Det gamle gruveanlegget Folldal verk i Repparfjorden. I dette området vil Nussir starte gruvedrift. Arkivfoto iFinnmark/Finnmark Dagblad

Forrige ukes mest ironiske hendelse kunne vunnet årets komipris, om det ikke var så tragisk

De sitter der, i Paris, skriver under «forpliktende» avtaler og drikker champagne, mens de samtidig sier at det er helt ok å ødelegge en nasjonal laksefjord.

Forrige ukes mest ironiske hendelse kunne vunnet årets komipris, om det ikke var så tragisk: Mens delegater fra den norske regjeringen var i Paris på klimatoppmøtet, så fikk Nussir tillatelse til å droppe skiten sin i Repparfjorden. Ikke fordi det er den mest bærekraftige måten å drive gruver på, men det er den billigste. Og er det billig, så får investorene mangedoblet sine investeringer.

Norske politikere er verdensmestere i pisspreik – og enda mer i utlandet enn her hjemme. Vi liker å framstille oss selv som miljøforkjempere, ja, vi gir til og med vekk penger til renseanlegg osv i andre land, men når alt kommer til alt, så lar vi miljø være miljø når investorer rasler med sablene. De sitter der, i Paris, skriver under «forpliktende» avtaler og drikker champagne, mens de samtidig sier at det er helt ok å ødelegge en nasjonal laksefjord. Om det ikke fantes noe giftig, tungmetaller og andre ting, i utslippene, så dreper vi fortsatt fjorden med slammet. Vi sier at det er helt ok å fordrive både torsk og laks, for det høyere godet – penger!

Penger i øyeblikket, må jeg legge til her. For havet har alltid gitt oss penger. Forskjellen er at gruvedriften er en kortvarig pengegalopp, mens de fornybare ressursene er der for evig, om vi forvalter dem rett. Hvordan noen, i hele verden, kan synes det er rett forvaltning å legge fjorden død (i beste fall deler av fjorden – derom strides de lærde), det går langt over min forstand.

Hele verden, ja. I hele verden er det fem land som tillater sjødeponi. Og for et fint ord det er, deponi.  Som om vi bare lagret det der, og ingen skade skjedd. Sjø-søppelplass, eller sjø-drapssted, hadde vært langt bedre og dekkende ord. Det er et ønsket drap, en forutsett forurensning av et stort område, og vi aner ikke hvor stort område det er snakk om. Nussir sier det vil være begrenset, havforskningsinstituttet at små partikler vil spres over store avstander på grunn av de sterke strømmene. Tro hvem man skal tro på i en sådan sak? For meg er svaret innlysende.

Norge har virket å være opptatt av å bevare både torsken og laksen. I hvert fall på papiret. Vi har kvotereguleringer blant annet, men samtidig har vi en oppdrettsindustri som er i ferd med å utvanne villaksen helt. Og kanskje er det i dette perspektivet slikt som utslippstillatelsen blir gitt? Vi kjører det til helvete uansett, så da kan vi like gjerne gjøre det til gagns.

I tilfellet det har vært uklart til nå, så legger jeg null vekt på de tohundre arbeidsplassene, eller på ekstra inntekter til Kvalsund kommune. Tohundre arbeidsplasser er mye i en liten kommune, men ingenting i den store sammenhengen. Det som betyr mye på sikt, er de evige ressursene og naturforvaltning. Dessuten vil ren fjord og elv gi arbeidsplasser i et mye lengre perspektiv enn Nussirs 30 år. Dessverre har ikke kapitalistene og individualistene dette perspektivet. Og tydeligvis heller ikke den norske regjeringen eller kommunestyret i Kvalsund.

Hvor banalt det enn høres ut, så kan vi ikke spise penger. Vi kan ikke fiske i oljefondet, og vi kan ikke ha fine naturopplevelser i gamle bilder av området. Norge er et rikt land, men selv vi vil ikke bruke penger på en mer miljøvennlig avfallshåndtering, så hvordan kan vi forvente at land med en brøkdel av våre ressurser skal gjøre det?

Jeg kunne nevnt ting som at utslippene vil inneholde tre ganger mer kobber enn tillatt, nivåer som kjapt og effektivt vil drepe bunndyr. Eller at utslippene inneholder det radioaktive stoffet thorium. Eller at torsken vil miste sine gyteplasser. Problemet er at våre myndigheter vet både det og mye annet allerede, men det er ikke nok. De velsigner prosjektet på tross av dette.

Å skite i eget reir, er det noe som heter. Og at man ikke driter der man spiser. Men det er vel på tide å forkaste gamle ordtak og leveregler også.
Hei, hvor det går!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse