Motviljen og forrige ukes manglende vedtak i Kirkenes i retning av å fusjoneres inn i en større region - som ikke har noen visjon, tydelig mål og en klar mening - er satt i dette perspektivet veldig sunn, skriver artikkelforfatteren. Foto: Ole Gunnar Onsøien

Forskningen støtter regionskeptikerne, sytpeisene og kverulantene: 75 prosent mislykkes

Det offentlige har adoptert fusjonstankegangen fra privat sektor. Men fusjon er en prosess hvor næringslivet har feilet langt flere ganger enn de har lyktes, skriver journalist Linda Vaeng Sæbbe.

Det offentlige har adoptert fusjonstankegangen fra privat sektor. Men fusjon er en prosess hvor næringslivet har feilet langt flere ganger enn de har lyktes.

For noen år siden fikk vi høre at vi var Nordområdene. At vi var framtiden som skulle satses på, og at vi selv måtte fylle begrepet med innhold. Men Nordområdene ble et ullent, fjernt og grenseløst regionbegrep som aldri har blitt en del av dagligtalen. Det handlet om breddegrader og internasjonale avtaler, under havbunnen og oppe i atmosfæren, arktisk forskning og miljøtrussel. Bildet av Nordområdene var menneskeløst og øde. Det var isflak omkranset av borerigger, hav og frossent landskap på alle kanter.  Vi har naturlig nok verken klart å samle oss om, plassert oss selv inn i, eller bygd noe dypt engasjement rundt et fremtidsbilde hvor vi ikke en gang skimter så mye som røyk fra en huspipe som kan vitne om liv.

Denne gangen er det annerledes. Sammenslåingen av Finnmark og Troms føles konkret og har tydelige og nye grenser. Vi setter oss selv inn et nytt regionalt framtidsbilde, enten vi liker det eller ikke. Hvilket framtidsbilde hver og en av oss ser er avhengig av hvor vi bor, hvilke erfaringer vi har og, kanskje aller mest, hva vi frykter. Bildene rører ved tilhørighet, jobb, familie og verdier. Det rører ved skråsikkerhet og usikkerhet. Slik alle store fusjonsprosesser gjør.

Det offentlige har adoptert fusjonstankegangen fra privat sektor.  Men fusjon er en prosess hvor næringslivet har feilet langt flere ganger enn de har lyktes. Faktisk viser forskning at opp mot 75 prosent av alle fusjoner og oppkjøp i næringslivet rett og slett mislykkes.

En har også funnet svar på hvorfor en feiler. Og hva som må til for å lykkes. Kunnskap og råd for hvordan det offentlige kan gjøre det bedre, finnes både i nord og sør.

Et av rådene er å ha krystallklart for seg hva en vil oppnå med sammenslåingen og å handle deretter. Er det vekst? Er det effektivisering? Er det innovasjon og nytekning?  

Førsteamanuensis ved Institutt for økonomi og samfunnsfag ved Høgskolen i Harstad, Elsa Solstad, nå fusjonert inn i UiT Norges Arktiske Universitet- Handelshøgskolen, har forsket på fusjoner i offentlig sektor med utgangspunkt i sykehusene. Hun sier fusjoner i offentlig sektor like gjerne fører til økt byråkrati og tyngre beslutningsstrukturer, kulturkollisjoner, og ofte høyere kostnader enn forventet. Hun stiller spørsmål ved effektene av å hente modeller for offentlig styring fra privat sektor.

  • Fordi fusjoner i privat sektor handler om en vekststrategi, mens reformene i eksempelvis sykehussektoren handler om en effektiviseringsstrategi. Det er med andre ord effektivitet som er målet, ikke det å bli større. Fusjoner i offentlig sektor er derfor noe helt annet enn fusjoner i privat sektor, skriver Solstad i en artikkel i Magma – som viser til at det offentlige har enda dårligere odds enn næringslivet til å lykkes.  

Professor Inger Stensaker ved Institutt for strategi og ledelse på Norges Handelshøyskole har i en årrekke forsket på fusjonsprosesser i næringslivet. Hun peker på tre kritiske faktorer som avgjør om man vil lykkes med sammenslåingene i offentlig sektor:

1. For det første må målsettingen være krystallklar!

Hvorfor skal vi slå oss sammen? Ved å utvikle en visjon – et framtidsbilde - synliggjør man ambisjonene og det kan virke motiverende for de involverte. Målsettingen legger føringer for hvordan en organiserer den nye enheten.

  • Det er klart at dersom en har som målsetting å utvikle nye og bedre tjenester, så må dette gjøres på en helt annen måte enn dersom det først og fremst handler om å kutte kostnader og å redusere antall ledere, fastslår Stensaker i en kortfattet og tydelig video på hjemmesiden til Norges Handelshøyskole.

2. For det andre må noen rammebetingelser legges fram tidlig i prosessen.

Hva er det som skal endres, og hva skal eventuelt ikke endres? Dette må klargjøres for det reduserer usikkerhet.

3. For det tredje må en sette dedikerte ressurser til integrasjonsprosessen.

Integrasjon krever masse arbeid og det tar ofte flere år. Det må settes av tid, penger og folk. Å sette av dedikerte ressurser, vil lønne seg i det lange løp. For de menneskene som jobber med integrasjon, de blir selv integrert. Og de blir helt avgjørende for å få med resten, sier hun.

Men her sitter vi altså i Troms og Finnmark og diskuterer navnevalg så bustene fyker! Vi er langt inne i krangelen om fordelingen av de allerede eksisterende, mer eller mindre, halvdøde fylkesinstitusjoner. Samtidig som vi beskylder hverandre for å være sytpeiser, smålige, angstbitersk og stormannsgal. De fleste snakker som om det uttalte fusjonsmålet er effektivisering. Noen få andre ser for seg vekst – de færreste snakker muligheten for å tenke helt nytt. Vi er langt ute i prosessen, uten å ha svar på professor Stensakers punkt 1, nemlig hvorfor skal vi slåes sammen?

Motviljen og forrige ukes manglende vedtak i Kirkenes i retning av å fusjoneres inn i en større region - som ikke har noen visjon, tydelig mål og en klar mening - er satt i dette perspektivet veldig sunn. Den kan spare samfunnet for enorme kostnader. Det er nemlig hittil ikke mye som skulle tilsi at Finnmark og Troms tilhører de 25 prosentene som vil lykkes.

Vi kan selvsagt forsøke å dempe både arrogansen og frykten, og prøve en gang til. Starte med et spørsmål til hver og en av oss, som hittil ikke har blitt stilt: «Om den nye regionen hadde sett ut nøyaktig slik som du ønsket, hvordan hadde den sett ut da»?

I disse svarene kan det ligge nye felles framtidsbilder og visjoner som aldri er uttalt. Hva kan bygges i en befolkningsfattig region så langt nord en kan komme – og som geografisk sett er på størrelsen med et sentraleuropeisk land? Kan vi bli dem som kaster de etablerte norske modellene for hvordan mennesker organiserer sine regioner i sentrum mot periferi - og skape helt nye?

Iallfall hadde det vært en langt mer samlende og oppbyggelig måte å få syretestet om norske myndigheters tåkete regionprat egentlig kun handler om effektivisering. Det krever i så fall en annen og mer tydelig debatt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!