Barn fra samiske og kvenske miljø måtte, med ulike begrunnelser, gjennomgå fornedrende «dannelsesreiser» som grep dypt inn i deres kulturelle sjel. For samenes del var politikkens mål å løfte dem til «et høyere kulturtrin» og bøte på deres «egenart og begavelse», som det het i et offentlig dokument i 1926, skriver Jens-Ivar Nergård. Bildet er fra jubileumsfeiringa Tråante i februar i fjor. Foto: Sametinget

Fornorskningens skjulte spor

Utfordringen er at den bitreste erfaringen ofte skjuler seg best. Traumatiske opplevelser gir uklare minnebilder. De er ofte språkløse og preget av taushet, tilbaketrukkethet og tomhet.

Fornorskningen har fulgt folk som en skygge. For mange er det historien om nederlag. Den har gått i arv uten at sporene er fullt synlige. Skadene den påførte tunge områder er oversett og reparasjonen forsømt. Derfor handler fornorskningen også om livet her og nå.

Strukturell vold

Fornorskningsperioden som offisielt foregikk mellom 1850 og 1959 varte i praksis mye lenger. Den var preget av «strukturell vold» og ble utøvd gjennom inngrep som satte grunnleggende menneskelige behov til side (Galtung 1969). Barn fra samiske og kvenske miljø måtte, med ulike begrunnelser, gjennomgå fornedrende «dannelsesreiser» som grep dypt inn i deres kulturelle sjel. For samenes del var politikkens mål å løfte dem til «et høyere kulturtrin» og bøte på deres «egenart og begavelse», som det het i et offentlig dokument i 1926. Like krenkende som selve politikken var begrunnelsen for den. Derfor er forsøket på utligne sjelene som havarerte mot dem som klarte seg uakseptabel. Det er også oppfatningen om at fornorskningen var selvvalgt.

Den kanadiske «sannhetskommisjonen» (TRC) la i 2015 fram sin rapport om krenkelsene internatskolene påførte urbefolkningen. Den bruker kraftig språk om politikkens skadeverk: “Cultural genocide is the destruction of those structures and practices that allow the group to continue as a group». Fornorskningen var en alen av samme stykke. Politikken skadet språkmiljø, etterlot seg intrikate konfliktlandskap og selvbilder fylt av skam. Familiehistorier ble fornektet og kulturelle særtrekk gikk i «eksil» eller gjemte seg i læstadianske forsamlinger.

Huske fortiden eller gjenta den?

Fornorskningens historie kan ikke reverseres. Vi får aldri vite om alternativene som gikk tapt. Sårene den etterlot er skjult i personlige livsskjebner. Mange opplevde dramatikk i klasserom og på internat, men få kan gjøre rede for konsekvensene det fikk for dem. En av de siste lærerne ved Grensen skole i Karasjok på 1970-tallet husker 7-åringene som klev opp trappene på internatet for første gang med en flik av sin samiske verden medbragt i liten pappeske. Hun kunne ikke gi dem ordinær undervisning. Ungene snakket bare samisk og hun bare norsk. Løsningen ble å ta elevene med hjem og la dem leke med hennes egne norsktalende barn på kjøkkengolvet. Mange samiske skolebarn fikk langt røffere behandling. Atskilt fra foreldrene var de ubeskyttet og sårbare. Noen har rystende historier å fortelle: «Jeg husker reisen til skolen, de første dagene og ukene, men mange skoleår er borte», fortalte en som søkte hjelp for traumene i voksen alder.

Hvor sannsynlig er det at livet i internatskolene ikke fikk personlige etterspill for svært mange? Utfordringen er at den bitreste erfaringen ofte skjuler seg best. Traumatiske opplevelser gir uklare minnebilder. De er ofte språkløse og preget av taushet, tilbaketrukkethet og tomhet. Andre ganger av angst og adresseløs utagering. Fortellingene om fornorskningen har vært viktige i bearbeidelsen. Familienettverkene har delt historiene uten at krenkelsene er tydelige. Det er overlevelsesfortellinger som ikke er myntet på oppgjør med overgrep, snarere å glemme dem. Det uoppgjorte en diffus arv som har preget samisk tradisjonsoverføring både under og etter fornorskningen. Fortellingene bør derfor ikke samles inn som eiendomsløst materiale, men bearbeides så grundig at fortellerne kan oppdage sin egen skjebne i dem. Slik kan fortellinger som dekker over sår bli en kilde til å avdekke dem.

Forsone seg med hva?

Forsoning med fornorskningen må synliggjøre, ikke glatte over overgrep. Den grønlandske forsoningskommisjonen som ble opprettet i 2014, var ikke ønsket av den danske regjering: «Vi har ikke behov for forsoning», sa statsminister Thorning- Schmidt. Kommisjonen bestemte at oppgjøret med fordanskningen ikke skulle ende i «undskyldninger og retslige krav». Inuittene skulle først og fremst forsone seg med seg selv. Kommisjonen er likevel opptatt av at mange inuitter opplever seg som ofre. Barn ble sendt til skoler i Danmark og returnerte ribbet for sin kulturarv. Folk ble tvangsflyttet fra tradisjonelle levemåter til tettsted og uverdige levekår. Mange opplever å være fremmede i sitt eget samfunn og mange ønsker at danske myndigheter beklager. Den milde fremtoningen i rapporten kan lett oppfattes å dempe grovheten i overgrepene.

Den samiske tradisjonens bærebjelker ble skadet av fornorskningen. Joiken, tradisjonskunnskapen og naturforståelsen låner på tross av skjebnen sjel til moderne samisk folkeliv enten det utspiller seg i kjerneområdene eller i byene. Tradisjonen bidrar til livskraftig rehabiliteringen ved å kople fortid og nåtid sammen innefra. For samisk utdanning og forskning har denne linjen vært vellykket. Nye områder står for tur. Samisk helsetjeneste er ett av dem. Den møter langtidsvirkninger av fornorskningen daglig: Samisktalende eldre på institusjoner uten samisktalende personell, pasienter på sykehus uten tolketjeneste og sykdomsforståelse preget av tradisjonen. Erfarne samiske helsearbeidere vet mye om fornorskning: «Noen pasienter blir skrevet inn som norske og utskrevet som samiske», fortalte en sykepleier i psykiatrien. Etableringen av Samisk Helsepark er høyt prioritet av Sametinget og Helse- og omsorsdepartementet, men regionale helsemyndigheter har skjøvet planen stadig lenger bak i køen. Nedprioriteringen holder liv i oppfatningen om at fornorskning fortsatt foregår, på dette og flere andre områder.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer