historie”, slik Erna Solberg omtaler det.

Norske myndigheter var i hundre år programmert for nasjonsbygging og kulturell ensretting med svært destruktive følger for det samiske samfunnsfelleskap. Fornorskningen var en villet og målrettet politikk som ble forlatt på et tidspunkt da man anså den for gjennomført, men også fordi almene folkerettslige normer etter krigen satte en stopper for statlige assimilasjonstiltak og fremhevet alle etniske gruppers rett til å bevare og utvikle sitt språk og sin kultur.

Denne retten ble av norske myndigheter i praksis avgrenset som retten til å utøve sitt eget språk og ulike kulturelle aktiviteter. I løpet av en generasjon greide samiske forkjempere å fremtvinge støtte til støtte til samiske institusjoner og kulturuttrykk i betydningen språk, litteratur, duodji, kunst osv. Altasaken resulterte til slutt i et samisk folkevalgt organ og ny lovgivning. Som en konsekvens av denne utviklingen har en samisk tilhørighet gått fra å være et sosialt stigma til å bli en politisk og kulturell ressurs i det norske samfunn. Betyr dette at fornorskningen dermed er et ”tilbakelagt kapittel” og at opprettelsen av et Sameting, grunnlovsendring og egen språklov er den endelige sluttstrek?

Hvis man vil ha et oppgjør med assimilasjonstiltakene, er det ikke bakover man først og fremst skal vende blikket. En kommisjon som skal ta for seg fornorskningen kan ikke avgrense sitt mandat til fortidens språktvang. Etnisk assimilasjon har mange ansikter og språk er bare ett, noe ikke minst internasjonal folkerett og samfunnsfaglig forskning kan fortelle oss. En grunnleggende forutsetning for enhver etnisk gruppe er nemlig et samfunnsmessig felleskap forankret i kultur, næringsliv og areal.

I den mye omtalte rettsaken mellom staten og den unge reineieren Jovsset-Ántte, brukes FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 27 som viktigste begrunnelse for at sistnevnte vant saken. Her påpekes retten til å utøve sin næring og kultur. Hensikten bak denne konvensjonen og andre (for eks. ILO 169) er å sikre at etniske minoriteter også har muligheten til å utøve sine kulturspesifikke næringer. Av dette følger at hvis en etnisk gruppe fratas muligheten til å utøve sine næringer i samsvar med sine kulturelle forutsetninger, da handler det om etnisk assimilasjon – eller fornorskning som vi kaller det her til lands. Hvordan står det så til med de samiske næringer i dag, har utøverne ”retten til å utøve sin kultur” slik SP art. 27 foreskriver? Forfølger vi det spørsmålet ser vi raskt at fornorskning slett ikke er et fortidig fenomen knyttet til språktvang og internater.

Fornorskningen har i dag et vel så sterkt nedslag gjennom ulike næringspolitiske tiltak. En fiskeripolitikk som sterkt svekker næringsgrunnlaget i de sjøsamiske fjordstrøkene, har som konsekvens at folk fra disse bygdene gir opp eller flytter vekk. Alle forsøk på å endre denne utviklingen har blitt stoppet både fra departement og Norges Fiskarlag.  Mest omfattende er fornorskningstiltakene innenfor dagens reindrift. Ved hjelp av reindriftsloven, Mattilsynet og et mylder av forskrifter, brytes reindriftssamiske normer og ferdigheter ned for fote. Mens ILO 169 definerer urfolk ut fra at de har egne ”sosiale og kulturelle institusjoner”, har reindriftslovgivningen i et århundre gjort sitt beste for å fjerne slike institusjoner. Siida-ordningen, en unikt samisk forvaltningsregime, har verken vært akseptert eller forstått av norske myndigheter og det aller meste av samisk kulturkompetanse er i dag satt under administrasjon av et norsk agronomvelde hvor ”bærekraft” og ”miljøvern” er overordnete hensyn. På samme måte som man ikke fikk seg tak over hodet etter 1945 hvis man ikke behersket norsk språk og byråkrati, så har dagens reineiere heller ingen mulighet til å nå frem hvis de kun forholder seg til sin egen kulturspesifikke kompetanse.

Det er et stort tankekors i ettertid at det norske samfunn gjennom et århundre ikke stilte et eneste spørsmål ved sitt historiske overgrep. Tvert i mot, politikken ble ansett som et sivilisatorisk prosjekt og var helt i samsvar med en allmenn norsk opinion. Det er først i etterpåklokskapens lys at vi nå enes om at dette var ”et svart kapittel i norsk historie”. Så kan man undres på hvilke overgrep vi i dag utfører i fremskrittets navn og som vi en gang i fremtiden vil måtte svare for. Den skjebne som er blitt reindriften til del, ser i hvert fall ikke ut til å påkalle tilsvarende oppmerksomhet. Denne så viktige kulturbærende urfolksnæringen forvaltes ihjel av agronomer og biologer og er blitt en stigmatisert prügelknabe som står i veien for Fremskrittet. Gruvedrift, vindkraft eller reintallsreduksjon; alt begrunnes med nasjonale ideologiske mål som ”samfunnsnytte” eller ”bærekraftig utvikling”. Reindriften må vike når Nordområdepolitikken skal ekspandere. Dermed kan nåtidens form for fornorskning pågå for fullt samtidig som Sameting og Storting binder sine ressurser og sin politikk for år fremover mot det som lett kan bli en ørkenvandring inn i fortiden.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!