NRKs Tore Sagen i programmet «Ukens vinner» vant definitivt «rett til å skamme seg»-prisen, der han med meksikaner-hatt, kofte og skjorte og slips raljerer med alt fra sametingspresident Aili Keskitalos språk til lønn, skriver Lill Tove Fredriksen. (Skjermdump fra NRK)

Er fornorskningshistorien majoritetens privilegium?

Jeg vil ikke ha såkalte “eksperter” der, som glatter over det overgrepet fornorskninga var, som mest av alt liker å høre sin egen stemme, som hevder eiendomsrett over vår historie og som mener å vite på andres vegne. Til det er våre historier for dyrebare, erfaringene for dyrekjøpte, saken for viktig.

Vi skal ikke tie. Nettopp det å tale, få fram i lyset folks opplevelser, er noe av det viktigste i arbeidet med mandatet til Sannhets-og forsoningskommisjon. Stortinget vedtok i 2017 å oppnevne denne kommisjonen for å granske den norske stats fornorskningspolitikk overfor samer og kvener. I disse dager reiser representanter for Sametinget rundt og holder åpne møter for å få innspill til det videre arbeidet.

Det er mange tanker å gjøre seg om kommisjonens arbeid, hva den burde fokusere på, hva trenger vi å vite, hvem bør sitte i den, hvem bør ikke sitte i den, hvordan vil vi at verden skal se ut etter at den har avsluttet sitt arbeid.

Jeg har personlige interesser i å tenke og mene noe om disse tingene. Mine interesser knytter seg særlig til det samiske språket, men også til utviklinga i det samiske samfunnet. Jeg flyttet fra Lakselv i Porsanger til Tromsø i 1990, med en gryende samisk bevissthet. Her kom jeg i kontakt med det samiske miljøet i byen gjennom Samisk studentforening da jeg i 1991, uten anelse om hvordan det til slutt skulle ende, begynte på samisk semesteremne.

Jeg hadde et gjemt språk fra mine fem første år i livet som ballast. Et språk jeg i mine første barneår lærte av mine besteforeldre. Norsk lærte jeg av min mor. Hun ble sendt på internat som syv-åring uten å kunne norsk, og ville ikke at jeg skulle oppleve det samme. Hun fikk føle konsekvensene av fornorskningen direkte på kroppen. Læringskurven var bratt da jeg, nesten 40 år etter at min mor startet på skolen, skulle lære samisk på nytt. Språket som norske myndigheter med medhjelpere prøvde å utrydde.

Med hardt arbeid, ved å være sterk i trua, med gode lærere og medstudenter og ved å skaffe meg et samiskspråklig nettverk i min hjemkommune Porsanger, var det mulig. Å få dette til i Tromsø by, står i stor kontrast til rabalderet i kommunevalgåret 2011, da det sittende kommunestyret vedtok å sende en søknad om innmeldelse av Tromsø kommune i forvaltningsområdet for samisk språk. Kommentarfeltene i avisa Tromsø og Nordlys var ikke de vakreste vi har sett. Enda i dag kjenner vi etterdønningene etter denne saken.

I dag er det en samisk klasse på barnetrinnet her i byen, vi har ventelister for å få samisk barnehageplass, og vi har fortsatt studenter som lærer samisk på UiT Norges arktiske universitet. Vi har også fått Tromsø kommunes samiske språksenter, Gáisi giellaguovddáš, inn til byen sist høst, med kontorer på Skansen, ja på selveste Skansen. Det har ikke falt alle like lett for hjertet, og skapte jammen samekritiske avisskriverier og kommentarer på slutten av 2017, med en folkevalgt kommunestyrerepresentant i spissen. Vel, språksenteret er der av en grunn: de har stor oppslutning på kursene, folk vil lære samisk. Og gjett hva, kursene er en gylden mulighet for hele byens befolkning å lære seg samisk, det er faktisk mulig! De som tar kursene kan ta eksamen og få studiepoeng for dette, noe over 20 studenter gjorde før jul 2017.

Da jeg kom til byen i 1990 opplevde jeg å være i et miljø der det samiske var noe positivt, det var glød i samisk studentforening, og jeg opplevde at det var en positiv stemning i byen. I 1993 feiret vi for første gang Sámi álbmotbeaivi/Samisk nasjonaldag. Vi hadde 25 års- jubileum i år. Det er ikke samme stemning i dag som i 1990, hverken i byen eller i landet for øvrig. For tiden kjennes kulden av en iskald samefiendtlig bris.

Vi har forskningsrapporter som sier at samene opplever mer diskriminering i samfunnet enn etniske nordmenn. Det diskuteres domsavsigelser, sentrale politikere og offentlige personer mener å vite hvem som kan bestemme hvem, og når, det er akseptert å føle seg krenket, av hvem og hvordan. Disse avgjørelsene og diskusjonene går ikke i favør av samene.

Vi fikk debatten «Med rett til å krenke» og folk lærte begrepet «kulturell appropriasjon». Jeg visste ikke hva kulturell appropriasjon var i 1990. Vi har også sett at den priviligertes selvrettferdige harme ikke er et vakkert syn. NRKs Tore Sagen i programmet «Ukens vinner» vant definitivt «rett til å skamme seg»-prisen, der han med meksikaner-hatt, kofte og skjorte og slips raljerer med alt fra sametingspresident Aili Keskitalos språk til lønn. Arbeiderpartiets nestleder Hadja Tajik støttet Siv Jensens pocahontas-kostyme, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter Anine Kierulf mente at et indianer-karnevalskostyme representerer ytringsfrihet, TV2 nyhetene, som vanligvis er et nyhetsprogram, endret seg et øyeblikk med sitt moro-innslag med glimt i øyet. Konklusjon: Samer er hårsåre. Tullprat! Vi er ikke hårsåre, vi tåler forbausende mye, like mye som folk flest, mest sannsynligvis mer. Saken er bare den: Vi tier ikke, mer.

Det som derimot er et vakkert syn, er det som den samiske kunsten bidrar med i byens kulturliv. Nordnorsk kunstmuseum fikk i fjor flere priser. Museet ble kåret til årets museum 2017, spesielt for museets «oppfinnsomme, ambisiøse og viktige prosjekt «There is No Sámi dáiddamusea», Sámi Dáiddamusea (Samisk kunstmuseum). Museet satte også publikumsrekord i 2017. I denne sammenheng vil jeg nevne at en av byens samiske kunstnere, Hans Ragnar Mathisen, sommeren 2017 var, som en av åtte samiske kunstnere, representert på verdens viktigste kunstutstilling, Documenta 14, som ble arrangert i fjor sommer i Kässel og Athen. Det er noe av det største en kunstner kan oppleve.

Hvorfor disse store kontrastene? Jeg tenker fornorskningspolitikkens mørkegråe skyer har noe med dette å gjøre. Fornorskninga var et sjeleran. Så jeg er spent på den kommisjonen, og håper at sammensetninga av den får legitimitet i det samiske samfunnet. I den vil jeg ha folk som har kunnskap om og som kjenner det samiske samfunnet. Der bør være medlemmer som sjøl har følt konsekvensene på kroppen. Der bør være medlemmer som evner å sette sammen et begrepsapparat for det analytiske arbeidet som skal gjøres. Der bør være medlemmer som evner å lytte til hva tidsvitnene har å fortelle, og som har respekt for de historiene som ikke er nedtegnet på et eller annet arkivert papir. Jeg vil ikke ha såkalte “eksperter” der, som glatter over det overgrepet fornorskninga var, som mest av alt liker å høre sin egen stemme, som hevder eiendomsrett over vår historie og som mener å vite på andres vegne. Til det er våre historier for dyrebare, erfaringene for dyrekjøpte, saken for viktig.

Noe som ikke har endret seg siden 1990, i hvert fall ikke blitt mindre av, er stoltheten over det samiske. Som kunstneren Ingunn Utsi fra Repvåg så treffende slo fast i Sveriges Utbildingsradios dokumentarprogram “Stölden av Sápmi”: «Det e nu i hvert fall ikke vi som skal skjemmes lenger. Nu kan andre skjemmes». Og vi skal vise fargene, la dem skinne og være stolte av dem, og være stolte av oss sjøl. Og vi skal ikke tie, ikke hele tida.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse